Har tatt lappen, men liker virkelig ikke bilkjøring...

[AnonymBruker]

Jeg tok lappen i 2007. Da jeg tok kjøretimer, tenkte jeg at nervøsiteten bak rattet nok ville roe seg når jeg fikk sertifikatet - og jeg ville føle meg mer kompetent og fri på egenhånd uten kjørelærer på siden. Jeg var utrolig stolt da jeg bestod!

Kort etter dette lånte jeg bil en helg. Var ute og kjørte to turer og var helt skjelven innvendig. Følte meg helt tappet for energi.

Siden har jeg ikke kjøpt meg bil, men unngått situasjoner hvor folk har tilbudt meg å låne bil e.l. Tror de fleste i familien skjønner at noe er "litt rart" med meg og biler.

Jeg syns det er skikkelig skummelt, og hjernen min skrur på "dette er livsfarlig"-modus med en gang jeg nærmer meg et førersete. Rent rasjonelt vet jeg dette er ulogisk, og jeg sitter gjerne på med sjåfører som tar kjører for fort, gjør alvorlige feil i trafikken uten å føle meg like redd som jeg er når jeg selv skal ta i rattet.

Noen som har råd?

[spinnwild]

Det er nok bare noe å venne seg på det, eller benytte andre transportmidler.

[AnonymBruker]

Så lenge du ikke bor et sted hvor du virkelig trenger bil og ikke har barn ville jeg ikke stresset med det.

Bil er oppskrytt. Man må ikke like biler eller bilkjøring. Selv hater jeg det og har ikke orket å prioritere å gjøre meg ferdig med lappen. Av en eller annen grunn forstår ikke folk det.

Men det er helt greit å ikke like bilkjøring.

Dersom du virkelig vil lære deg å like det så er det bare øving som må til.

[Dresden]

Har det på samme måte og unngår å kjøre så mye jeg kan. Jeg er student så bor et sted hvor jeg ikke trenger bil, men hver gang jeg er hjemme hos foreldrene mine unngår jeg så godt jeg kan å kjøre. Foreldrene mine forstår ikke hvorfor jeg ikke vil eller liker å kjøre og prøver å presse meg. Det hjelper ikke akkurat. Jeg føler meg, som deg, rett og slett ikke trygg. Har nok ikke noen tips å komme med siden jeg er slik jeg også.

Endret 10. juni 2011 av Dresden

[DysterPytten]

Jeg HATA å kjøre bil da jeg fikk lappen for to år sia. Så fikk jeg meg sommerjobb i posten,og var nødt til å kjøre bil (var postbud), da ble jeg vant til det gitt. Nå kjører jeg både korte og lengre turer uten noe problem

[Gjest Harriet]

Det dummeste du kan gjøre er å la frykten ta overhånd. Kjør masse, jo mer du kjører, jo sikrere sjåfør bli du.

[Evelyne]

Jag tog lappen i november och är fortfarande helt skakig när jag tänker på bilkörning! Men jag tar tjuren vid hornen och kör några varv runt kvarteret ibland, bara för att vänja mig vid bilen. Innan jag ska åka en längre bit (några mil) så kör jag alltid en liten tur i områden där jag känner igen mig först, bara för att lugna ner mig. Det fungerar jättebra! Tyvärr har jag ingen egen bil, hade jag haft det så hade jag tränat mycket oftare.

Tänk så här: Du fick ju lappen, alltså bedömde de att du är skicklig nog att vistas ute i trafiken! Det hjälper mig i alla fall. Om ett proffs har sagt att du är duktig nog så är du faktiskt duktig nog.

[Gjest Consensio]

Men dette har vel strengt tatt ikke så mye med bryllup å gjøre?

[Gjest Mauna Lee]

Jeg tok lappen i desember og var virkelig livredd for å kjøre i starten. Måtte nærmest sitte å psyke meg opp før jeg skulle noe sted jeg visste at jeg måtte igjennom noen "tøffe" kryss (altså, over alt), og visste jeg at jeg måtte parkere et sted hvor det kunne være mye folk som sto å så på, så ville jeg heller gå.

Men, jeg hadde 9 mil skolevei. Og siden det ikke gikk noen busser den veien (og jeg faktisk måtte bo hos foreldrene mine 3 dager i uka, for å kjøre 8 mil med buss to ganger om dagen (for på den strekingen gikk det ofte busser) så tvang jeg meg selv til å kjøre til skolen.

Nå har jeg hatt lappen i et halvt år, og er ikke redd for å kjøre lengre. Litt nervøs blir jeg jo ved skikkelig bykjøring (i oslo f.eks), men jeg tok meg likesågodt en trondheimstur (kjørte oppover helt alene) for å få kjørt litt i storby i kjentere trakter.

Kjør MYE bil! Det går over :D

(men jeg tør fortsatt ikke hente folk på gardermoen i frykt for å måtte lukeparkere på den 10min parkeringa på avgang...)

[LadyStarlight]

Det beste er å bare hoppe ut i det og kjøre så mye som mulig. Er viktig å føle seg trygg, og det blir du jo mer du øver Kanskje prøve å kjøre på mindre trafikkerte veier før du kjører ute i trafikken/midt i byen?

Vet hvordan du har det. Var i en bilulykke for noen år siden, med en gang jeg kjørte igjen etter det gikk det bra. Da jeg skulle kjøre på egenhånd satt jeg å bare ristet i hele kroppen mens jeg kjørte, men jeg måtte bare bite tenna sammen og kjøre og kjøre Nå går det bra å kjøre, men jeg vil alltid være forsiktig i trafikken, være 100% sikker på det jeg gjør og holde meg til reglene

Stå på

[Grønt blad]

Har det på samme måte og unngår å kjøre så mye jeg kan. Jeg er student så bor et sted hvor jeg ikke trenger bil, men hver gang jeg er hjemme hos foreldrene mine unngår jeg så godt jeg kan å kjøre. Foreldrene mine forstår ikke hvorfor jeg ikke vil eller liker å kjøre og prøver å presse meg. Det hjelper ikke akkurat. Jeg føler meg, som deg, rett og slett ikke trygg. Har nok ikke noen tips å komme med siden jeg er slik jeg også.

Hvorfor unngår du det? Da blir det bare verre og verre, og man glemmer også mer slik at man er en mindre sikker sjåfør når man først skal kjøre.

Det beste er å presse seg selv til å kjøre, selv om man ikke vil. Forhåpentligvis vil frykten forsvinne etter hvert. Er det bedre å kjøre med en erfaren voksenenperson ved siden av deg? En du øvelseskjørte sammen med? Er det bedre eller verre når du har passasjerer?

[Gjest Tirkes]

Jeg elsker å kjøre, men var veldig nervøs i starten. Jeg fikk sommerjobb der bil var nødvendig to uker etter at jeg fikk sertifikatet og det var en slitsom jobb, der jeg fikk "gratispauser" når jeg kjørte fra sted til sted i bedriften, på 15-30 minutters turer, med is og radio på guffe med sommermusikk.

Det at bilen var "bare" en firmabil, og at jeg kjøre mye landevei hjalp stort, jeg tror jeg lærte endel kjøring på å kjøre 6-10 mil om dagen de første to månedene jeg hadde lappen. De første to ukene var HAT. Jeg jobbet sammen med en annen sommervikar og foretrakk at hun kjørte.

Men litt etterhvert ble jeg vant til det og det ble ikke så skummelt. Jeg tror det har med vane å gjøre. Dersom du virkelig VIL kjøre, så kjør en rute daglig, samme rute, bli kjent med veien. Når du slutter å grue deg til den daglige turen, kjør i andre retningen. Når du klarer å kjøre litt på måfå uten å få nerver, så vil du være kurert? :-)

....neppe et miljøvennlig råd. Høh.

[catty1]

jeg prøvde 2 ganger å ta lappen, men stoppet hver gang fordi jeg var LIVREDD. når jeg møtte han jeg bor sammen med, var det er ultimatum hvis vi skulle ha barn, for han hadde ikke mulighet til å kjøre meg rundt overalt.

så:tok lappen hos en synnsykt bra pedagoisk kjøre lærer, som virkelig forsto redselen.første gang vi kjøre i tunnel, satt jeg kun å skreik, og hjertet hamra. når vi var ute på andra sia sa han:det hjelper mer å puste enn å skrike, men er utrolig stolt av at du i det hele tatt kjørte gjennom tunnelen.

anyway: sto på oppkjøringa, og tenkte det samme som deg: at nå, uten sjafør lærer, skal dette gå skikkelig bra. gulp, var sinnsykt nærvøs, og vært det hele veien, (er nå 5 år siden jeg fikk lappen) men har måtte kjøre hver dag, og nå , ja nå 5 år etter kan jeg kjenne at jeg har klart å slippe mine siste *det-går-bra-bare-jeg-gjør-slik-og-slik* fek. hadde jeg total angst for tunneler (som sagt) så uansett hvor sakte høyre fila gikk, kjørte jeg ikke forbi!! i dag klarer jeg det. tok også mange lang turer i begynnelsen.for meg er den første timen værst. og kan fremdeles slite når jeg har hatt et par uker ferie fek. da må jeg rett og slett kjøre meg en tur på en time halvannen.

så som råde over her et sted: kjør MYE HVER dag =)

lykke til =)

PS! har en søster som også har slitt med å kjøre bil, men for henne var automat gir redningen (og da hadde ikke hun kjørt på 10år) lappen er for dyr til å være et identisjons kort!!!masse lykke til, det mener jeg =))))

[catty1]

Jeg elsker å kjøre, men var veldig nervøs i starten. Jeg fikk sommerjobb der bil var nødvendig to uker etter at jeg fikk sertifikatet og det var en slitsom jobb, der jeg fikk "gratispauser" når jeg kjørte fra sted til sted i bedriften, på 15-30 minutters turer, med is og radio på guffe med sommermusikk.

Det at bilen var "bare" en firmabil, og at jeg kjøre mye landevei hjalp stort, jeg tror jeg lærte endel kjøring på å kjøre 6-10 mil om dagen de første to månedene jeg hadde lappen. De første to ukene var HAT. Jeg jobbet sammen med en annen sommervikar og foretrakk at hun kjørte.

Men litt etterhvert ble jeg vant til det og det ble ikke så skummelt. Jeg tror det har med vane å gjøre. Dersom du virkelig VIL kjøre, så kjør en rute daglig, samme rute, bli kjent med veien. Når du slutter å grue deg til den daglige turen, kjør i andre retningen. Når du klarer å kjøre litt på måfå uten å få nerver, så vil du være kurert? :-)

....neppe et miljøvennlig råd. Høh.

thums up! liker =)

[AnonymBruker]

Jeg øvde mye med å kjøre rundt på kvelden og natta da det ikke er noe særlig trafikk i byen. Da var jeg ikke så redd for å være i veien i trafikken om jeg gjorde noe feil, og trengte ikke å tenke like raskt hele tiden for å få god flyt. Det hjalp liksom at det ikke var noen som kunne se meg om jeg dummet meg ut

Nå eeelsker jeg å kjære bil!

[Sissan9]

Det eneste som hjelper er mengdetrening. Gjerne med en bil du ikke er livredd for å skade, og helst på landeveier der du kan være alene og kjenne litt på det. Eller kjøre i 60 uten å lage kø... Husker da jeg fikk lappen trodde jeg aldri jeg ville være komfortabel med å kjøre over 60, og at jeg aldri aldri aldri kom til å bryte en fartsgrense i mitt liv. Hehe...

[AnonymBruker]

TS her! Beklager at dette ble lagt inn i feil sted i forumet.

Uansett: Sette ENORM pris på å høre at andre også har lignende opplevelser, og at det er trening som skal til, og ikke psykolog, eller andre ting. Det gir jo mening, at man blir tryggere på det man øver på - og at gode sjåfører også har vært usikre en gang i tiden.

TS

[AnonymBruker]

Uff, kjenner meg mye igjen i dette, og føler nesten at løpet er kjørt (ehe) for min del. Fortjener ikke å ha lappen! Jeg fikk lappen for en del år siden, men kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har kjørt bil de siste 3-4 årene. Grunnen til at det ble slik er jo selvfølgelig fordi jeg aldri har hatt bil, så så snart jeg hadde lappen fikk jeg jo ikke kjørt mer. Hjemme var jeg bare 1-2 ganger i året, og der hadde jeg ikke behov for å kjøre. Nå har jeg derimot mulighet til å kjøre igjen, jeg bare tør ikke, eller vil ikke. Jeg blir superstressa av tanken, og har jevnlig mareritt om at jeg er ute i trafikken og kjører og roter alt til. Men jeg innser jo at jeg trenger å kjøre en gang i fremtiden også, jeg bare vet ikke hvor jeg skal starte...

Det merkelige er at jeg de siste månedene har fått kjørt mye motorsykkel (lett), og det elsker jeg. Mister dessverre snart den muligheten (og har ikke lappen til det i Norge). SKulle gjerne tatt lappen til det hvis føret i Norge hadde gjort det mulig å kjøre lange distanser året rundt uten å være proff, men det er det jo ikke. På lett motorsykkel føler jeg meg fri, jeg elsker å ha kontrollen, men så snart jeg sitter i førersetet på en bil føler jeg meg bare innestengt og at jeg er helt uten kontroll over det digre beistet.

[AnonymBruker]

Ja, det er akkurat det det er! Et digert BEIST av en monstermaskin man plutselig har ansvaret for og risikerer og drepe andre mennesker og seg selv. Grusomt...

[Nique]

Det er trening som må til rett og slett. Masse kjøretrening.

Gjerne på strekninger hvor du er alene.

Tips jeg fikk var å kjøre alene, ta noen langturer for meg selv rett og slett.

Jeg var på randen av nervøst sammenbrudd første måneden etter at jeg fikk lappen, men jeg må kjøre bil hver dag, så det har faktisk gått seg til. Kan fremdeles bli stressa i noen situasjoner, men det går bra.

Bli kjent med bilen, og kjør faste strekninger i begynnelsen. Det hjelper enormt mye.