Venninne som ikke vedkjenner seg meg overfor familie

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne som jeg har hatt i flere år... Spesielle sak egentlig.

Saken er at hun ikke vil at familien hennes eller hennes andre venner skal vite at vi to er venninner. Og jeg skjønner faktisk ikke hvorfor...

Det skjer ofte at hennes venner ringer henne, så sier hun "kan du være litt stille nå?" til meg, så tar hun telefonen. Samme skjer om hun får telefon hjemmefra. Samtidig kaller hun seg bestevenninnen min og whatnot.

I helgen ble jeg virkelig lei meg, familien hennes hadde invitert til fest og alle vennene hennes var hjemme. Jeg regnet liksom med at jeg var invitert, så jeg tilbød meg å kjøre oss bort til deres hus. Da sa hun, halvt hintende og halvt unnavikende, at nei.. moren hennes likte ikke meg, og stolte ikke på meg, og hun hadde ikke sagt til henne at vi var venner, og derfor ikke sagt til de andre i omgangskretsen hennes heller i tilfelle det ville nå foreldrene.

Jeg sa rett ut at jeg forstod ikke hvorfor hun ikke skulle like meg. Det er ingenting spesielt annerledes med meg og min familie enn andre. Forskjellen er kanskje at familien hennes er ekstra velstående, mens jeg og min lille familie alltid har jobbet ekstra knallhardt for alt.

Hun sa hun ikke visste hvorfor jeg ikke ble likt, men noe om at moren er ekstra overbeskyttende og ikke stolte på henne heller osv osv.

Andre sier at de er helt sjokkerte, og at de hadde blitt kjempesåret over at deres "bestevenn" ikke kunne stille opp for en og forsvare en, osv.

Jeg har bestemt meg for at neste gang noe slikt skjer at noen ringer og hun sier at hun er alene eller ute med noen andre, så vil jeg rett og slett bare dra hjem. Jeg blir lei meg jeg også, orker ikke å finne meg i det mer. Dette er ikke vennskap.

Innspill?

[AnonymBruker]

Vi er forresten begge et stykke i 20 årene, og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor hun enda hører på morra si når det gjelder valg av eget sosialt liv og venner, men...

[AnonymBruker]

Selv om hun er over 20 år så er man sårbar og blir påvirket av foreldrene sine.

Jeg skjønner utrolig godt at du er såret. Jeg hadde tatt en skikkelig prat med henne om at du ikke vil gjemmes bort, men aksepteres som hennes venn. Dersom hun ikke kan være det for deg så hadde jeg laget en avstand.

Jeg synes også det er et godt forsøk å forlate steder hvor du liksom må "gjemmes" bort. Vise at det her aksepterer du ikke og det er ikke ord som teller, men handling.

[AnonymBruker]

Hun må tydeligvis være enormt opptatt av hva moren hennes synes i allefall, for hun er jo livredd for at de hjemme skal få vite om meg.

Det synes jeg er kjempesårende ja, for hun kaller meg jo sin beste venn i ord, men ser jo at i handling så er jeg mer en som hun gjemmer vekk. Det er trist, for hun er veldig godt likt hjemme hos min familie for eksempel.

Takk, jeg tror også det er like greit at jeg bare fjerner meg fra steder hun er nervøs for at vi skal bli "oppdaget" på. Jeg har ikke lyst å finne meg i dette lenger, dette har vart alle årene vi har vært venninner, tydeligvis. Nå vil jeg også aksepteres og respekteres.

[AnonymBruker]

Det må jo være en grunn for at de har bestemt seg for å ikke like akkurat deg?

Jeg hadde uansett forlangt en forklaring av henne. Eller ring moren og spør hva som er problemet.

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke si at jeg er perfekt, for det er jeg ikke. Men jeg går på skolen og leser hardt på studiene mine, jeg er avholds når det kommer til alkohol, jeg har aldri røyket sigaretter, tatt dop eller noe. Jeg har ikke en gang en kjæreste, for ikke å snakke om elskere eller pulevenner eller whatever.

Jeg vet faktisk ikke hva det er, jeg har, siden helga, prøvd å snakke med henne, ringe og sendt sms. Prøvd å få henne til å fortelle hvorfor moren ikke liker meg, faren har visst ikke noe imot meg, men følger det moren sier.

Nei jeg vet ikke, synes det hele blir rart, jeg hadde faktisk skjønt det om det var en åpenbar grunn til at de ikke likte meg, eller om de i det minste kunne si HVA som er i veien, men ingen kan jo svare på det heller. Nå er jeg ikke bare såret og litt lei meg, føler meg litt forbanna også..

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke si at jeg er perfekt, for det er jeg ikke. Men jeg går på skolen og leser hardt på studiene mine, jeg er avholds når det kommer til alkohol, jeg har aldri røyket sigaretter, tatt dop eller noe. Jeg har ikke en gang en kjæreste, for ikke å snakke om elskere eller pulevenner eller whatever.

Jeg vet faktisk ikke hva det er, jeg har, siden helga, prøvd å snakke med henne, ringe og sendt sms. Prøvd å få henne til å fortelle hvorfor moren ikke liker meg, faren har visst ikke noe imot meg, men følger det moren sier.

Nei jeg vet ikke, synes det hele blir rart, jeg hadde faktisk skjønt det om det var en åpenbar grunn til at de ikke likte meg, eller om de i det minste kunne si HVA som er i veien, men ingen kan jo svare på det heller. Nå er jeg ikke bare såret og litt lei meg, føler meg litt forbanna også..

Si til henne at du ikke vil ha noe mer kontakt inntill du får et skikkelig svar. Du fortjener en skikkelig forklaring på dette.

[Carrot]

Jeg tror i alle fall IKKE på å ringe moren hennes! Hva godt gjør det liksom? Hvis deres vennskap på alle andre måter er greit for deg - hva er problemet egentlig? At hun holder vennskapet med deg adskilt fra det hun evt har med andre, eller at hun ikke "viser deg frem" for familien sin?

Hva plager deg egentlig med dette? Hva sårer?

Jeg skjønner at det er rart å ville holde venner "hemmelig" men på den andre siden - enkelte kretser er mer "kresen" på hvem man henger med enn andre - kanskje hun ikke vil du skal bli såret av dem? Kanskje hun tenker på deg mer enn seg?

Hva med å si til henne at det sårer deg og se hva hun sier heller enn å bli fornermet og gå?

[AnonymBruker]

Det som sårer meg er at hun aldri kan si at hun er hjemme hos meg og min familie, at hun er bedt på middag hos oss, hun kan aldri si at "jeg er ute og koser meg med Meg" og slike ting. Det sårer meg faktisk at hun aldri kan be meg hjem til seg, at hun later overfor foreldrene at hun aldri snakker med meg eller har kontakt med meg, og når hun er med meg så håper hun at folk aldri finner ut av det. Hadde det ikke såret deg også?

Jeg har faktisk fortalt henne at det er sårende, og hun greier bare ikke å si mora imot, ser det ut som.

Jeg skal IKKE ringe moren hennes, det har jeg ingen interesse av.

[AnonymBruker]

Beklager, jeg leste ikke hele innlegget ditt Carrot. Jeg vet ikke om hun prøver å verne meg fra familie og andre kretser, men hun burde vel gitt meg sjans til å bli kjent med dem og omvendt, tenker jeg?

Jeg kunne bare aldri skjult en venn fra noen, ikke en jeg kallte min beste venn i allefall, kanskje derfor jeg ikke skjønner dette, i det hele tatt.

[Carrot]

Jeg har venner jeg ikke presenterer for hverandre, det er ikke det at jeg holder dem skjult for andre - det er bare at de er mine venner og jeg trenger ikke at alle mine venner er venner liksom... Har aldri tenkt over at noen kanskje blir såret av det...

Jeg ville rett og slett sagt ifra hvis jeg var deg TS - at du føler at hun ikke vil vedkjenne seg deg som venn; for det er det inntrykket jeg får fra deg, at det plager deg at hun ikke "viser deg frem" for andre liksom? At det får deg til å tvile på din egen verdi?

[Shinana]

Jeg tror i alle fall IKKE på å ringe moren hennes! Hva godt gjør det liksom? Hvis deres vennskap på alle andre måter er greit for deg - hva er problemet egentlig? At hun holder vennskapet med deg adskilt fra det hun evt har med andre, eller at hun ikke "viser deg frem" for familien sin?

Hva plager deg egentlig med dette? Hva sårer?

Jeg skjønner at det er rart å ville holde venner "hemmelig" men på den andre siden - enkelte kretser er mer "kresen" på hvem man henger med enn andre - kanskje hun ikke vil du skal bli såret av dem? Kanskje hun tenker på deg mer enn seg?

Hva med å si til henne at det sårer deg og se hva hun sier heller enn å bli fornermet og gå?

En som oppfører seg slik er ingen venninne. En venninne står opp for deg og forsvarer deg.

En bestevenninne skjuler deg ikke for andre. Det måtte i så fall bare være for åpenbare fiender i en krigssituasjon. Nei, her er det mye som skurrer.

TS, håper du får kontakt med denne jenta, og får fortalt henne hvor utrolig mye dette sårer deg. Dersom dere skal ha noe som kan kalles vennskap så må i alle fall denne oppførselen opphøre.

Beskytte TS for "enkelte kretser"??

Mye rart man skal høre før ørene faller av!

Enten så er man venninner med alt det innebærer eller så er man det ikke.

[AnonymBruker]

Vi er forresten begge et stykke i 20 årene, og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor hun enda hører på morra si når det gjelder valg av eget sosialt liv og venner, men...

Får hun mye økonomisk støtte av sine foreldre? Noen har en sterk 'familieidentitet' og særlig hvis man får penger av foreldrene sine føler man at man er nødt til å høre på dem.

Bare en forklaring, altså, det er totalt uakseptabel oppførsel av ei venninne. Jeg vet at de vennene jeg har som får økonomiske bidrag av foreldre er mye mindre selvstendige når det gjelder valg av livet, ikke nødvendigvis direkte uttalt, men definitivt implisitt.

[AnonymBruker]

Jeg føler meg såret over å bli gjemt bort, ja. Jeg er stolt av vennene mine, jeg og de går liksom på byen sammen, sitter på kafeer sammen, vi reiser på ting sammen. Jeg er velkommen hos deres familie, og de hos min.

Jeg føler meg nedstemt og lei meg når jeg blir mislikt av noen som ikke en gang har tatt seg bryet med å bli kjent med meg.

Jeg får dårlig selvtillit, og dårlig selvfølelse, jeg føler jeg ikke er verdig å gå med henne.

Det får meg til å sette tvil ved egen verdi, men det er ikke det at hun IKKE vil vise meg frem, det er at vi kan ikke reise på ting der det er sjanse for å treffe hennes foreldre eller venner.

Det er ikke sånn at det er nettopp NÅ jeg har funnet ut at de ikke liker meg, eller jo det er jo det, men når jeg tenker meg om, opp gjennom årene.. Jeg kan huske MANGE epsioder der det har kommet stikk som at vi er ute på tur sammen, jeg hun og MINE venninner hun knapt kjenner. Når foreldrene hennes ringer kan hun si "de vet ikke at du er her, så ikke si noe" og lignende ting. Er først nå og i det siste dagene jeg har lagt alle bitene på plass, jeg er kjempesåret. Jeg skammer meg ikke over noen av mine venner, og driter i om min familie misliker noen, så lenge de er lojale og gode venner av meg, er det alt som betyr noe.

Og ja, jeg har vært hennes lojale venn.

Og ja, hun mottar enorm pengestøtte hver måned, ala hun trenger ikke å jobbe på mange år om denne støtten fortsetter, det er snakk om en fet månedslønn for å si det slik. Som sagt, de er ekstra velstående.. Det bare slo meg ikke at hun forsaker godt vennskap for penger, jeg har ikke tenkt over det.

Beklager at alt dette kommer rotete ut, og alt. Jeg kjenner jeg er trist og nedfor til sins, jeg er dessverre utrolig følsom og dette går innpå meg, hun har vært og omtalt seg selv som min beste venn i flere år. Takk for at du leste.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke hun heller er klar over at hun ofrer et vennskap for penger, det er mer indirekte. Det er uansett nesten utrolig hvor mye makt enkelte foreldre har over barna sine selv i voksen alder, og det er ulike årsaker og historie til hver av familiene.

[Carrot]

Jeg føler meg såret over å bli gjemt bort, ja. Jeg er stolt av vennene mine, jeg og de går liksom på byen sammen, sitter på kafeer sammen, vi reiser på ting sammen. Jeg er velkommen hos deres familie, og de hos min.

Jeg føler meg nedstemt og lei meg når jeg blir mislikt av noen som ikke en gang har tatt seg bryet med å bli kjent med meg.

Jeg får dårlig selvtillit, og dårlig selvfølelse, jeg føler jeg ikke er verdig å gå med henne.

Jeg, jeg, jeg... Hva med hennes tanker og følelser rundt dette? Teller ikke de??

Dessuten kan du ikke forvente eller kreve at alle skal "ta seg bryet med å bli kjent med deg" det er ikke lsik verden fungerer.

Det får meg til å sette tvil ved egen verdi, men det er ikke det at hun IKKE vil vise meg frem, det er at vi kan ikke reise på ting der det er sjanse for å treffe hennes foreldre eller venner.

Det er faktisk ikke andre som kan løse akkurat DETTE for deg, det handler om at du har tro på deg selv og din egen verdi UT OVER det evt andre måtte mene - Det at noen snur ryggen til og ikke vil det du vil betyr ikke at du ikke er verdifull som menneske!

Det er ikke sånn at det er nettopp NÅ jeg har funnet ut at de ikke liker meg, eller jo det er jo det, men når jeg tenker meg om, opp gjennom årene.. Jeg kan huske MANGE epsioder der det har kommet stikk som at vi er ute på tur sammen, jeg hun og MINE venninner hun knapt kjenner. Når foreldrene hennes ringer kan hun si "de vet ikke at du er her, så ikke si noe" og lignende ting. Er først nå og i det siste dagene jeg har lagt alle bitene på plass, jeg er kjempesåret.

Igjen, du må ta ansvar for DINE følelser og ikke legge det over på henne. HUN er ikke ansvarlig for hva du føler! - her syns jeg at du må ta et oppgjør med deg selv, hvor mye skal DU la det faktum gå inn på deg at HUN er din venn men velger holde vennskapet adskilt fra resten av sitt liv av forskjellige grunner..

Jeg skammer meg ikke over noen av mine venner, og driter i om min familie misliker noen, så lenge de er lojale og gode venner av meg, er det alt som betyr noe.

Og ja, jeg har vært hennes lojale venn.

Men HUN er ikke som DEG - to individer kan velge gå to veier og begge er like ok fordi det er det for dem..

Og ja, hun mottar enorm pengestøtte hver måned, ala hun trenger ikke å jobbe på mange år om denne støtten fortsetter, det er snakk om en fet månedslønn for å si det slik. Som sagt, de er ekstra velstående.. Det bare slo meg ikke at hun forsaker godt vennskap for penger, jeg har ikke tenkt over det.

Igjen, det må du nesten la HENNE få bestemme, hva som er rett for henne. At det ikke er riktig for deg gjør bare at det eneste DU kan velge er å kutte henne ut eller snakke med henne, du kan ikke forvente at hun skal velge bort alt annet som er viktig for henne til fordel for dine tanker, ønsker og følelser.

Beklager at alt dette kommer rotete ut, og alt. Jeg kjenner jeg er trist og nedfor til sins, jeg er dessverre utrolig følsom og dette går innpå meg, hun har vært og omtalt seg selv som min beste venn i flere år. Takk for at du leste.

Tror MYE av dette handler om din egen usikkerhet i forhold til egenverd mer enn at hun ikke "flasher" deres vennskap overalt - så zip it up og kjenn på at du ER verdifull heller enn å deppe over det

[AnonymBruker]

Åja, så når man blir litt dårlig eller urettferdig behandlet av ei venninne, som jeg mener man blir når man blir gjemt bort og holdt skjult, så er det seg selv man bør se inn i. Ja ok, slik var det ja

Not.

[lovedrug]

Carrot,er det du som er veninna eller?

[Gjest Gjest]

Igjen, det må du nesten la HENNE få bestemme, hva som er rett for henne. At det ikke er riktig for deg gjør bare at det eneste DU kan velge er å kutte henne ut eller snakke med henne, du kan ikke forvente at hun skal velge bort alt annet som er viktig for henne til fordel for dine tanker, ønsker og følelser.

Men hvordan skal hun få snakket med henne når hunikke svarer???

[I Grosny]

Carrot, jeg ser ingen grunn til å respektere ett såpass søplete "venninnesyn" som det som blir lagt fram her. Den "venninna" er mentalt og holdningsmessig på bærtur. Mammajente på 10-årsstadiet i sosiale relasjoner.

Men kanskje hun allikevel skal respekteres som en umoden tiåring, og få støtte og veiledning til å bli hakket mer selvstendig og voksen.

Jeg tror forresten jeg vet hva som er "farlig" med TS. Den jenta vanker i underklassemiljø, og hun har kanskje brødre eller venner som venninna kan risikere å havne i uløkka med. Det er for dumt for en mamma med høyere giftebortambisjoner.