Angst

[Gjest Helle]

Jeg har i perioder hatt angst og noen panikkanfall. Vært sykemeldt en lang periode nå pga. dette og en lettere depresjon.

Nå har jeg akkurat startet i ny jobb og føler meg så usikker og redd. Redd for at jeg ikke skal fikse denne jobben og at jeg bare må slutte pga. dette. I natt fikk jeg et kraftig panikkannfall så jeg er veldig glad for at det er fri dag i dag. Jeg sover veldig dårlig og er avhengig av innsovningstablett for å klare å sovne.

Jeg har jo så lyst til å være positiv til denne nye jobben og glemme alle tanker om angsten, men det er ikke sånn det fungerer. Jeg grubler hele tiden på "hva om...." "tenk om jeg ikke klarer dette" osv...

Burde jeg si ifra til sjefen min at jeg er veldig nervøs i oppstart av ny jobb? Jeg har tidligere bare jobbet i en 70% stilling, men denne jobben er 100%. Det er også en grunn til at jeg er redd jeg ikke skal klare det. Er ikke avhengig av å jobbe i 100%, og lurer på om det er noe særlig lurt å søke om redusert stilling da jeg såvidt har begynnt i stillingen....

Noen som kan gi meg noen råd?

[AnonymBruker]

Jeg har vært i akkurat samme situasjon som deg.

Min løsning var å gå i terapi og jobbe skikkelig hardt med saken over en periode.

Der og da var det veldig slitsomt, og jeg følte bare det hjalp såvidt.

Men nå, et par års tid etter - så er jo bedringen vesentlig. Det er fordi jeg har eksponert meg og praktisert øvelser gang på gang, over tid.

Nå slapper jeg mye mer av, og vet akkurat hva som skjer og hvorfor - og ikke minst at det alltid går over.

For meg har det gjort at angsten omtrent er forsvunnet, symptomene likeså.

Sliter fortsatt med tankevirksomhet(katastrofetenkning) - og småsymptomer - men det får meg aldri til å flykte fra situasjonen slik som før.

Jeg skal nå tiltre i en jobb som hadde vært "umulig" for meg(i tankene iallefall) da. Og jeg bekymrer meg ikke for anfall, fordi jeg vet at det går over og hvorfor det skjer.

Noen har veldig behov for å bruke spesielle teknikker. For meg har det aller beste vært å bare akseptere.

Jeg merker symptomene, og har lært meg til å akseptere det uten å gjøre noe som helst med det.

Jeg prøver ikke å unngå situasjonen, jeg prøver ikke å unngå symptomene, og jeg blir ikke sint, redd eller skuffet over meg selv.(noe jeg slet veldig med før).

Jeg har også lært meg til å få bort tanken om "alt går nok bra" - for jeg skal ikke lengre lykkes i noe som helst. Det gjorde meg enda mer nervøs(går det "dårlig" mislykkes jeg, går det bra lykkes jeg).

Jeg trenger ikke lengre forberede/tenke noe som helst, jeg trenger bare gjennomføre det jeg har planlagt(et møte, arbeidsdagen, en oppgave, en busstur, en samtale).

For meg var terapi til mye hjelp, men aller mest til hjelp var noe så banalt som ei selvhjelpsbok jeg fikk tips om her inne;

http://www.amazon.com/Mindfulness-Acceptance-Workbook-Anxiety-Commitment/dp/1572244992/ref=sr_1_1?ie=UTF8&s=books&qid=1307009751&sr=8-1

Den inneholder masse øvelser, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg holdt på å bli hjemme fra jobb - men dro nettopp fordi jeg hadde en "øvelse" å gjennomføre.

De arkene som jeg printet ut og skulle loggføre ble liksom min redning gjennom dagen(du må gå på det møtet/sykle til jobb/gå ut døra/gå på trening) - fordi om du får angstanfall så kan du loggføre alt på dette arket, og det er bra....."

Ble et langt innlegg, men enden på visa for min del er iallefall at jeg er omtrent helt blitt kvitt angsten min. Når den kommer er det helt overkommelig, og jeg lar det ikke styre livet mitt lengre. Føler jeg har fått livet mitt tilbake, noe jeg ikke helt trodde på i perioden hvor det var som verst.

Se på det som et langtidsprosjekt, men mitt tips er å ikke fortelle noe til arbeidsgiver med en gang.

Man må være litt lur også ifht prøvetid etc.......sjangsen er stor for at de ikke merker noe som helst. Bare husk at mange sliter med akkurat det samme som deg.

[AnonymBruker]

Jo - så ville jeg bare si at dine tanker om å redusere stilling handler mer om trang til på flykte fra situasjonen enn ditt realistiske behov.

Om du leser litt litteratur om angst vil du med en gang forstå tankevirksomheten din bedre.

Denne sterke trangen for flukt er kanskje akkurat det som gjorde at du ble sykemeldt - sykemelding er som oftest noe av det verste man kan gjøre ifht angst.

Legen min foreslo noe sykemelding, men jeg forstod heldigvis at en sykemelding ville isolere meg enda mer, forverre angsten.

Det verste for meg var ikke angsten, men isolasjonen og å se at jeg selv handlet på måter som reduserte livet mitt(fordi jeg hadde ubehagelige symptomer og var redd for fremtidige hendelser).

Så; fokuser på å få hjelp, få noen til på sparke deg hardt i ræva og sørge for at du stiller opp på hver eneste terapitime, og de tingene du gruer deg til.

Aller verste ting du kan gjøre er å bli hjemme fra jobb, og å droppe sosiale sammenkomster.