Hvorfor gjør hun det?

[Raven Emerald]

Synes ikke det er rettferdig å legge ansvaret for at du fortsett lever sammen med din kone, på barna...

[Synnikk]

Jeg tror det er en noe i denne setningen: "Er det min feil pga at jeg vet det vil skje, og hun vet at jeg vet og derfor er det lettere for hun å være utro for jeg tror jo uansett at det vil skje?". Du har tilgitt henne så mange ganger at det blir enklere for hver eneste gang hun vil ut å fly med andre. Truslene dine er trusler i ordets rette forstand, ikke noe som kommer til å få konsekvenser, og det føler hun seg nok ganske trygg på. Jeg ville banket i bordet til henne og fått henne med tilbake til terapeut, og hvis hun ikke vil det ville jeg gått fra henne. Det er fantastisk at du er villig til å gi alt for barna dine, men du fortjener ikke å leve et så psykisk nedkjørt liv som det du gjør nå.

En annen ting jeg stusser ved er din kones alkoholforbruk, med to små barn og familie? Mine venninner som har småbarn er ute et par-tre ganger i året når de får barnepass, de henger ikke der jevnt hver helg. Det er en fase de er ferdig med.

Hun er ikke ut hver helg, kanskje en gang i mnd eller to. Så alkoholforbruket er det ikke noe å si på.

[Nerdemamma]

Hun er ikke ut hver helg, kanskje en gang i mnd eller to. Så alkoholforbruket er det ikke noe å si på.

Jeg syntes det høres mye ut jeg.... Vi er en småbarnsfamilie, og er ute på byen kanskje to -tre ganger til året. Samme med alle de andre småbarnsforeldrene vi kjenner. De fleste vi kjenner over 30 uten barn er heller ikke ute så ofte.

[Synnikk]

Er fasiten på en god far å bo sammen med ei flyfille av en mor?

Tja, da kan jeg ihvertfall være der. Flytter jeg, eller kaster hun ut blit det i beste fall for meg 50% samvær med barna. 100% hadde selvsagt vært det beste.

Hadde jeg visst at jeg fikk det, hadde terskelen for skilsmisse vært lav.

Men det er viktig å påpke at hun er en veldig god mor. Det finnes det ikke tvil om.

[Synnikk]

Ho du er saman med er ein totalt ubrukeleg kjæreste, og fortener ikkje deg. Ho er notorisk flørtete og open for det eine og det andre ift andre menn, og det er umogeleg å leve med, meiner eg.

Men samstundes er du utruleg tafatt og dramatisk i din oppførsel. Sende bilde av skilsmissepapir og gifteringar - gje meg styrke. Kva er feil med heilt vanleg kommunikasjon? Eg meiner du må fortelje henne at det har gått for langt, at ho har brote din tillit så mange gongar at ho har passert point of no return. For det har ho jo faktisk? Ho nyttar alle høve ho får til å kline og flørte med andre, og har vist at ho ikkje er til å stole på. Du vil vel ikkje ha ein slik kjæreste?

Eg syns du er feig som ikkje tek steget og startar på nytt for deg sjølv. Fortel henne det, og avklar med henne kven som skal fortsette å bu i huset, eller om det skal selgast og dokke begge skal byrje på nytt ein ny stad - som ofte er det beste. Avtal delt dagleg omsorg, og ta fatt på eit nytt liv som åleinepappa. Du kjem til å finne deg ein ny kjæreste som ikkje er som henne. For det er slik ho er som er unormalt, kan eg fortelje deg. Dei fleste damer er ikkje slik. Lykke til!

Dette med bildene, det er rett og slett en tanke som kanskje får hun til å forstå. Annen kommunikasjon har jeg forsøkt så mange ganger. Det funker tydeligvis ikke. Og jeg ønsker virkelig ikke å skille meg, jeg ønsker at det skal bli bedre at hun skjønner at det ikke er akseptert.

Dette er andre gang jeg er gift, og jeg er ikke 40 ennå... To ekteskap, to utroe kjerringer. Snakk om uflaks! :/

Det er en ting som får meg til å ønske skilsmisse, men flere ting som sier prøv litt til, hold ut, det går over hun blir voksen. Skjønner du? Nei, ikke jeg heller... hehe

[Synnikk]

Synes ikke det er rettferdig å legge ansvaret for at du fortsett lever sammen med din kone, på barna...

Men det gjør jeg virkelig ikke. Jeg tror du missforstår. Hvis hun virkelig er en flyfille, er det bra for barna å se mann etter mann komme inn dørene? Neppe.

For hun elsker barna våre som meg, og er en veldig god mor. Så hun hadde aldri gått med på at jeg skulle få ha barna 100%. Så det hadde blitt en deling.

Endret 7. juni 2011 av Synnikk

[Raven Emerald]

Men det gjør jeg virkelig ikke. Jeg tror du missforstår. Hvis hun virkelig er en flyfille, er det bra for barna å se mann etter mann komme inn dørene? Neppe.

For hun elsker barna våre som meg, og er en veldig god mor. Så hun hadde aldri gått med på at jeg skulle få ha barna 100%. Så det hadde blitt en deling.

Tror strengt tatt det er bedre at ungene får se mann etter mann når de er hos mamma, når de har den stabile motvekten hos deg, enn å vokse opp i et anstrengt miljø. Og spesielt når foreldrene (en eller begge) legger grunnen til at de ikke bryter opp, på nettopp disse barna. Er det ikke bedre å bryte opp nå, mens dere muligens ennå har nok omsorg for hverandre til å kunne samarbeide om ungene, enn at dere venter til dere nærmest hater hverandre, og aldri klarer å enes om hvem som skal ha ungene når? Er ikke evnen til å samarbeide om å gi barna en god oppvekst (om enn i to hjem), viktigere enn å holde sammen for enhver pris?

[AnonymBruker]

2 ekteskap og 2 utro kjerringer og du har ikke fylt 40 enda.. wow. hvordan får du det til?

Kanskje du skal prøve å bli litt mer spennende for konen din? finn på noe dere 2 sammen, finn lidenskapen, forelskelsen osv.. Hvordan behandler du damen din i hverdagen.. hvorfor må hun ut alene uten deg 2 ganger i mnd?

DU skriver så flott om hvor far du er for barna dine, men du høres ut som en kjedelig tøffel som bare sitter der å tar i mot..og alle damer trenger å føle at de er atraktive og spennende..vi trenger passion, vill hemningsløs sex, romanik osv..

Bli en MANN!!

[AnonymBruker]

Slik jeg ser det har du tre alternativer:

1. Bli, men ordne opp og få det bedre

2. Bli og ting er som de er

3. Ta ut seperasjon

Du har selv full kontroll på 2 og 3. Det første punktet er ikke opp til deg å avgjøre, det må din kone ta stilling til. Det du kan finne ut av er hva DU trenger for at punkt 1 skal fungere.

Jeg vil foreslå for deg å gjøre litt skrivearbeid, hva er fordeler og ulemper ved de ulike alternativene, hvis du skal ta ut seperasjon hva må til, hva vil skje osv. Hvis du blir men ikke får det bedre, hva vil skje på sikt, hvilket liv blir det for deg og for barna?

Når du har gjort denne soteringen må du gjøre det samme med punkt 1: hva trenger du av din kone for at du skal kunne leve videre sammen med henne.

Når du har svaret på det, kan du be om tid til å snakke med henne. Ikke om HENNE, men om deg.

" Jeg vet at du synes jeg maser om dette med kontakt med andre menn, at du helst ikke vil snakke om det, og at du mener jeg er sjalu osvosv. Det kan godt hende du har rett, men for meg er dette så alvorlig at jeg ikke kan lenger leve slik. Jeg ser at jeg har to reelle valg, jeg kan bli i dette eksteskapet og gradvis bli mer og mer ulykkelig, eller jeg kan ta ut seperasjon og etterhvert forsøke å finne lykken i livet uten deg.

Det tredje alternativet, og det som jeg aller helst vil skal skje, er at jeg kan bli lykkelig i eksteskapet sammen med deg. Men hvis det skal skje har jeg behov for at det blir noen forandringer.

Hvis du også ønsker at vi skal greie å leve sammen OG være lykkelige sammen, vil jeg svært gjerne fortelle deg hva jeg trenger og hvilke forandringer som er nødvenidg for meg. Men hvis du ikke kan, vil eller ønsker dette, vil jeg respektere det. Da må jeg tenke gjennom mine andre to alternativer. Om jeg vil bli og være ulykkelig, eller om jeg skal gå og prøve å bli lykkelig uten deg.

Dette er vanskleige vurderinger for deg og meg. Jeg har tenkt mye på dette, og jeg skal gi deg også tid til å tenke. Men om ett par uker vil jeg at vi skal ha en ny samtale, hvor du forteller meg hva du har tenkt. Om du er villig til å lytte til hva jeg trenger og hvilke forandringer som er ndøvendig for meg, skal også jeg være villig til å lytte til deg og dine behov for at også du skal bli lykkelig sammen med meg."

OK - veldig omstendelig dette, men jeg tenker det er viktig at du kommuniserer ditt budskap - så får hun ta ansvar for sitt. Og noe alla dette ville jeg sagt til henne.

[AnonymBruker]

Jeg er jente/dame 30 år. Jeg kan ikke si hvorfor hun oppfører seg som hun gjør, men det virker som hun har ett behov for å få respons fra menn. Og da desverre andre enn deg. Spørsmålet er hvor langt hun går med dem, og om hun har samme terskel for hva som er utro/hva som er akseptabelt som det du har.

Jeg sier ikke at det hun gjør er rett, men noen har forskjellige terskler for hva man tillater at partneren gjør med andre. Flørting trenger ikke være farlig, men det er skummelt når det går over lenger tid med sms-er, mailer og facebook.

Jeg er enig med de som foreslår familieterapi (det vil si hvis du fremdeles er glad i henne, ikke hvis du kun ønsker å være med henne pga barna). Skillsmissebarn er desverre ikke så uvanlig lengre, og de fleste klarer seg fint, mye bedre enn om mor og far ikke har der bra.

Jeg må innrømme at jeg tenkte på mulligheten for å "leie en privatdetektiv". Vet ikke om det går ann i Norge, men dersom hun ikke skjønner hvorfor du er sjalu, så kunne noen bilder kanskje gjøre så hun ser seg selv i speilet.

Til sist; jeg er gift og vi har hatt våre opp og nedturer. I den værste nedturen, det var før vi giftet oss, var jeg nær ved å miste alle følelser for han. Han var ikke utro eller noe, men vi bodde ett stykke fra hverandre og det sammen med litt andre ting sleit på forholdet. Da, og kun da, merket jeg at jeg begynte å se på andre menn/gutter og kanskje flørte mer for å få litt bekreftelse på at jeg fremdeles var attraktiv. Jeg kysset ingen og gikk ikke lenger enn til flørting, men merket sjøl at følelsene ikke var rett. Altså; Hvis man har det bra hjemme så trenger man ikke å gå ut og leite etter de følelsene fra noen andre.

[Synnikk]

2 ekteskap og 2 utro kjerringer og du har ikke fylt 40 enda.. wow. hvordan får du det til?

Kanskje du skal prøve å bli litt mer spennende for konen din? finn på noe dere 2 sammen, finn lidenskapen, forelskelsen osv.. Hvordan behandler du damen din i hverdagen.. hvorfor må hun ut alene uten deg 2 ganger i mnd?

DU skriver så flott om hvor far du er for barna dine, men du høres ut som en kjedelig tøffel som bare sitter der å tar i mot..og alle damer trenger å føle at de er atraktive og spennende..vi trenger passion, vill hemningsløs sex, romanik osv..

Bli en MANN!!

hehe. Okei...

[Synnikk]

Slik jeg ser det har du tre alternativer:

1. Bli, men ordne opp og få det bedre

2. Bli og ting er som de er

3. Ta ut seperasjon

Du har selv full kontroll på 2 og 3. Det første punktet er ikke opp til deg å avgjøre, det må din kone ta stilling til. Det du kan finne ut av er hva DU trenger for at punkt 1 skal fungere.

Jeg vil foreslå for deg å gjøre litt skrivearbeid, hva er fordeler og ulemper ved de ulike alternativene, hvis du skal ta ut seperasjon hva må til, hva vil skje osv. Hvis du blir men ikke får det bedre, hva vil skje på sikt, hvilket liv blir det for deg og for barna?

Når du har gjort denne soteringen må du gjøre det samme med punkt 1: hva trenger du av din kone for at du skal kunne leve videre sammen med henne.

Når du har svaret på det, kan du be om tid til å snakke med henne. Ikke om HENNE, men om deg.

" Jeg vet at du synes jeg maser om dette med kontakt med andre menn, at du helst ikke vil snakke om det, og at du mener jeg er sjalu osvosv. Det kan godt hende du har rett, men for meg er dette så alvorlig at jeg ikke kan lenger leve slik. Jeg ser at jeg har to reelle valg, jeg kan bli i dette eksteskapet og gradvis bli mer og mer ulykkelig, eller jeg kan ta ut seperasjon og etterhvert forsøke å finne lykken i livet uten deg.

Det tredje alternativet, og det som jeg aller helst vil skal skje, er at jeg kan bli lykkelig i eksteskapet sammen med deg. Men hvis det skal skje har jeg behov for at det blir noen forandringer.

Hvis du også ønsker at vi skal greie å leve sammen OG være lykkelige sammen, vil jeg svært gjerne fortelle deg hva jeg trenger og hvilke forandringer som er nødvenidg for meg. Men hvis du ikke kan, vil eller ønsker dette, vil jeg respektere det. Da må jeg tenke gjennom mine andre to alternativer. Om jeg vil bli og være ulykkelig, eller om jeg skal gå og prøve å bli lykkelig uten deg.

Dette er vanskleige vurderinger for deg og meg. Jeg har tenkt mye på dette, og jeg skal gi deg også tid til å tenke. Men om ett par uker vil jeg at vi skal ha en ny samtale, hvor du forteller meg hva du har tenkt. Om du er villig til å lytte til hva jeg trenger og hvilke forandringer som er ndøvendig for meg, skal også jeg være villig til å lytte til deg og dine behov for at også du skal bli lykkelig sammen med meg."

OK - veldig omstendelig dette, men jeg tenker det er viktig at du kommuniserer ditt budskap - så får hun ta ansvar for sitt. Og noe alla dette ville jeg sagt til henne.

Tusen takk for ett fantastisk bra svar. Dette er virkelig noe jeg burde gjøre, og det er godt mulig jeg følger ditt råd.

Igjen, takk!

[Gjest BettyBoop28]

Tja, da kan jeg ihvertfall være der. Flytter jeg, eller kaster hun ut blit det i beste fall for meg 50% samvær med barna. 100% hadde selvsagt vært det beste.

Hadde jeg visst at jeg fikk det, hadde terskelen for skilsmisse vært lav.

Men det er viktig å påpke at hun er en veldig god mor. Det finnes det ikke tvil om.

Men tenk nå på dette. Hva slags forbilder er dere som foreldre når dere lever sammen og stadig tilgir svik og utroskap? Unger ser på foreldrene som rollemodeller ofte i valg av partner og hvordan de ønsker å leve med en partner når de blir voksne.

Jeg tror helt ærlig dere ville stå fram som et bedre eklsempel om dere gikk fra hverandre og hadde delt foreldreansvar.

Greit nok at du vil stille opp for ungene dine, men hva med deg da? Er det ikke bedre for ungene å ha en far som er lykkelig?

[AnonymBruker]

Jeg er enig med FrøkenJosefine om at du burde vise henne dette innlegget. Og snakk sammen, ingenting blir bedre av å tilgi henne gang på gang, og håpe på at det går bedre etterhvert. Det som skal til her, tror jeg (uten at jeg skal påstå jeg er ekspert på emnet)er en kraftig, rett fram konfrontasjon med alle tankene og følelsene dine, og hennes. Og utfallet av denne samtalen vil være en avgjørelse dere tar i fellesskap. Alle kort på bordet.

[AnonymBruker]

Tusen takk for ett fantastisk bra svar. Dette er virkelig noe jeg burde gjøre, og det er godt mulig jeg følger ditt råd.

Igjen, takk!

Om ikke annet er jeg glad du får svar som gir deg inspirasjon til å fatte dine egne valg:-)

Lykke til!

[Gjest Jente28]

Anonym i post nr 30 sier endel fornuftig.

Jeg er selv jente på snart tredve, og hadde din kone vært singel og barnløs så hadde tankene mine vært de samme som jeg sitter igjen med nå:

Hun har lav selvtillit og er usikker. Dette er ikke fasiten, men det jeg tenker etter å lese første post i tråden her.

I ethvert langvarig forhold blir man betatt av noen utenforstående. Det skjer, det er naturlig (sunt?) og man kan få hjertbank og drømme om, fantasere om og tenke "tenk om" i ukesvis før det går over. Det som skiller de trofaste mot de utro (vel, enkelte ganger) er de som klarer å holde det til en uskyldig liten bonusforelskelse, som ikke lar det ta overhånd.

Feks: en husmor kan bli betatt av postmannen. Det er lov, det er ok. Det er lov at hun kanskje passer på å stå ute og vanne blomster når han kommer for å kjenne hjertet dunke hardt og smile som en dum tenåring resten av dagen. Men om hun begynner å snakke intimt med ham, dele betroelser og hemmeligheter med ham eller det blir fysisk. Da er det IKKE ok. I mine øyne.

Alle gjør vi som husmoren i første eksempel. Noen fremmede og bekjente får vi god kjemi med, og det er herlig og kjenne hjertet slå. Jeg bruker engelske betegnelsen "crush" om slike tilfeller, det er uskyldig og berikende. Og man kan ha en liten "crush" på en annen, selv om man elsker sin partner. Det trenger en gang ikke være seksuelt. Første gang jeg hadde en sånn crush var på VGS. Jeg var sammen med en fyr, og hadde skikkelig crush på ei jente i parallellklassen. Hun var feiende flott, morsom og sjarmerende, og jeg fikk totalt hjertebank når hun ba meg med på shopping. Oh herregud vil hun ha med MEG men hva skal jeg ha på meg og hva skal jeg snakke om og.. - totalt fjortis. Og hjertet hoppet over et slag når jeg fikk meldinger den helgen, tenk om det var fra henne.

Men jeg tror ikke din kone klarer dette. Jeg tror ikke hun klarer å få bekreftelsen fra andre med bare et smil, et blunk, takke for et kompliment eller å bli spandert en drink på. For de fleste er dette bekreftelse nok. Og de fleste vil, dersom den som spanderer drinken vil bli nærmere kjent, kjapt informere om at dette var veldig hyggelig, men jeg er gift. Noe som får meg til å tro at hun kanskje er skikkelig usikker og har lav selvtillig på mange måter. For henne er ikke den bekreftelsen der får hun har ståpikken i jeansa foran seg og en mann som tigger henne om å løfte på skjørtet. For å male et noe direkte bilde. Det er ikke dermed sagt at hun ikke elsker deg, men hun må ha dette som resten av oss får gjennom et tilfeldig smil eller en ekspeditør som gir en flørtende frase og et lite prisavslag - inn med teskje og tungekyss.

Løsningen dersom jeg har rett, er terapi. Din kone må selv innse dette. Hun må jobbe med dette. Og hevn er ikke rette virkemiddel. Elsker du henne, så er det også verdt å kjempe for, så å kaste henne rett ut, nja.. Vis henne heller tråden, eller innlegget ditt. Jeg skjønner at dere ellers må ha et godt forhold, men at dette er destruktivt for deg. Og det er heller ikke noe du bør godta.

Tips:

1: Send barna bort til besteforeldre en helg, finn ei flaske vin, en pakke kleenex, og snakk ut. Kos dere sammen, prat sammen, luft stemingene begge veier, ha sex høylydt i eget hus, rens luften på alle måter. Forsikre henne om at hun er vakker, at du elsker henne og vil kjempe for henne men vær KLAR på at sjalusien din bunner ut i at hun flere ganger har gitt deg grunn til å være sjalu. Foreslå å gjenoppta familieterapien. Forklar henne at du ikke vil gå til terapi for at hun skal slutte å kline med fremmede, men fordi du vil hun skal forstå deg.. og omvendt.

2: Bli med henne ut da vel. Barnevakt, bli med henne på byen, flørt med henne, drikk med henne, sjekk henne opp og hal henne med på et hotell. La henne se at hun ikke trenger fremmede for å føle seg attraktiv.

3... jeg er trøtt, kommer ikke på det jeg skulle skrive her.

Om hun ikke ønsker å ha deg med ut, og om hun fnyser av familieterapi og ikke ønsker å høre det du har på hjertet - da virker det desverre som om hun ikke repsekterer deg og elsker deg nok - hun ønsker ikke kjempe for et bra samliv, og da bør du vurdere et ryddig brudd for både din egen del og dine barns del.

[Synnikk]

Anonym i post nr 30 sier endel fornuftig.

Jeg er selv jente på snart tredve, og hadde din kone vært singel og barnløs så hadde tankene mine vært de samme som jeg sitter igjen med nå:

Hun har lav selvtillit og er usikker. Dette er ikke fasiten, men det jeg tenker etter å lese første post i tråden her.

I ethvert langvarig forhold blir man betatt av noen utenforstående. Det skjer, det er naturlig (sunt?) og man kan få hjertbank og drømme om, fantasere om og tenke "tenk om" i ukesvis før det går over. Det som skiller de trofaste mot de utro (vel, enkelte ganger) er de som klarer å holde det til en uskyldig liten bonusforelskelse, som ikke lar det ta overhånd.

Feks: en husmor kan bli betatt av postmannen. Det er lov, det er ok. Det er lov at hun kanskje passer på å stå ute og vanne blomster når han kommer for å kjenne hjertet dunke hardt og smile som en dum tenåring resten av dagen. Men om hun begynner å snakke intimt med ham, dele betroelser og hemmeligheter med ham eller det blir fysisk. Da er det IKKE ok. I mine øyne.

Alle gjør vi som husmoren i første eksempel. Noen fremmede og bekjente får vi god kjemi med, og det er herlig og kjenne hjertet slå. Jeg bruker engelske betegnelsen "crush" om slike tilfeller, det er uskyldig og berikende. Og man kan ha en liten "crush" på en annen, selv om man elsker sin partner. Det trenger en gang ikke være seksuelt. Første gang jeg hadde en sånn crush var på VGS. Jeg var sammen med en fyr, og hadde skikkelig crush på ei jente i parallellklassen. Hun var feiende flott, morsom og sjarmerende, og jeg fikk totalt hjertebank når hun ba meg med på shopping. Oh herregud vil hun ha med MEG men hva skal jeg ha på meg og hva skal jeg snakke om og.. - totalt fjortis. Og hjertet hoppet over et slag når jeg fikk meldinger den helgen, tenk om det var fra henne.

Men jeg tror ikke din kone klarer dette. Jeg tror ikke hun klarer å få bekreftelsen fra andre med bare et smil, et blunk, takke for et kompliment eller å bli spandert en drink på. For de fleste er dette bekreftelse nok. Og de fleste vil, dersom den som spanderer drinken vil bli nærmere kjent, kjapt informere om at dette var veldig hyggelig, men jeg er gift. Noe som får meg til å tro at hun kanskje er skikkelig usikker og har lav selvtillig på mange måter. For henne er ikke den bekreftelsen der får hun har ståpikken i jeansa foran seg og en mann som tigger henne om å løfte på skjørtet. For å male et noe direkte bilde. Det er ikke dermed sagt at hun ikke elsker deg, men hun må ha dette som resten av oss får gjennom et tilfeldig smil eller en ekspeditør som gir en flørtende frase og et lite prisavslag - inn med teskje og tungekyss.

Løsningen dersom jeg har rett, er terapi. Din kone må selv innse dette. Hun må jobbe med dette. Og hevn er ikke rette virkemiddel. Elsker du henne, så er det også verdt å kjempe for, så å kaste henne rett ut, nja.. Vis henne heller tråden, eller innlegget ditt. Jeg skjønner at dere ellers må ha et godt forhold, men at dette er destruktivt for deg. Og det er heller ikke noe du bør godta.

Tips:

1: Send barna bort til besteforeldre en helg, finn ei flaske vin, en pakke kleenex, og snakk ut. Kos dere sammen, prat sammen, luft stemingene begge veier, ha sex høylydt i eget hus, rens luften på alle måter. Forsikre henne om at hun er vakker, at du elsker henne og vil kjempe for henne men vær KLAR på at sjalusien din bunner ut i at hun flere ganger har gitt deg grunn til å være sjalu. Foreslå å gjenoppta familieterapien. Forklar henne at du ikke vil gå til terapi for at hun skal slutte å kline med fremmede, men fordi du vil hun skal forstå deg.. og omvendt.

2: Bli med henne ut da vel. Barnevakt, bli med henne på byen, flørt med henne, drikk med henne, sjekk henne opp og hal henne med på et hotell. La henne se at hun ikke trenger fremmede for å føle seg attraktiv.

3... jeg er trøtt, kommer ikke på det jeg skulle skrive her.

Om hun ikke ønsker å ha deg med ut, og om hun fnyser av familieterapi og ikke ønsker å høre det du har på hjertet - da virker det desverre som om hun ikke repsekterer deg og elsker deg nok - hun ønsker ikke kjempe for et bra samliv, og da bør du vurdere et ryddig brudd for både din egen del og dine barns del.

Takk for bra innlegg.

Det er mye av det du skriver jeg kommer til å ha med i tankene når jeg skal ta ett valg. Det er veldig mye bra og jeg er veldig glad for at du og så mange andre tar seg tid til å hjelpe en totalt fremmed person.

[Vibi]

Men det gjør jeg virkelig ikke. Jeg tror du missforstår. Hvis hun virkelig er en flyfille, er det bra for barna å se mann etter mann komme inn dørene? Neppe.

For hun elsker barna våre som meg, og er en veldig god mor. Så hun hadde aldri gått med på at jeg skulle få ha barna 100%. Så det hadde blitt en deling.

Men hvis hun er en så skrekkelig god mor ville hun vel aldri ha tillatt barna å se "mann etter mann" komme gjennom døren?

Det er stygt å si det, men jeg føler at du bruker barna dine som unnskyldning for din egen feighet.

Jeg ville ihvertfall absolutt ikke ønsket å ha det på samvittigheten at foreldrene mine holdt sammen, og levde ulykkelig i store deler av livet sitt på grunn av meg! Det syns jeg er en relativt stor byrde å belaste barna sine med!

Og dere har det jo virkelig ikke bra, selv om det kanskje finnes stunder!

[Synnikk]

Men hvis hun er en så skrekkelig god mor ville hun vel aldri ha tillatt barna å se "mann etter mann" komme gjennom døren?

Det er stygt å si det, men jeg føler at du bruker barna dine som unnskyldning for din egen feighet.

Jeg ville ihvertfall absolutt ikke ønsket å ha det på samvittigheten at foreldrene mine holdt sammen, og levde ulykkelig i store deler av livet sitt på grunn av meg! Det syns jeg er en relativt stor byrde å belaste barna sine med!

Og dere har det jo virkelig ikke bra, selv om det kanskje finnes stunder!

Hun er en god mor, hun er faktisk en VELDIG god mor, og jeg kunne ikke tenke meg noen andre som mor til våre barn. Punktum. Ikke la os gjøre det til en diskusjon.

Ja, kanskje jeg bruker barna som en unnskyldning for at jeg er redd for å gå fra henne, kanskje jeg er redd for å bli alene, jeg vet ikke. Men det jeg er mest redd for, det er å miste den daglige kontakten min barna mine. Å gå glipp av mye av oppveksten deres. Det er the main thing. Jeg skal komme over en eventuell skilsmisse, det kommer til å ta tid for jeg elsker henne, men jeg skal klare det. Men ungene mine, DET er det verste. Så feig? nei, jeg vil absolutt ikke kalle meg feig.

Jeg er og ganske så sikker på at barna mine ikke merker at jeg har mine triste stunder. For de har jeg når jeg er alene. Når jeg er med barna mine er jeg i godt humør og storkoser meg. Da tenker jeg ikke på det andre som plager meg, for jeg har det helt topp. Det samme når jeg er med henne og, for det meste. Problemet er når hun ikke er der, f.eks når hun er på byen.

Ett annet problem er at når man er sjalu, så starter en stygg tankerekke. Helt ufrivillig. Man ser ting for seg, at nå gjør hun det og det. Men dette rister jeg lett av meg, selv om hun er på byen, når jeg vet at hun IKKE drikker. For da er jeg trygg på henne.

Endret 9. juni 2011 av Synnikk

[Gjest Mysticgirl]

Du sier du ikke godtar det hun gjør, men det er jo nettopp det du gjør, når du tilgir gang på gang!

Hun VET at du ikke går ifra henne. Hun VET at hun kan kysse og kose med gutter uten at du forlater henne, derfor kan hun tillate seg å ha litt spenning i livet sitt.

Du må sette klare grenser og det gjør du ikke ved å bli gang på gang.

Og å bruke ungene for å bli , er alt for dumt. Du klarer deg utmerket som alene pappa eller deltidspappa. Det går seg til med tiden .

For å tjene respekt hos henne må du stå fpr det du sier når du sier du ikke godtar det!

Be om en pause, for du må tenke, om du virkelig vil fortsette med henne, for du har innsett at hun ikke vil forandre seg.'

I denne pausen må du ikke ta kontakt med henne om noe annet enn ungene.

Først da kan hun bli usikker og ikke vite hvor hun har deg. Kankej savne deg og den tryggheten du gir henne, tiltross for hennes spill.

Lykke til , du fortjener noe bedre