Tanker om eksen hans

[Gjest Gjest]

Heisann

Jeg vet det er vanlig at det stikker litt når man tenker på kjærestens eks.

Men jeg har fått et usunt forhold til det. Det går i bølger,men noen ganger slår det meg egentlig utog jeg blir grublende og analyserende og bruker ekstremt mye energi.

Og jeg lurer på HVORFOR og HVORDAN jeg skal slutte med det.

Vi har vært sammen i snart FIRE år nå! Dette er,og har vel alltid vært, ekstremt plagsomt. Tankene går ikke på at han skal finne tilbake til henne,men at han likte henne bedre enn jeg er blitt fortalt/at hun betydde mer enn jeg egentlig gjør. Og jeg er redd, og får vondt!,når jeg tenker at "alle hans" egentlig vet det; det at han var knust da det ble slutt. At det var et fryktelig tap for han osv.

Vi har snakket endel om det,jeg har spurt en del for å forsøke å kvitte meg med problemet. Som regel har jeg blitt trygget rett etterpå, vært rolig en stund... men så kommer panikk-tankene(!) igjen.

Det kan virke som om de kommer når jeg er alene, og/eller når jeg egentlig er glad/har noe å være glad og tilfreds for. F.eks når han har gjort noe fint for meg.

Det er blitt sånn at jeg egentlig ikke vet hva mer jeg trenger svar på,for jeg har fått de fleste.... Og jeg har esktremt dårlig samvittighet som har plaget han så mye med det, og FREMDELES dukker det opp nye redsler, gjerne "tema" jeg spinner videre på.

Noen eksempler er at hun ville forplikte seg mer enn han.Han vil forplikte seg med meg, på en måte han ikke ville med henne. Og dette ER jo POSITIVT,FANTASTISK og FLOTT for meg?!?! Men nei, ofte tenker jeg på det og kommer frem til at 1. Det er alderen,det er gått noen år siden de to,som gjør at jeg er den han kan tenke seg å forplikte seg med.(Han er blitt "moden", har ikke med meg å gjøre)

2. Han angrer på at han ikke "gjorde som hun ville" og vil ikke gjøre samme feil..(igjen,det er ikke meg,men omstendighetene som bidrar til dette som er "bra")

Jeg greier altså ikke,tror jeg, å ta det som er positive bekreftelser for nettopp det. Jeg gjør alt komplisert og potensielt "farlig".

Han sier f.eks at det han følte for henne ikke er i nærheten av det han føler for meg.

Jeg gjør det negativt siden han ikke har utdypet nok hva han mener. Jeg tenker at det bare er fordi vi er to ulike personer, noen han for så vidt også har sagt. Han har aldri rett ut sagt at jeg er mye bedre enn henne, at hun aldri betydde noe og det virker ikke som om han VIL si det heller. Som tragisk og egoistisk og smålig nok er det jeg "trenger" å høre.

Etter en kveld med for mye vin fortalte han at han trodde han egentlig aldri har hatt skikkelig kjærlighetssorg(!),selv etter 4 ekser, og det var langvarige forhold. Han er 35 nå(!). (Kan man TRO på det?)

At han og eksens brudd var felles (sånn omtrent) og at det overhode ikke var sånn det evt ville blitt om vi gjorde det slutt. For om jeg hadde gått fra han ville han blitt knust, sa han.

Da tenker jeg,etter en liten stund med lettelse og trygghet og glede over dette, at han har glemt kjærlighetssorgen eller at han "toner ned" siden han vet om tankene mine. At han lyver for å være snill,eller at han ikke vil innrømme at han faktisk ble knust når forholdene hans tok slutt.

(I hodet MITT var nemlig det siste bruddet hans tragisk for han. HAN derimot har vel aldri sagt det...)

Jeg tok med disse eksempelene for at jeg skal få frem at det virker som om ikke noe nytter, uansett hvor positive "tegn" jeg har (fått)?

At jeg hele tiden faller tilbake til å være utrygg?

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette. Råd om hvorfor jeg hele tiden faller tilbake til grubling ifht dette? Tankene om at hun betydde mer enn han vil innrømme?

Jeg tenker av og til at jeg MÅ få hjelp med disse tankene,at det er en slags angst. Andre ganger tenker jeg at frykten min kanskje er ekte?Og jeg er så flink til å finne argumeter for hvorfor det er slik som jeg er redd for!

Kan jeg stole på det han sier liksom? Jeg stoler på han, men jeg er samtidig redd han prøver å skåne meg, at han aldri innrømmer hvor mye hun betydde for meg... Og jeg føler jeg trenger å vite det.

Er det andre som har det slik?

Hvorfor kommer disse tankene?`Har jeg "rett" eller er jeg bare heeelt ute av stand til å nyte livet og slappe av? Greier jeg ikke tro at jeg kan være "best"?

Jeg bør vel oppsøke prof. hjelp som sagt. Vegres litt fordi jeg fikser jo det aller meste? Jeg er jo ikke dum. Hvorfor kan jeg ikke fikse mine egne tanker? Det er FLAUT at jeg sliter sånn med sånne tanker,samtidig som jeg føler at det er berettiget på en måte. Jeg TØRR ikke helt tro at det kun er tvang,angst,irrasjonelt eller hva det er.

[Gjest Gjest]

Som du sier så har vel de fleste litt tanker om eksen hans sånn innimellom. Men dine tanker ser ut til å ha gått litt langt, synes jeg. Selv har jeg et veldig avslappet forhold til hans ekser (selv om et par av dem var lange forhold), mye mer avslappet enn det jeg var tidligere i livet. Dette kommer av, tror jeg, at vi er såpass oppi åra nå, at det ville vært unormalt om han ikke hadde et par lange forhold bak seg. Det samme mener jeg om din kjæreste; han er såpass gammel at noe annet ville vært unormalt.

Det jeg vil si, som muligens kan gjøre det lettere for deg, er at de aller fleste menn blir en smule knust når et forhold tar slutt, uansett. Menn tar sjelden initiativ til å avslutte et lengre forhold. De kan lett bare flyte rundt og har det komfortabelt slik tingene er. Den dagen forholdet blir slutt, blir de gjerne knust. Kvinner kommer seg ofte videre ganske snart, men får oftere "tilbakefall" og begynner å tenke og savne en stund etterpå. Menn går gjerne rundt og er knust en stund, men så går de videre, og da er de ofte helt over det.

Selv har jeg en kompis som dama gikk fra for et år siden. Han var helt knust og orket knapt å leve etterpå. Han var deprimert og ville ingenting. Nå har han fått ny dame, og da vil eksen ha han tilbake. Men han er overhodet ikke interessert i eksen, og er kjempeforelsket i den nye. Eksen har vel hele tiden trodd at hun kunne få han tilbake når som helst. Men der tok hun feil gitt. Han sørget lenge, men så var det helt over. I ettertid forteller han at de egentlig ikke hadde noe bra forhold, ikke noe sexliv og ingen romantikk. Han fikk bare en slags panikk da hun dro, redd for å være alene rett og slett.

Jeg synes ellers det blir litt feil at han skal forsikre deg om at hun ikke betydde noenting. Selvsagt betydde hun noe, det gjør vel alle som vi velger å være sammen med på et eller annet tidspunkt. Og igjen, det ville vært unormalt om han ikke tidligere hadde noen som betydde noe for han. Det trenger dog ikke å ha vært den store og ene kjærligheten. Men at han den gang trodde det, må du nesten bare bite i deg. Regner med at du også har vært forelsket tidligere, og hvis du tenker etter hva du føler for dem nå, og hva du følte for dem da, så har du svaret på hvordan han også føler.

Du spør om du kan stole på det han sier? Jeg synes ikke du skal fordype deg i desse tankene og spørsmålene som du stiller han. Det spiller ingen rolle hva han følte den gang. Det eneste som betyr noe, er hva han føler nå. Igjen; gå i deg selv. Kan du med hånden på hjertet si at du aldri har følt noe tidligere, før du traff han?

Du må slutte å grave i fortiden, konsentrer deg om nåtiden. Om du lar dette få fortsette å herje i hodet ditt, er jeg redd du kommer til å miste han. Dette kan umulig gjøre noe bra for forholdet deres. Kos deg med det som er, og nyt det!

[satc]

Jeg sliter litt med det samme problemet... Og jeg har blitt små-gal av det! Men nå, faktisk! Så er jeg nesten kurert! Men så har jeg vært en gal jente til nå, å det er et mirakel at mitt 2,5 år lange forhold har holdt, samboer'n min har reagert sterkt på mine uttalelser men etter jeg har roet meg ned så forstår han meg. Jeg sliter med jææævlig dårlg selvtillit og derfor tenker jeg støtt og stadig på eksene hans.

Min måte å ha kommet over det på har vært å nevnt de ooooofte, slengt dritt om de (bare til han, og ikke til noen andre) og vært den drittkjærringa ;-) Men dette er noe som jeg har gjort for å få ut min frustrasjon og ikke for å såre noen, og det har jeg heller ikke gjort. Men så tåler samboern min mye galskap fra meg, for sånn er jeg bare!

[Nika_83]

Jeg er så glad du startet denne tråden TS

Jeg har også slitt med disse tankene ift min kjæres eks. Men ikke i de grader du gjør tydeligvis. Jeg fikk i begynnelsen helt angst av å tenkte på eksen hans. De var sammen i 11 år og mitt lengste forhold hadde vært i 3 måneder. Ikke akkurat det man kan kalle et langt forhold..

Selv om vi har vært ilag i 3 år nå, jeg stoler 100% på ham, han sier at han elsker meg hver kveld før vi legger oss ( ), kan sende meg ei mld ut av det blå å si at han savner meg når vi er borte fra hverandre, så har ikke disse tankene om hans eks helt klart å forlate meg. De var tross alt sammen LENGE!

Men jeg har prøvd å si til meg selv at han valgte å gjøre det slutt med henne av en grunn, han valgte meg av en grunn, han har ikke gitt meg noen grunn til å ikke stole på ham OG ikke minst; har har fridd til meg

Men allikevel dukker disse tankene opp av og til. Hun bor ikke så langt unna oss og min kjære er gudfar til sin "eks-svigersøsters" datter. Så han har jo ennå noe å gjøre med den familien. Jeg har faktisk blitt ganske kjent med "eks-svigersøsterens" og det gjør meg ingenting å være sammens med henne. Vi er ganske like som personer og fant tonen med en gang. Heldigvis har det til nå ikke ført til at vi har måtte omgås eksen hans så mye. Men kjenner av og til at det stikker litt mtp at de tross alt var sammen så lenge.. Men må bare prøve å overse dette og tenke på de positive tingene med forholdet vårt. Det er jo tross alt meg han har valgt å være sammen med

Har dessverre ikke noen råd å komme med, men det høres ut som om du ikke klarer å takle dette alene, så kanskje det er lurt å søke hjelp av noen profesjonelle? Selv om det kanskje kan virke litt tabubelagt ennå, så mener jeg det ikke er noe å skamme seg over. Har selv gått til psykolog en gang og det hjalp meg veldig! Er det det som må til for å klare å kontrollere disse tankene, så er det det som må til Lykke til!

[Gjest TS]

Takk for svar!

Godt å høre at jeg ikke blir stemplet som fullstendig sinnsyk, for av og til føler jeg meg sånn. Jeg vet vel innerst inne at redslene ikke er reelle,de er i hodet mitt, samtidig så kan jeg jo ikke fornekte det faktum at han HAR hatt andre,elsket andre.

Jeg føler jeg trenger en eller annen magisk bekreftlese som beviser at det er meg han vil ha, at jeg er DEN RETTE. At han ikke gikk med akkurat de samme følelsene for sine ekser.

Jeg har angst for å bli lurt, tror jeg. Og jeg føle meg truet av alt jeg ikke vet. Jeg kan gruble i flere TIMER over f.eks "hvorfor feiret de jul sammen?" For det har ikke vi gjort. Jeg vil ikke heller enda , men jeg er heller aldri blitt spurt. Konklusjonen min blir at til tross for alle de andre gode bekreftelsene jeg har og FÅR, så betyr altså denne julefeiringa at hun var noe mer enn meg, eller noe mer enn han FORTELLER meg. Begge deler gir meg en vond,vond følelse.

Bare så det er sagt, jeg tar som regel ikke opp disse tingene:)

Kan også ha noe med at jeg ble dumpet av min eks og jeg hadde kjærlighetssorg lenge. Det var fælt. Jeg er redd for det igjen selvsagt, men jeg lurer også på m jeg tenker at han følte det sånn som meg, i sine brudd? Han har aldri vært den som alene har brutt (og det skulle jeg ønske)

Når han f.eks har forklart om et forhold at de ikke "fungerte som par", så greier jeg ikke helt å tro det. jeg lure på hva han legger i det, om han hadde sagt det om han egentlig rett ut ble dumpa og at det ikke var det han ville.

Bli rotete dette,men takk for at dere svarte. Hjelper som sagt litt å vite at man ikke er alene. Og jeg får vel få en henvisning eller noe til en å snakke med. Jeg merker jo at jeg blir redd for å få disse tankene også, at det ødelegger dager og jeg på en måte går rundt og er utrygg og trist. Og veldig misfornøyd med meg selv. Og oppi det hele fortsetter jeg å analysere.

Eneste som hjelper litt er at jeg prøver å tenke at: dette har jeg vært gjennom før, det er ikke flunkende ny "info" jeg surrer med i hodet mitt. Jeg BLIR rolig igjen, de verste tankene forsvinner. Og at jeg,om jeg hadde rett i angsten (!?) min på en måte ikke ville vært i tvil. Og at selv om jeg føler jeg har kommet på en potensiell "ny" redsel/avkreftelse så er det som regel variasjon over samme tema.

Og det som skremmer meg mye er også at jeg VET at om jeg mister han nå, så kommer jeg ikke til å begripe at jeg brukte så mye tid på disse tankene. At de er helt på jordet.

Og alle har jo,omtrent, ekser. Det hadde jo ikke gått om alle tenkete som jeg.

Hehe,litt selv-beroligende strategier (som ofte ikke funker,men kanskje om jeg sier de mange nok ganger?) på slutten her. Siden jeg tydeilgvis ikke er heeeelt alene. Kan jo hende noen trenger å tenke det samme selv? Håper ikke det. Høres jo latterlig ut, ubetydelig, men dette er virkelig grusomt til tider.

Beklager fullstendig nevrotisk og litt sutrete svar. Var bare fint å få det ut.

[Havbris]

Dette sporet må du ut av fortest mulig - før du ødelegger deg selv og forholdet. Det bærer helt galt avsted når du hele tiden sammenlikner ditt forhold med ham, med exens forhold med ham. De er ikke sammenliknbare fordi dere er forskjellige personer.

Du kan ikke forvente at ditt forhold skal være en repetisjon av hans forrige forhold - og vil du egentlig det da? Vil du ikke at dette forholdet skal være unikt?

Han har hatt et forhold før deg - og ikke tving ham til å måtte sammenlikne. Min mann hadde også et langt samboerforhold bak seg da jeg møtte ham - og jeg vet at han var knust da hun brøt med ham. Fordi hun betød mye for ham på det tidspunktet. Han skal ikke være nødt til å la være å vedkjenne seg følelser han hadde før jeg traff ham - det blir på en måte det samme som å be ham slette deler av sin historie.

Jeg får inntrykk av at du kanskje aldri vil bli fornøyd med det han sier - og at du vil finne stadig nye ting å problematisere. Det blir slitsomt i lengden - og det blir slitsomt for ham å stadig måtte bevise at du er den beste i hele verden akkurat nå. Forsøk å slappe av i forholdet.

Du bruker masse energi på noe du ikke kan gjøre noe med - og alle disse tankene tar for mye plass i livet ditt. Bruk heller energien på å nyte det du har. Vær i nåtiden og ikke lag forholdet til en være-best konkurranse.