Hadde du blitt fornærmet ved spørsmål om særeie?

[Genesis]

Vet ikke helt hvordan dette fungerer, men har forstått det sånn at man da beholder egen formue ved en evt. skilsmisse.

Hadde du blitt fornærmet hvis den andre parten hadde krevd dette før et giftemål? tatt det som et signal på at h*n ikke var 100 prosent sikker, og sikre seg i tilfelle rottefelle?

[Gjest Purple Haze]

Nei. Vi har begge særkullsbarn, og jeg har full forståelse for at han vil sikre barna sine framfor meg. Det samme gjelder selvfølgelig andre veien.

[Kosejenta]

Overhode ikke!! En ting er å være 100%sikker nå, men en vet aldri hva fortiden bringer!!

Vi er ikke gift, men har både samboerkontrakt og testament

[Gjest Consensio]

Ser ingen grunn til å bli fornærmet.

Syns det er greit å være realistisk, også når et forhold går bra og man elsker hverandre høyt.... en dag kan det snu og da er det for sent.

[kaprifolen]

Nei, ikke på formue man har når man går inn i et ekteskap. Men om det var stor økonomisk forskjell, ville jeg sikret meg med tanke på pensjon osv hvis jeg gikk lenge hjemme med barn o.l.

Den man skiller seg fra er ikke den samme som man giftet seg med. Da ville man verken giftet seg eller skilt seg i utgangspunktet.

Særeie på eiendeler som arv, kunst og samlinger ser jeg uansett ikke noe problem med.

[AnonymBruker]

Overhode ikke!! En ting er å være 100%sikker nå, men en vet aldri hva fortiden bringer!!

Vi er ikke gift, men har både samboerkontrakt og testament

Hva fremtiden bringer mener du vel...

[Bobeline]

Nei, jeg ser ingen problemer med særeie. Jeg ville etterlyst dette selv. Jeg mener det er viktig å planlegge dårlige dager og kriser mens en har det bra. Da har partene er avtale å forholde seg til.

[bukett]

Vet ikke helt hvordan dette fungerer, men har forstått det sånn at man da beholder egen formue ved en evt. skilsmisse.

Hadde du blitt fornærmet hvis den andre parten hadde krevd dette før et giftemål? tatt det som et signal på at h*n ikke var 100 prosent sikker, og sikre seg i tilfelle rottefelle?

Jeg synes det er greit med særeie. Så lenge jeg ikke var i tvil om hans romantiske intensjoner, kan jeg klare å holde det juridiske adskilt. Særeie er jo gjensidig.

Jeg ville ha reagert på ordet "kreve". Det høres hardt ut i forbindelse med et frieri.

Men at de to partnene drøfter sine syn på særeie som et diskusjonstema i forkant av et friere, kan gi en mykere overgang, slik at ingen blir fornærmet og skuffet ved å ta tingene i feil rekkefølge.

[Genesis]

Jeg synes det er greit med særeie. Så lenge jeg ikke var i tvil om hans romantiske intensjoner, kan jeg klare å holde det juridiske adskilt. Særeie er jo gjensidig.

Jeg ville ha reagert på ordet "kreve". Det høres hardt ut i forbindelse med et frieri.

Men at de to partnene drøfter sine syn på særeie som et diskusjonstema i forkant av et friere, kan gi en mykere overgang, slik at ingen blir fornærmet og skuffet ved å ta tingene i feil rekkefølge

.

I parter hvor begge har normal god norsk lønn er det jo ikke noe problem. Jeg tenker mer på tilfeller der den kvinnelige frisøren gifter seg med den mannlige direktøren, eller den mannlige industriarbeideren gifter seg med den kvinnelige legespesialisten. Altså at i forhold hvor den ene må gå drastisk ned i levestandard ved særeie, og på bakgrunn av dette kanskje mister hele det sosiale nettverket de har opparbeidet sammen gjennom eksteskapet.

[Gjest Gjest]

jeg mener det nesten er en selvfølge med særeie. syns det er snodig at noen setter spørsmålstegn ved dette.

det sier seg jo selv, det man har tatt med inn i forholdet, det tar man med seg ut igjen.

det er jo mitt, hvorfor skulle noen andre få mine ting og penger? eller hvorfor skulle jeg få hans ting eller penger?

det gir rett og slett ingen mening for meg

[Gjest Heloise]

Nei. Jeg nevnte dette for kjæresten min, at jeg ønsket dette om det kom til det pungtet at vi trengte det. Han ble litt overrasket da han aldri egentlig kunne tenkt seg det selv. Han er oppvokst med foreldre der far forsørger og mor går hjemme, og der er det ingen "særeie" overhodet. Det drepte hans romantiske idè om å ha det samme, men det har jeg segt klart ifra om at slik blir det aldri for oss.

[AnonymBruker]

jeg mener det nesten er en selvfølge med særeie. syns det er snodig at noen setter spørsmålstegn ved dette.

det sier seg jo selv, det man har tatt med inn i forholdet, det tar man med seg ut igjen.

det er jo mitt, hvorfor skulle noen andre få mine ting og penger? eller hvorfor skulle jeg få hans ting eller penger?

det gir rett og slett ingen mening for meg

Det er faktisk en selvfølge. Ved en skilsmisse i Norge tar begge parter med seg ut av ekteskapet det de hadde fra før og det de har anskaffet i løpet av ekteskapet.

Det finnes unntak, hvis for eksempel den ene partens hye inntekt er gjort mulig ved at den andre har passet barn og hjem, men også da vil ting den arbeidene hadde før de ble gift samt arv og gaver være særeie.

Det er bare i amerikanske filmer at kona stikker av med halvparten. Eller, det kan jo godt hende det er i amerikansk virkelighet og da, men slik er det i alle fall ikke her.

[Jellybean78]

Syns dette er rett og rimelig,særlig om en part har med seg

vesentlig mer med seg inn i forholdet enn den andre.

Hører jo skrekkhistorier om filmstjerner borte i Hollywood som

skiller seg og kona får utlevert millionbeløp etterpå.

Skjønner godt at dette virker lite romantisk,men livets harde

realiteter gjør en dumt i å overse.Statistikken over hvor mange

forhold som varer livet ut er jo skremmende lav.

[Gjest Consensio]

Nå er jo skilsmisse i USA en helt annen historie enn i Norge da.

[Gjest Ms. Raggsokk]

Jeg er jo ikke gift, men vi skal ha delvis særeie, dvs. på enkelte midler. Jeg ble ikke fornærmet da typen tok opp teamet, hvorfor skulle jeg det?

[AnonymBruker]

Er ikke folk klar over at ved skilsmisse tar man med seg ut av forholdet det samme som man tok med seg inn? Har den ene en vesentli formue, egen eiendom etc så har man automatisk rett på dette når man skilles også.

Jeg mener at det er det man har opparbeidet seg i forholdet som skal deles ved skilsmisse, men det stemmer ikke med det som er skrevet over her.

For oss er ikke særeie aktuellt. Jeg kommer til å tjene vesentlig mer enn min mann, og kommer derfor til å stå for mer enn halvparten av huset i teorien, men vi eier sammen og deler lånet likt. Vi har fullstendig felles økonomi og det kunne aldri fallt meg inn at jeg skal ha mer enn ham om vi skiller oss. Jeg kommer uansett til å klare meg bedre enn ham ved skilsmisse, i og med at jeg tjener så mye mer enn ham. Jeg hadde ikke klart å være den trygge og stabile personen jeg er i dag hadde det ikke vært for ham, og derfor er han en stor del av den inntekten jeg har i dag også.

Jeg kommer sikkert til å angre på dette om vi skilles på grunn av at han er utro. Men likevel kjennes det for meg veldig feil ut å skulle skrive særie på at jeg har bidratt mer enn ham i forhold til hus og den formuen vi har opparbeidet oss sammen.

[Kosemose]

Hvis man skal bli forærmet over det, kan man heller snu spørsmålet rundt og spørre hvorfor man ikke kan ha særeie - det får jo bare betydning hvis man skulle bli skilt. Så hvis man er redd for særeie, betyr det at man ikke har tro på ekteskapet?

Jeg ser det forøvrig som en selvfølge med særeie. Syns alt annet er dumskap.

[Jellybean78]

Nå er jo skilsmisse i USA en helt annen historie enn i Norge da.

Prinsippet som ligger tilgrunns er nøyaktig den samme.

[Gjest Gjest]

Det er faktisk en selvfølge. Ved en skilsmisse i Norge tar begge parter med seg ut av ekteskapet det de hadde fra før og det de har anskaffet i løpet av ekteskapet.

Det finnes unntak, hvis for eksempel den ene partens hye inntekt er gjort mulig ved at den andre har passet barn og hjem, men også da vil ting den arbeidene hadde før de ble gift samt arv og gaver være særeie.

Det er bare i amerikanske filmer at kona stikker av med halvparten. Eller, det kan jo godt hende det er i amerikansk virkelighet og da, men slik er det i alle fall ikke her.

i noen deler av usa (vet ikke om det gjelder hele usa) så om man skiller seg fra en rik mann så får man faktisk en viss sum i mnd så lenge man ikke gifter seg på nytt. fikk nesten litt bakoversveis da jeg så et program om dette på tv.

[flickan]

Tja, som nevnt over er jo utgangspunktet i ekteskapsloven at verdier som helt klart kan spores til den ene ektefellen fra før ekteskapet, eller som senere er ervervet ved arv eller gave, kan kreves holdt utenfor delingen, dvs såkalt skjevdeling. Nå gjelder dette imidlertid bare verdien av gjenstander og ikke selve gjenstandene, så hvis har spesifikke eiendeler man ønsker å sikre synes jeg det er helt greit med særeie, og ville ikke blitt fornærmet. Men sånn generelt er det ofte ikke behov for særeie på disse tingene fordi man uansett kan kreve de skjevdelt som nevnt.

Men, verdier opparbeidet seg i ekteskapet er jeg generelt mer skeptisk til å ha særeie på, og det kan godt hende jeg hadde blitt fornærmet om mannen hadde krevd særeie på ting kjøpt for hans helt ordinære lønn mens vi har vært gift. Vi har felles økonomi og deler på godene. Når man har barn sammen synes jeg ikke man kan telle på kronene hvem som betaler hva, osv. Jeg anser det også som i begges interesse at begge kommer rimelig ut av et evt brudd slik at begge har mulighet til å opprettholde en ok hverdag for barna våre, at ikke den ene skal måtte bo i et kott mens den andre bor i et slott, for å sette det på spissen. Heldigvis har mannen min samme tanker som meg på det området, og vi er begge enige om å ikke ha særeie på det som måtte komme av verdier i hverdagen vår. Arv og gaver stiller seg selvsagt annerledes, da det er snakk om familieverdier som skal bevares og videreføres. Men som beskrevet over er dette allerede beskyttet gjennom loven, så i de fleste tilfeller erdet ikke nødvendig med særeie. Mannen har imidlertid arvet aksjer i et familieselskap, og de har han særeie på, nettopp for å sikre at eierskapet holdes i familien. Hvis han ikke hadde hatt særeie, kunne han i verste tilfelle vært nødt til å gi meg andeler som del av et evt oppgjør siden det kun er verdien som er sikret med skjevdelingsregelen og ikke selve gjenstanden.

Nå tror/håper jeg selvsagt at dette aldri blir aktuelt i praksis, men vi er realister og vet begge at man aldri kan vite hva fremtiden bringer, og da vet vi hva vi har å forholde oss til.

Dersom det er snakk om særkullsbarn, bør man selvsagt ha avtaler som dekker alle eventualiteter, så man slipper større arvestrider med barn og slekt.