Sjalu på min mans kollega

[Gjest TS Pia]

Bilen vår stod altså parkert utenfor cafeen, og det var jo han som hadde den i dag siden han hadde den på jobb. De går forbi alle bilene på vei inn og ut av jobb.

[Gjest Illiya]

Bilen vår stod altså parkert utenfor cafeen, og det var jo han som hadde den i dag siden han hadde den på jobb. De går forbi alle bilene på vei inn og ut av jobb.

Høres ikke akkurat som en tilfeldighet det, nei!

[Gjest hai]

Først;

Du har åpenlyse problemer med sjalusi.

Det er normalt å bli betatt av andre - eller å være tiltrukket.

Jeg vet min samboer gjennom 10 år garantert har vært tiltrukket av andre kvinner, og han vet jeg garantert har vært tiltrukket av andre menn.

Men vi holder pent kjeft om saken, og spør ALDRI den andre om "er du tiltrukket av person X/har du vært tiltrukket av andre". Man lar være nettopp fordi at jo - det er normalt, men vil garantert såre uansett hvor uskyldig og normalt det er. Ergo - man setter igang en helvetes krangel som ingen ende vil ta, over noe som er totalt meningsløst.

Hva godt skal vel det gjøre?

Kjære TS. Du MÅ slutte å konfrontere mannen din med hvorvidt han er tiltrukket av kollegaer.

Skulle du få håndfaste bevis for at han er utro - så er det selvsagt noe annet.

Og til sist; problemet deres er ikke hans eventuelle tiltrekning til en annen kvinne - men at dere to ikke evner å kommunisere med respekt og rasjonalitet.

Nei, dere har ikke større problemer enn mange andre par, men dere klarer ikke kommunisere fornuftig og positivt.

Du bygger opp urealistiske krav og beskyldninger, han bruker ufint språk og direkte respektløse betegnelser.

Det bør dere få hjelp til å håndtere.

[NovaFlare]

Grenser for hva man skal være misunnelig for! Jeg har kjørt hjem to kollegaer fra jobb nesten hver dag (menn) for en lengre periode noe som ikke har brydd min samboer i det hele tatt. Se virkelig ikke problemet!

Hallo! Da er jo saken en annen. Men dette gjelder ikke TS.

[I Grosny]

Takk for svar alle.

Føler at han tar alle andre mer på alvor enn meg. Har mange ganger på føelsen av at han ser ned på meg og hva jeg tenker og føler, som om jeg bare er ynkelig og gal. Alt med meg er bare tull og jeg er satt på denne jorden for å være jævlig mot han og plage han, nårjegikke er grei da.

Konfronter han med dette. Spør han om han virkerlig mener det, og om han i så fall ønsker å skille seg. Si at du trenger ett minstemål av respekt for å kunne leve godt, og hvis han ikke har noe slikt, så er valget ditt å leve ett dårlig liv eller å skille deg.

Det kan tenkes at du ikke har respekt fordi du ikke opptrår tøft nok.

Hvis du er myk og han er hard, og dere lever i en maktubalanse der han misbruker sitt overtak, så tror jeg ikke at du kan leve godt i det ekteskapet.

Da mener jeg at det er vinn eller forsvinn. Du må enten komme deg opp igjen, eller så bør dere skilles.

Du kan gi han litt tid. Men ikke mer enn du tåler. Hvis du gir han en sjanse, så må ikke den sjansen misbrukes så lenge at du blir helt nedslitt før dere skilles. Du bør ta den skilsmissen mens du fortsatt har energi.

[NovaFlare]

Mulig du har svart på dette tidligere men... hvorfor velger du å få et barn nr 2 med denne mannen?

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe av det samme som deg, bortsett fra at jeg ikke var gravid. Mye dritt fra hans side det første året gjorde at tillitten min til han var helt på bunn. Så jeg som aldri før har slitt med sjalusi i nevneverdig grad, ble voldsomt sjalu. Noen ganger skjønte jeg hvorfor, andre ganger så jeg jo selv at det bare var tull.

Problemet slik jeg ser det er at det er utrolig vanskelig å løse en slik floke alene! Jeg trang hjelp av sambo for å komme ut av den sirkelen, og egentlig syntes jeg det bare skulle mangle. Når tillitten er såpass ødelagt, trengs det to for å bygge den opp igjen. Jeg syntes ikke mannen din kan legge den jobben på deg alene. Jeg forklarte sambo at jeg visste selv jeg var på viddene innimellom, men at jeg trengte å lufte det for å få det ut av hodet. Det er ikke sunt å kverne på sånt i lengden, fordi det som regel bare blir verre. Og fordi han hadde ødelagt min tillitt til han, fikk han versegod å hjelpe meg etterpå. Så jeg begynte å snakke og spørre (på en saklig måte) om det var noe jeg grublet på. Det var ikke så lett i begynnelsen, fordi han fortsatt følte seg angrepet. Men det ble sakte men sikkert bedre. Jeg kan fortsatt få dumme tanker, men det er ganske sjelden nå. Så for å være helt ærlig syntes jeg mannen din er en tosk som nekter å dra lasset sammen med deg. Dersom han er utro blir det jo noe annet, da har han jo alt å vinne på å få deg til å føle deg gal. Men jeg krysser finga på dine vegne for at det ikke er saken.

[AnonymBruker]

Jeg tror at du trenger hjelp med sjalusien din ts, uansett hva mannen din evt. har gjort før så må dere begge klare å legge det bak dere for at dere skal få et forhold til å fungere.

Du må slutte å be han fortelle deg ting som gjør deg sjalu, feks om han synes andre er tiltrekkende. Selv om man er i et forhold med den man elsker så betyr ikke det at alle andre i verden automatisk er blitt stygge.

Ut ifra det du sier så virker det som om din sjalusi er så stor at det kun er med på å ødelegge forholdet deres, du stoler ikke på han, når du ser henne så innbiller du deg diverse scenarioer som det høyst sannsynlig ikke er et snev av sannhet i.

Du trenger hjelp for å kunne få dette forholdet til å fungere, det er sunt å være litt sjalu, men din sjalusi er så overveldende at den til syvende og sist antagelig vil drive mannen din vekk fra deg.

[Gjest charella]

Hvordan går det med dere ts? Høres ut som om din mann har fått en liten beundrer ja?

[Iljen]

Beklager, men av erfaring ville jeg bekymret meg om jeg var deg.

Høres ut som han prøver å manipulere deg og få degtil å tro atdet er du som er den store stygge ulven.

Mulig jeg bare var jævlig uheldig, men det var akkurat sånn her det ble slutt mellom meg og bf, etter 5 år. Et halvt år etter det ble slutt, giftet han seg med 'venninnen' som han aaaldri hadde gjort noe med mens vi var sammen. blir samme greia

[Mystique X]

Beklager, men av erfaring ville jeg bekymret meg om jeg var deg.

Høres ut som han prøver å manipulere deg og få degtil å tro atdet er du som er den store stygge ulven.

Mulig jeg bare var jævlig uheldig, men det var akkurat sånn her det ble slutt mellom meg og bf, etter 5 år. Et halvt år etter det ble slutt, giftet han seg med 'venninnen' som han aaaldri hadde gjort noe med mens vi var sammen. blir samme greia

Huff så trist, varme klemmer fra meg

[Gjest TS Pia]

Det går absolutt ikke bedre. Det er eksamenstider og ekstremt mye å gjøre, har barn rundt oss hele tiden, det er rett å slett umulig og få pratet om dette. Problemet er og at en ny prat om dette mest sannsynlig vil ende vondt.

Jeg Prøvde såvidt å snakke med han i går kveld, sa, som jeg ble anbefalt her, at jeg ikke beskylder han for noe, jeg skjønner at jeg er helt ute og kjøre, men at jeg trengte å kunne snakke med han om dette uten at han skal kalle meg syk og gal. Hans svar er da at jeg er jo syk og gal.

Jeg tok opp det med å støtte en man er glad i som har det vanskelig. Sa at alt dette kommer av at vi ikke har sex, at jeg føler at jeg like gjerne kunne bodt samen med onkelen min og at jeg trodde han gikk rundt og hadde lyst på andre, ikke meg.

Han ba meg så være stille for han trengte å sove. Det siste jeg da sa til han var at jeg skulle nok klare å komme meg ut av dette alene, uten noen hjelp fra han, men at vi ikke ville ha kommet noe nærmere hverandre.

[Gjest TS Pia]

Det går absolutt ikke bedre. Det er eksamenstider og ekstremt mye å gjøre, har barn rundt oss hele tiden, det er rett å slett umulig og få pratet om dette. Problemet er og at en ny prat om dette mest sannsynlig vil ende vondt.

Jeg Prøvde såvidt å snakke med han i går kveld, sa, som jeg ble anbefalt her, at jeg ikke beskylder han for noe, jeg skjønner at jeg er helt ute og kjøre, men at jeg trengte å kunne snakke med han om dette uten at han skal kalle meg syk og gal. Hans svar er da at jeg er jo syk og gal.

Jeg tok opp det med å støtte en man er glad i som har det vanskelig. Sa at alt dette kommer av at vi ikke har sex, at jeg føler at jeg like gjerne kunne bodt samen med onkelen min og at jeg trodde han gikk rundt og hadde lyst på andre, ikke meg.

Han ba meg så være stille for han trengte å sove. Det siste jeg da sa til han var at jeg skulle nok klare å komme meg ut av dette alene, uten noen hjelp fra han, men at vi ikke ville ha kommet noe nærmere hverandre.

[Gjest D.O.A.]

Hvorfor vil du være sammen med en mann som behandler deg på den måten?

Jeg forstår at det er vanskelig å bryte når dere har 1, snart 2 barn sammen, men du bør ha såpass respekt for deg selv at du ikke finner deg i å bli behandlet på den måten av noe menneske, uansett om det er mannen din eller andre.

[Gjest TS Pia]

Om han hadde kommet med sin versjon her ville han nok ikke virke så ille. Han føler seg urettmessig plaget og han synes at jeg oppfører meg som en idiot. Han synes at det at jeg i det hele tatt kan lage noe utav ingenting er absurd, jeg forstår han og.

[Gjest D.O.A.]

Om han hadde kommet med sin versjon her ville han nok ikke virke så ille. Han føler seg urettmessig plaget og han synes at jeg oppfører meg som en idiot. Han synes at det at jeg i det hele tatt kan lage noe utav ingenting er absurd, jeg forstår han og.

Han sier du er syk og gal, synes du det er greit å si sånne ting til andre? Jeg synes nemlig ikke det, og hvis min kjæreste hadde sagt det til meg så hadde ikke forholdet vårt vart særlig lenge.

Han har lov til å reagere på at du er ekstremt sjalu, men det å ikke klare å prate rolig om noe uten å begynne å kalle andre stygge ting er ufattelig dårlig egenskap og jeg forstår ikke hvorfor du finner deg i det.

[Gjest Sammensuriaen]

Det går absolutt ikke bedre. Det er eksamenstider og ekstremt mye å gjøre, har barn rundt oss hele tiden, det er rett å slett umulig og få pratet om dette. Problemet er og at en ny prat om dette mest sannsynlig vil ende vondt.

Jeg Prøvde såvidt å snakke med han i går kveld, sa, som jeg ble anbefalt her, at jeg ikke beskylder han for noe, jeg skjønner at jeg er helt ute og kjøre, men at jeg trengte å kunne snakke med han om dette uten at han skal kalle meg syk og gal. Hans svar er da at jeg er jo syk og gal.

Jeg tok opp det med å støtte en man er glad i som har det vanskelig. Sa at alt dette kommer av at vi ikke har sex, at jeg føler at jeg like gjerne kunne bodt samen med onkelen min og at jeg trodde han gikk rundt og hadde lyst på andre, ikke meg.

Han ba meg så være stille for han trengte å sove. Det siste jeg da sa til han var at jeg skulle nok klare å komme meg ut av dette alene, uten noen hjelp fra han, men at vi ikke ville ha kommet noe nærmere hverandre.

Si meg - har han psykopatiske trekk?

Å stille spørsmålstegn ved andres psykiske tilstand er jo visstnok en av hersketeknikkene til en psykopat.

[Gjest TS Pia]

Jeg har nok latt han snakke slik til meg alt for lenge, har prøvd å få han til å slutte, blant annet med å flytte ut og ved å søke hjelp hos familievernkontoret, men det hjelper ikke. Straks han mener at jeg oppfører meg urimelig snakker han sånn til meg igjen.

Jeg har jo mine feil jeg og, og jeg mangler nok en god portion selvrespekt, det er ikke rart at han ikke respekterer meg, sikkert. Sånne episoder som det her gjør at jeg føler meg som laveste lavmål, jeg er knust og lei meg og jeg synes det er tungt å være den som må stå for alle feil, og samtidig være den eneste som gjør noe for å rette opp.

Det med sexlivet vårt og, han sier at han ikke er fornøyd med det, at han har lyst på meg, men at det er gått så lang tid at det er vanskelig å komme i gang igjen. For det første hjelper det ikke meg at han sier han har lyst på meg når hans handlinger sier det motsatte. For det andre så skjønner jeg ikke at han ikke gjør noe med dette. Han venter, som vanlig, på at jeg skal gjøre noe eller at det bare skal gå over av seg selv. Og han er fornøyd med alt så lenge jeg ikke klager, bare jeg holder huset i orden, gjør mine ting og ser til at alt fungerer og at det er mat på bordet.

Dette med sjalusi er absolutt ikke noe problem til vanlig, det er ikke det som har skapt noen situasjon. Vi har kanskje hatt to sjalusidiskusjoner på to år, og de har ikke engang vart lenge. Han derimot har vært beskyldt for å legge Ann på hun her, blitt borte hjemmefra 2 netter (etter å ha vært på byen) på den samme tiden. Dette rimer ikke med det noen over skriver, at min sjalusi er problemet... På toppen av alt har jeg trodd han de nettene han har sagt at han sovnet her og der, og jeg ønsker å tro på han angående den episoden med min venninne..

[Gjest Emo Fisk]

Så du innser selv at dette ikke kan fortsette? Uansett hvem som er skyld i situasjonen, så er han tydelig uvillig til å jobbe med å løse den. Da er spørsmålet om du virkelig vil at ungene dine skal vokse opp i ett hjem hvor det er helt greit at pappa kaller mamma syk i hodet?

Eller er det kanskje best at du reiser nå?

[Gjest TS Pia]

Vi har det jo bra til vanlig, jeg synes slettes ikke vi har det så dårlig, alt i alt, at jeg mener den beste løsningen er å gå fra hverandre. Men jeg skjønner at noe må gjøres. Jeg synes ærlig og oppriktig at jeg har prøvd, masse, men det er vanskelig. Hvor mye mannen egentlig prøver å la være og kalle meg, eller gjøre ting på en sånn måte at jeg skal stole på han, det vet jeg ikke. Han lovte etter den episoden med min venninne at han ikke skulle gå ut å feste på byen mer alene, det brøt han straks han fikk kyst å gå ut. Jeg orker ikke si til en voksen mann at han ikke kan gå ut på byen heller, det blir for dumt!