AnonymBruker Skrevet 4. juni 2011 #1 Del Skrevet 4. juni 2011 Jeg skal bli samboer med kjæresten min, vi har vært sammen ihalvannet år. Jeg gleder meg skikkelig til å bo med gutten min <3 og han har sagt at han gleder seg til å bo med meg. Men jeg er litt skeptisk på om vi faktisk overlever dette.. Selv om vi har vært sammen lenge, har vi nesten aldri vært alene (bortsett fra når vi legger oss på soverommet hans). Han bor i kollektiv og jeg merker at han er "avhengig" av kompisene sine som han bor med. Han kommuniserer bedre med dem enn med meg. Og det skremmer meg litt.. Tenk hvis han synes det er kjedelig å bo med meg? Eller at jeg synes det er kjedelig å bo med han? For vi har ikke alltid noe å snakke om. Ingen av oss er samtalestartere, og det er vi begge klar over. Vi har også hatt en litt turbulent vei i forholdet vårt. Vi er meget forskjellig, kommer fra forskjellige miljø, med forskjellige verdier. Men vi føler at det vi har er kjærlighet, det må det være, for vi er iallefall ikke sammen av praktiske grunner. Forholdet vårt er alt annet enn praktisk. Han blir min første samboer. Hvordan var ditt første samboerskap? "Vokste" dere sammen? Hvor lenge varte det? Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Mystique X Skrevet 4. juni 2011 #2 Del Skrevet 4. juni 2011 Jeg har aldri vært i et samboerskap, og vet ikke hva folk anser et samboerskap som, altså noe seriøst eller mindre seriøst. Men personlig mener jeg at det virker som det er mye usikkerhet i forholdet, kanskje dette burde luftes og snakkes om før dere flytter sammen. Da er ikke ting så usikkert før dere flytter sammen og dere vet hvor dere har hverandre. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Tears.of.the.Sun Skrevet 4. juni 2011 #3 Del Skrevet 4. juni 2011 Jeg er i mitt første samboerskap Det er fantastisk! Når vi flyttet inn sammen var det som om vi ble forelsket på ny, og klarte ikke holde oss unna hverandre. Nå jobber han på oljeplattform og er en del på jobb, så sånnsett føles det av og til som at jeg bor alene. Men det tror jeg er en fordel. I alle samboerskap trenger man inviduell tid med bare seg selv. Man må kunne ha rom til å kjenne på sine egne følelser og tanker om ting og tang. Man skal også ha sine egne venner, interesser og gjøremål i tillegg til de man har med samboeren. Selv om at man blir samboere blir man ikke ÈN person, og det er viktig å huske på. Man skal fortsatt kompromisse som i et vanlig forhold hvor man ikke bor sammen. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå