Håpløs situasjon

[AnonymBruker]

Jeg er ei dame på 39, har en "elsker" på 29. Vi er ikke ett par, men treffes for å prate, kose og har sykt bra sex! Jeg har blitt veldig glad i han og han er glad i meg også.

Men så kommer problemet: Vi er på helt forskjellige "nivåer" i livet. Jeg har to barn som begynner å bli store. Har et laaangt forhold bak meg og ønsker et stabilt og trygt forhold. Han har flere kortere forhold bak seg, har aldri hatt samboer og har heller ingen barn. Han reiser mye og er glad i friheten sin.

Kjemien mellom oss er nærmest elektrisk, vi kan sitte i evigheter å bare se hverandre inn i øynene. Vi har det kjempegøy sammen og ler mye.

Jeg vil gjerne ha et forhold med en mann jeg kan se hver dag, en samboer... Han syntes det er greit å ta det rolig i starten, vil bare se hvordan ting utvikler seg. Jo lenger vi er sammen på denne måten jo mer glad i hverandre blir vi så jeg er så i tvil om jeg bare burde kutte tvert. Jo lenger det pågår jo vanskeligere blir det. Aldersforskjellen mellom oss har ikke så mye å si, vi ser like gamle ut, liksom, men det er mer dette med hva slags forhold vi begge ønsker oss. Han vil sikkert ha barn en dag og da jeg er 39 begynner jo min tid å renne ut. Jeg kunne gjerne fått barn med han, men kan jo ikke vente i mange år...

Jeg har aldri opplevd å ha en slik kjemi med noen før så det er utrolig vanskelig for meg.

Hva hadde du gjort i min situasjon?

[Gjest anonym]

Ingen som har noen råd?

[CoffeeCup]

Jeg ville sagt det akkurat som du skriver det her til han! Hørt med han hva slags tanker han har om fremtiden, om han kan se for seg dere som samboere etter hvert og om han ønsker å få barn med deg osv.

Hvis han ikke er interessert i det, ville jeg nok kuttet det ut nå, før enn senere. Men det er vel lettere sagt enn gjort... Høres ut som om det kan ende opp med at du kommer til å forvente mer og mer av han og at jo lenger det går jo større blir forskjellen?

[Gjest Ruccola]

Skulle akkurat til å skrive det som coffecup skrev

Ville aldri ha bare dumpet et godt forhold bare fordi man tror det er dødsdømt.

Mya av spørsmålene dine kan du finne ut nettop ved å ta denne praten med ham

Det samtalen tåler han nok, han skjønner nok at dette er en viktig ting for dere begge

[Kosemose]

Skjønner veldig godt at du har disse tankene, men samtidig er det litt trist at du skal ødelegge noe bra fordi det kanskje vil såre deg i framtiden. Det du ønsker er jo på en måte en slags forsikring fra han(?) og det høres det ut som om han ikke kan gi deg nå. Hva om dere fortsetter sammen og han får lyst på barn om fem år og derfor dumper deg - tankegang. Enten tar du denne samtalen nå, eller du forsøker å leve litt mer i nuet og fokuserer på at du uansett aldri vil få noen garanti for å ikke bli såret, og at det dere har i dag er verdt å utsette seg for å kanskje bli såret i framtiden. Og hvem vet, kanskje du går lei og dumper ham lenge før han får lyst på barn og dumper deg

[Gjest TS her]

TS her. Jeg er bare så redd for at om jeg tar opp dette med ham så blir han skremt bort. Vil ikke bli for intens, da jeg vet han er en type som er mer "laid back". I begynnelsen av forholdet var jeg mange ganger sikker på at jeg ikke kom til å høre noe mer fra ham fordi det kunne ta mange dager mellom hver gang han tok kontakt. Jeg vil jo helst se han hele tiden. Men da jeg har nevnt dette for han sier han at han bare er sånn. Han har mange andre hobbyer og mye stress på jobb, og han mente slettes ikke å være avvisende selv om jeg ikke hørte noe fra han. Jeg skjønner dette nå, da han har forsikret meg om det MANGE ganger, men det er bare vanskelig for meg da jeg tenker på han 24/7......