Sliter psykisk

[AnonymBruker]

Da jeg var rundt 11-12 år opplevde jeg noe fryktelig traumatisk i forhold til en i familien. I flere år virket det ikke som om dette hadde påvirket meg, men da jeg ble 15-16 år kom alt tilbake. Jeg fikk en reaksjon i form av sosial angst, og selvmordstanker. Jeg gikk til psykolog for det, og ble bedre.

Sakte, men sikkert begynte ting å komme litt tilbake, men på en annen måte.

Jeg har blitt fryktelig paranoid (og da snakker vi PARANOID). Jeg kan være redd for å spise matvarer i vår egen leilighet i frykt for at noen har brutt seg inn og forgifta det (andre ler av det, men jeg tuller ikke!), jeg er redd for å spise på restauranter og generelt mat som er blitt behandlet/er tilgjengelig for andre.

Jeg sliter også mye med hypokonderi. Det går ikke en time uten at jeg er overbevist om at jeg har kreft og div. andre sykdommer. Jeg sliter til tider med å puste, og kremter fryktelig mye (uten at det er noen fysisk grunn for det).

Jeg kan sitte i evigheter å skrive om alt jeg er redd for. Og alt dette er reelle frykter. Det er ikke en tilfeldig tanke som kommer i ett sekund og forsvinner igjen, men en lammende frykt som setter meg helt ut av spill. Jeg blir fryktelig sliten av å hele tiden være redd for både meg selv og andre, og lurer veldig på om alt dette kan ha noe med det jeg opplevde som liten.

Her om dagen snakket jeg og mamma såvidt om at jeg er redd for så mye. Jeg nevnte at jeg sliter meg helt ut av alle tankene, og at det går utover både samboer og venner. Jeg fortalte at jeg ønsket jeg skulle greie å se at alt var urasjonelle frykter, og at jeg ville leve et normalt liv. Responsen hennes var fryktelig uventet, og jeg ble oppriktig lei meg av å høre hva hun sa. Hun sa at jeg burde holde alle tankene inne i meg, fordi det gikk sånn utover samboeren min og de rundt meg.

Jeg ble helt satt ut, og sa at det ikke var meningen, men ettersom dette virkelig er alvorlig for meg, så var det ikke så lett å holde alt inne i seg. Hun er egentlig en fantastisk mamma, og stiller alltid opp for meg. Fryktelig hønemor (på en god måte), og greier aldri slappe av uten at hun vet at jeg har det bra. Jeg elsker henne over alt på jord, og vi har et veldig nært forhold, men jeg kan ikke forstå hvorfor hun sa det hun sa!

Jeg forventer ikke at dere skal vite hvorfor, men jeg trengte å lufte tankene mine et sted nå.

(Beklager rotete og langt innlegg, men jeg bare måtte få ordene ut av hodet, og da blir det sjeldent ryddig)

[AnonymBruker]

Får du noe hjelp? Da tenker jeg utenforstående som lege og psykolog. Hvis ikke anbefaler jeg det på det sterkeste. Moren din har antageligvis rett i at dine problemer kan gå veldig mye utover de rundt deg (ikke at det er din feil såklart!), derfor er det greit å gå til noen som hjelper mennesker som levebrød.

Må si moren din tråkket litt i salaten, men det er ikke alltid lett å vite hva man skal si i situasjoner man ikke klarer å sette seg inn i.

[hermeline35]

Noen ganger sier mødre ting de egentlig ikke mener!! Kanskje hun rett og slett fikk litt angst selv.

Jeg syntes du skal ta kontakt med noen som kan hjelpe deg, slik at du får en lettere hverdag:)

Og snakk med samboeren din- det er viktig med støtte!!! Men det er viktig at det ikke er han som blir behandleren;)

Lykke til!!

[AnonymBruker]

Det hun prøvde å si var kanskje noe om at det er viktig at du ikke bruker de rundt deg som avlastere for dine tanker for mye, og at hun prøvde å få deg til å tenke over at dette faktisk er veldig slitsomt for dem rundt deg som bryr seg om deg. Det er viktig at du er klar over at dette kan være en stor belastrning for dem rundt deg, og det er positivt at din mor tør å si noe om det selv om det nok kom ut på en lite oppløftende og sympatisk måte.

Mannen min var i en lang periode deprimert og hadde en del angst, særlig seperasjonsangst fordi et familiemedlem av ham hadde dødd. Han hadde også en del tvangstanker. Jeg ville være en god kjæreste og støtte ham, og ville at han skulle kunne snakke med meg om det som var vanskelig. Jeg ble etterhvert bare en støttespiller for ham, og ikke lenger en kjæresten. Min oppgave bel å movitere ham til å komme seg på skolen, og sjekke at han hadde gjort det han skulle den dagen. Jeg påtok meg ansvaret for at han kom seg gjennom dagen sin, og skulle pass epå at han hadde det bra, samtidig som jeg skulle rydde opp i de gale forestillingene hans. Dette tærte enormt på forholdet vårt, og jeg var ikke lenger en kjæreste for ham men en mor og vernepleier. Han merket også at dette var ødeleggende for kontakten oss i mellom.

Han begynte å snakke mer og mer med psykologen sin og mindre og mindre med meg om disse tingene. Han ble bedre etter hvert. I dag sliter han enda med en del tvangstanker, men velger fremdeles å skjelden snakke med meg om disse. Han kan i perioder si at han feks plages en del av tanker i det siste, dersom jeg ser at han er stresset eller lei seg, men utdyper skjelden hva disse handler om. Jeg foretrekker absoludt slik vi har det nå. Jeg kan støtte ham når jeg ser at han har det tungt, men samtidig slipper jeg å være psykolog og mamma for ham samtidig. Forholdet vårt holdt absoludt på å bli ødelagt tidligere av problemene hans.

Jeg sier ikke dette for at du skal få enda mer angst, selv om jeg ser at det sikkert kan ha den effekten. Jeg bare ønsker å si at det ligger faktisk noe i det moren din sier, og det er fint at du har en mor som kan tørre å vise deg at dette kan være en for stor belastning for forholdet og vennskapene dine.

Du bør absoludt gjennoppta kontakten med psykolog. Ingen skal måtte gå rundt og ha det på dne måten du har det. Jeg tenker at du kanskje også bør undersøke om det er mulig å motta medisiner som er angstdempende, dersom du klarer å ta i mot det (med tanke på forgiftningsaangsten din). Du har mye du trenger å jobbe med, og i og med at du har en så god innsikt i dine egne problemer har du også et godt utgangspunkt for terapi.

Du spør også deg selv om alt dette kan ha opphav i den episoden som ung. Det er vanlig å tenke at det er en kombinasjon av hendelser som er med på å utvikle seg til slik du har det i dag. Det er vanslig å tenke at vi er født med våre personlighete og biologiske svakheter og at disse virker sammen med hele vår utvikling og belastende livssituasjoner og at det er kombinasjonen av disse som leder til den situasjonen man er i i dag. Det er altså et litt forenklet bilde å si at dette bare handler om den situasjonen, men det er også mulig at du ikke ville hatt det på denne måten i dag om det ikke skjedde. Samtidig kan det også hende at det kunne skje andre ting i livet ditt senere også som ville gjort at du fikk det på denne måten. Mange mennesker ender opp med å ha det på samme måte som deg, uten at de klarer å identifisere belastede traumer tidligere i livet. Det er altså mulig at du også kunne endt opp med å ha det på denne måten om dette ikke hadde skjedd tidligere i livet. Det er vanskelig å si, men det naturlige er å tenke at dette er en kombinasjon av den du er, din livshistorie og den belastende hendelsen. Og heldigvis er det, fordi det at dette også hander litt om hvem du er, og den måten du har lært deg å tenke på så betyr det at dette også er noe du har kraft til å forandre. Du kan ikke forandre den delen som har skjedd, men du kan forandre de andre leddene nemlig dine naturlige tankemønstre.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svarene. Setter stor pris på at dere tok dere tid til å lese innlegget mitt, og svare på det. Jeg prøver som best jeg kan å la være å si så mye i situasjoner hvor jeg blir redd, eller får en angstfølelse. Men når jeg sier at det går mye utover min samboer og venner, så mener jeg i form av humør, stenge meg inne i leiligheten o.l. Likevel hender det jeg nevner at "nå er jeg litt redd for å spise denne maten". Eller spør om ting som "kan du smake på denne? Jeg synes den smaker rart".

Jeg har vurdert psykolog. Problemet er penger. Jeg har ikke noe lyst til å gi mamma ansvaret for å betale for terapitimer for meg, da hun har mer enn nok å tenke på. Hun har tilbudt seg, og det samme har min mormor, men jeg greier ikke å få meg til å ta i mot disse pengene.

Jeg lurer derfor på en liten ting til. Er det mulig å få igjen pengene man betaler til en psykolog gjennom trygd, eller lignende? Og må det være psykologer innenfor kommunen? Hvordan fungerer dette?

Takk igjen.

[AnonymBruker]

Jeg lurer derfor på en liten ting til. Er det mulig å få igjen pengene man betaler til en psykolog gjennom trygd, eller lignende? Og må det være psykologer innenfor kommunen? Hvordan fungerer dette?

Takk igjen.

Nei, du får ikke igjen noen penger. Man betaler rundt 1800,- i egenandel så får man frikort for resten av året. Jeg mener på NAV kan bidra om du er over 18 år, slik at du faktisk får komt deg til psykolog. Det offentlige er billigere enn privat. Bare å be legen om henvisning og gi kort informasjon om hva du sliter med.

Men hvor gammel er du? Jobber du ikke eller går skole?

[AnonymBruker]

Nei, du får ikke igjen noen penger. Man betaler rundt 1800,- i egenandel så får man frikort for resten av året. Jeg mener på NAV kan bidra om du er over 18 år, slik at du faktisk får komt deg til psykolog. Det offentlige er billigere enn privat. Bare å be legen om henvisning og gi kort informasjon om hva du sliter med.

Men hvor gammel er du? Jobber du ikke eller går skole?

Så det meste jeg må betale i løpet av ett år hos offentlig psykolog er kr 1800? Jeg er 22 år, og jobber.

Takk for svar!

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg sliter med mye av det samme som deg. Jeg tør ikke ta i mot mat eller drikke hjemme hos enkelte venner, fordi jeg er redd det er forgiftet. Jeg kastet en toro-pose som jeg hadde fått av en venn, fordi jeg syntes det var veldig mistenkelig å gi bort mat. Derfor trodde jeg det var forgiftet.

Det er flere andre ting også, men jeg kjenner meg altså igjen i det du skriver. Så du er ikke alene om å ha det sånn!

Uansett hva moren din sier, så vil jeg sterkt anbefale deg kognitiv terapi hos en psykolog. Fastlegen din kan finne den rette for deg, hvis du ikke kan få noe gjennom skolen??

Men kognitiv terapi er altså stikkordet for deg. Jeg har gått i dette i et halvt år nå, og har blitt bedre. Du lærer hvordan du kan tenke, du kan også få de rette medisinene, og etter hvert vil du bli kvitt paranoiaen.

Det er veldig viktig at du sørger for dette så fort du kan. Jeg vet hvor slitsomt det er!

Ja, jeg har ikke tall på hvor mye mat som blir kastet i søpla. Er det en trykkfeil på en embalasje, eller andre avvik nekter jeg å spise det.

Det er utrolig slitsomt, og jeg vet jo at det er bare tullete å kaste mat bare fordi det en bokstav mangler på embalasjen. Men jeg tør ikke uansett hvor rasjonelt jeg prøver å tenke. "For en gang må jo være den første" (for forgiftning i mat). Og jeg er jo 100% overbevist over at det skjer med meg.

Men tusen takk for tips!

[AnonymBruker]

Så det meste jeg må betale i løpet av ett år hos offentlig psykolog er kr 1800? Jeg er 22 år, og jobber.

Takk for svar!

Ja, og fastlegen går også under det beløpet. Frikortet kommer automatisk i posten.

http://www.helfo.no/privatperson/frikort/Sider/default.aspx

[Phaedra]

Tråden er ryddet for utestengt bruker.

Phaedra,mod

[AnonymBruker]

Men når jeg sier at det går mye utover min samboer og venner, så mener jeg i form av humør, stenge meg inne i leiligheten o.l. Likevel hender det jeg nevner at "nå er jeg litt redd for å spise denne maten". Eller spør om ting som "kan du smake på denne? Jeg synes den smaker rart".

Hei, jeg er gjesten som har vært pårørende til kjæreste som er psykisk syk. Min kjæreste forsøkte nok goså å skjerme meg, og var på ingen måte klar over hvor mye han påvirket meg. Jeg så jo når han var lei seg, og da ville jeg prøve å fikse og ikke minst forsøkte jeg å forhindre at han skulle bli lei seg. Det er også vondt å stå ved siden av og se at en du er glad i har det vondt, selv om de ikke sier noe. Jeg var hele tiden på vakt for når neste problem skulle komme og det er slitsomt.

Jeg mener selvsagt ikke at du aktivt påfører dem rundt deg noe ved å bruke de som klagemur, men dine venner og kjæreste er glad i deg og det er vondt for dem å se at du er redd og stenger deg inn. De er bekymret for deg, og det er den delen som er vanskeligst ved å være pårørende, man bekymrer seg når man ser at den man er glad i har det vondt eller er redd. Dine bekymringer blir bekymringer til dem rundt deg også, psykiske vansker smitter nemlig på den måten. De blir bare bekymret for at du har det vondt. Kanskje kjenner de også at de må ta en del hensyn, fordi de vet at du ikke kan være med på ditt eller datt, eller de er redd for å invitere deg med for de ikke vil at du skal få angst feks. Dette ser de, selv om du forsøker å skjule det. Du sier også at du av og til må holde deg inne, og det gjør det også vanskelig for deg å være en god venn for dem og stille opp på den måten du kanskje hadde kunnet om du ikke hadde disse vanskene.

Jeg tror din mor på sin klønete måte fosøkte å ta vare på deg med det hun sa. Hun har jo også sakt hun kan betale psykolog for deg og det viser jo også at hun forstår og bryr seg om deg. Jeg lurte på en ting. Om du hadde en fysisk sykdom som var veldig skadelig, men ikke fikk behandling uten å betale noe ville du da også unnlatt å ta i mot penger når sykdomen din fortsatte å tære på kroppen din og ødelegge deg? Det er nettopp det den psykiske sykdomen også gjør. Den tører på kroppen din. Stresshormoner som man har med angst feks tærer på hjernen og påvirker konsentrasjon og hukommelse, hukommelsesenteret i hjernen blir faktisk fysisk påvirket i form av nervesvinn. Immunsystemet ditt brytes også ned av angsthoromene. Du er i større risiko for hjerte-karsykdommer og også i langt større risiko for å få enda mer alvårlige problemer som alvårlig varig depresjon eller psykoser (paranoid psykose). Jeg tenker at du bør gjøre det som er nødvendig for å få hjelp. Det er flott at du har fått hjelp og takler dette til en viss grad, men likevel fortsetter stress og angsthormonene og tære på kroppen din.