Selektiv mutisme

[Personlig12]

Har noen av dere vært borti mennesker med selektiv mutisme?

Hvordan håndterte dere og hvilken behandling finnes?

[kat-e]

Jeg hadde ei venninne som hadde sm når hun var barn. Når hun var sammen med meg og moren hennes så snakket hun, aldri sammen med andre. Så flyttet de til et annet sted og det gikk flere år før jeg traff henne på nytt. Da snakket hun med andre til stede, uten problemer. Så det er noe de fleste vokser av seg, men sikkert lurt å få litt hjelp.

[Personlig12]

Sjønner, dette gjelder ikke et barn ser du. Er en ungdom. Har jobbet veldig lite med det, men sitter å leser meg litt opp på det. Alltid interessant å høre andres erfaringer.

[tessa3]

Datteren min på 7år skal utredes for Selektiv mutisme.

Venter på innkalling fra BUP (men ting tar tid...)

Så jeg er også int. i dette

[Personlig12]

Datteren min på 7år skal utredes for Selektiv mutisme.

Venter på innkalling fra BUP (men ting tar tid...)

Så jeg er også int. i dette

Så spennende, kanskje du har lest deg litt opp på det og har nien artikkler, nettsteder ol å anbefale? Hadde satt stor pris på det.

Og lykke til med datteren din. (Og tiden BUP bruker...)

[AnonymBruker]

Poster som anonym så ingen kjenner igjen meg eller historien..

Jeg jobbet i en barnehage med en gutt som hadde selektiv mutisme.. Han var fem år og snakket kun med moren sin! Han snakket ikke med resten av familien sin eller ansatte i barnehagen, heller ikke med andre barn!

Han hadde blant annet stadig uhell fordi han ikke klarte si ifra når han måtte på do (vi passet jo selvfølgelig på at vi fikk han på do flere ganger om dagen, men måtte han på do innimellom det så gikk det galt..

Han hadde språkgrupper, men siden språket hans var bra, bare at han valgte ikke snakke tror jeg det kokte litt ut i kålen, virket ikke som noen tok noe ansvar for gutten!

Aner ikke hvordan det går med han nå..

[Personlig12]

Jøss, det virker som det er mest barn som får det altså... Kan man få det i voksen alder mon tro?

Jeg fant denne artikkelen.

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=59731&a=2

[tessa3]

http://www.selektivmutisme.no/

Står endel her..

[Gjest Gjest]

Jeg har selv hatt slike tendenser en periode som barn, jeg understreker: tendenser. Jeg kunne ha problemer med å si ifra, f.eks. at jeg måtte tisse eller at jeg var sulten, selv om jeg ble bedt om det på forhånd, og jeg lovte dem det.

Hos meg bunnet det i angst. Var vant med kjefting, og når jeg kom i et miljø hvor jeg følte meg utrygg på mennesker klarte jeg ikke å si i fra. Det var en irrasjonell frykt. Jeg hadde store kvaler innvendig, og tenkte at jeg MÅ si ifra, men klarte ikke å få det frem.

Hvis det dreier seg om den samme diagnosen, trenger disse barna mye omsorg for å føle seg trygge, og kanskje det burde være snakk om omplassering.

[AnonymBruker]

Poster også som anonym for å ikke bli gjenkjent.

Jeg jobber på en istitusjon hvor vi hadde en selektiv mutist for 3 år siden. Han var 17 og sluttet å snakke da han var 13.

Han sluttet å snakke helt de 3 første årene og når han kom til oss som 16 åring så fikk vi han etterhvert til å begynne å snakke igjen. Det vi gjorde var å "øve" på snakking etter at vi var blitt "godt" kjent. Var bare noen få han "øvde" seg med. Og det var også kun disse han måtte forholde seg til når han var hos oss 3 dager i uken.

Vi brukte belønning system i form av når han hadde sagt sitt første ord så fikk han velge en aktivitet han likte (kun 3 valg alternativer) og så gjennomførte vi denne. Det kunne være kino, skøyter, cafe, shopping...osv... De gangene han ikke snakket så fikk han ikke disse ekstra aktivitetene, men ble heller ikke straffet. mao hvis han trengte sko så dro vi for å kjøpe sko, men hvis han ØNSKET å se på sko så dro vi ikke. See?

Etterhvert som han ble flinkere til å snakke og utrykke seg så skulle det mer til for å oppnå belønning, men det var aldri mer krevende krav enn at det var fullt gjennomfør bart.

Etter 1.5 år med knallhard jobbing satt vi igjen med en gutt som kunne snakke noen få ord med fremmede (takk, hei, hadet osv), men som kunne uttrykke ønsker til bekjente og snakke med teraput om hva som lå bak denne selektive mutismen. Han fungerte også bedre i sin familie og klarte fint å kommunisere med de i nærest relasjon til han.

Det som gjorde mye for at han løsnet var at han ble forelsket og dermed motivert for å "lære" seg å snakke igjen...

Det er veldig spennende, men krevende å jobbe med selektive mutister! Belønningen er stor og man lærer mye om seg selv i hvordan man kommuniserer og så blir man veldig kreativ i kommunikasjon i "desperasjon" etter kontakt og forståelse!

[AnonymBruker]

jeg vet dette er en gammel tråd.. men jeg har selektiv mutisme. Er 20 år og har hatt det så lenge jeg kan huske.

Det verste du kan gjøre til en person med sm er å tvinge de til å snakke, og å si: hvorfor er du så stille, hvorfor sier du ingenting? Det synest hvert fall jeg var noe av det verste, hvert fall hvis det var flere personer til stedet.

Jeg sliter fortsatt med sm, fikk behandling da jeg var 10 år, men etter det har jeg liksom ikke tørt å si ifra at jeg faktisk trenger mer hjelp...

det er sant at de fleste vokser det av seg, og noen utvikler sosial angst når de blir eldre.

Anonymous poster hash: b1213...c3b