Hvordan bli kvitt ettervirkningene av mobbing?

[AnonymBruker]

Hei. Trenger synspunkter på et litt komplekst problem jeg har for tiden. Gjennom årene når jeg gikk på barneskole,ungdomsskole og vgs har jeg til tider blitt mobbet. Jeg var overvektig i disse årene. Det er flere år siden nå, men problemet er at følelsen av å være svak og liten sitter igjen og går ut over selvtiliten.

Som sagt var jeg ganske tykk. Og grunnet det har jeg opplevd mange krenkende episoder. Jeg har aldri opplevd systematisk mobbing - jeg var aldri "skolens mobbeoffer" og den som alle plaget men problemet mitt har vært bøller som har valgt ut meg som offer.

Jeg husker mye ekle kommentarer, når jeg var ute med andre unge kunne en foreksempel finne på å peke på meg og si "Ja her er vi veldig tynne ja" og bryte ut i latter. Et annet eksempel er når jeg gikk på videregående og en som var to år eldre som jeg ikke kjente ropte "fleskeberg" etter meg i friminutter. En annen gang når jeg gikk forbi en gjeng med 8-10 stykker sa samme personen med et smil "Fleskeberget jo!".

Å bli latterliggjort sånn gjør noe med selvrespekten. Man blir gjort liten, og jeg føler meg fortsatt liten. Husker en annen bølle som plaget meg i niende klasse og kom med slemme bemerkninger og en gang i friminuttet kastet matpapir på meg ustanselig. Slik fortsetter listen, laaang er den.

Husker også godt episoder hvor jeg var sammen med andre på skolen og folk ikke tok meg noe på alvor og bare himlet med øynene og lo av meg uansett hva jeg sa. Ble degradert til en klovnete og komisk skapning og for tjukk og rar til å bli tatt seriøst.

Mye av grunnen til at det plager meg nå (det som jeg tror utløste denne ekstreme følelsen av mindreverdighet)er at jeg har gjennomgått en stor forandring. Jeg har gått ned i vekt og er nå utvilsomt hva du vil kalle tynn, med BMI på 21. Jeg trener hver dag og har en svært god jobb og omgås mange mennesker som andre anser som kjente og "elite". Men det hjelper ingenting.

Når noen kommenterer at jeg er velykket eller mektig siden jeg har så mange kontakter føler jeg meg enda mer håpløs. For uansett hva som skjer er jeg jo samme personen som ble krenket for flere år siden. Jeg føler meg fortsatt liten.

Jeg har heller ikke blitt utsatt for fysisk vold (har hørt mange historier om folk som blir kastet i søppelbøtter, stengt inne i skap eller bundet fast til trær). Sånnsett er det nok mange som har hatt det verre. Men det plager meg likevel.

Husker en gang når timen var ferdig og jeg skulle gå til neste time og et nytt klasserom og to andre som gikk i klassen min stelte seg opp foran meg og nektet å slippe meg forbi. Bare stengte veien. Og jeg sto der helt hjelpesløs. Jada, sånt kan i mange settinger være normalt og ikke ondt ment, men her var det to som mobbet meg både før og senere. Av en eller annen grunn definerer jeg meg fortsatt utifra den hjelpeløse personen som var helt uten makt og bare måtte stå der og forsøke å le det bort.

Beklager langt innlegg som sikkert virker veldig selvmedlidende og "stakkars meg"-tone. Det var egentlig ikke meningen, jeg overdriver kanskje er vaneligvis en tøff og positiv person men etter å ha gått med dette i et halvt år og spurt meg selv om episode etter episode skjønner jeg at denne følelsen er hovedproblemet.

Spørsmålet mitt er bare om noen har noen fornuftige ord eller tips å komme med på hva man gjør med en følelse av å være mindre enn andre pga. slike hendelser i fortiden?

Føler meg som et vandrende mobbeoffer som grunnet disse årene blitt omgjort til en person som er krenket for alltid. Hører jo hvor sykt alt jeg skriver nå høres ut, men er slik jeg føler meg og hadde veldig behov for å få det ut.

Oi, det var godt å få det ut. Da returnerer jeg til sofaen og tar meg en kaffekopp, føltes faktisk bittelitt bedre når jeg fikk satt ord på det.

[AnonymBruker]

Vil anbefale deg og lese og gjøre øvelsene i David Burns bok "Tenk deg glad." Den er veldig fin til å begynne prosessen med å endre destruktive tankemønstre. Lykke til!

[AnonymBruker]

Vil anbefale deg og lese og gjøre øvelsene i David Burns bok "Tenk deg glad." Den er veldig fin til å begynne prosessen med å endre destruktive tankemønstre. Lykke til!

Takk for tipset! Ja, jeg har jobbet mye med å ikke tenke på de faktiske episodene og leve i nuet, og det hjelper mye mot aggresjon. Problemet er at selv om jeg ikke tenker på det vedvarer følelsen av å være svak og "liten".

[Larsern]

Vil anbefale deg og lese og gjøre øvelsene i David Burns bok "Tenk deg glad." Den er veldig fin til å begynne prosessen med å endre destruktive tankemønstre. Lykke til!

Takk for tipset! Ja, jeg har jobbet mye med å ikke tenke på de faktiske episodene og leve i nuet, og det hjelper mye mot aggresjon. Problemet er at selv om jeg ikke tenker på det vedvarer følelsen av å være svak og "liten".

Bare for å komme med et lite tips. Dersom du leser engelsk så kan du kjøpe denne boka for ca 1/7 av prisen dersom du bestiller på orginalspråket og fra engelsk nettbutikk. (Eller kort sagt; på andre språk enn norsk, fra andre bokhandler enn norske).

[AnonymBruker]

Jeg vokste også opp som mobbeoffer, men av andre grunner enn deg. Jeg ble fryst ut og ydmyket og vokste derfor opp uten egentlig å lære meg sosial omgang. Det er 15 år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen og endelig kom meg vekk, men jeg har likevel fremdeles øyeblikk av og til der jeg tviler på at vennene mine egentlig liker meg og at ingen egentlig synes jeg er verdt noe.

Jeg kan ikke komme med en oppskrift til deg, selv om jeg gjerne skulle. Jeg har jobbet hardt med meg selv, tvunget meg selv til å se meg med andres øyne og faktisk stole på at når noen gir meg et kompliment så er det fordi de mener det. Noe av det nyttigste for meg var å snu tankegangen fra "hvorfor i all verden vil de være sammen med meg?" til "jeg er sammen med disse menneskene fordi de får meg til å føle meg bra og er hyggelige og snille. er det ikke da sannsynlig at de er sammen med meg av samme grunn?" Logikken ble det umulig å argumentere mot.

Jeg har ei venninne som gjorde en kjempeinnsats for å få meg ut av skallet mitt, som konfronterte meg med min destruktive oppførsel og spurte hvorfor jeg ikke heller gjorde noe konstruktivt? Jeg vet ikke når det snudde for meg og, som sagt, så dukker de vonde tankene opp innimellom fremdeles, men jeg bestemte meg for at selv om mobberne definerte barndommen min så skulle de faen meg ikke definere voksenlivet mitt. De skal ikke vinne. Jeg har ikke tilgitt dem og holder av og til lange, sinna tirader for dem i hodet mitt, men de har ikke vunnet.

Forhåpentligvis noe å tenke på. Lykke til!

[AnonymBruker]

Slutt å se på deg selv som et offer, det er bare destruktivt.

Det er mange som blir mobbet, det er ufattelig synd, men når man har nådd et punkt i livet bør man greie å akseptere at det var slik barndommen var, og gjøre sitt beste for å gå videre med eller uten hjelp av profesjonelle.

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet i ti år,er fremdeles overvektig. Jeg var skolens mobbeoffer-selv om jeg fikk gode karakterer,hadde et par kompiser,spilte fotball (er jente forresten) -men det stoppet aldri.

Selv i dag har jeg problemer med å besøke hjembygda mi - det er 10år siden jeg gikk ut av skolen - men følelsen er like sterk når jeg er er,som en var da.Jeg flyttet 300mil unna, hadde jeg ikke funnet mannen min,hadde jeg nok stikki utenlands og blitt der.

Jeg har ingen råd- men jeg vet hvordan du har det.

[Vera Vinge]

Jeg vil bare si at jeg ikke syns du høres selvmedlidende og klagete ut. Ja, det fins alltids noen som også ble utsatt for mobbing som inkluderte vold, men det betyr ikke at du ikke også følte deg ydmyket.

Jeg syns heller ikke det er rart at følelsen av å være liten henger igjen, da jeg tror at det å bli mobbet er noe av det verste man kan oppleve. Om mobberne selv hadde problemer eller ikke er kanskje ikke så vesentlig, men de gjør jo noe med en når de hakker på ens mest sårbare sider og på en måte prøver å signalisere at man ikke hører med i fellesskapet.

Så kan man alltids si som en anonym bruker over at man bare må komme seg ut av offerrollen, men jeg er usikker på om den følelsen du beskriver er helt viljestyrt. Du har tydeligvis gjort mye bra med livet ditt, men følelser lever noen ganger sitt eget liv og er ikke alltid så enkle å bare ta styring over. Jeg ville heller tenkt at det er viktig å på en eller annen måte akseptere den følelsen du har overfor det hele, framfor å f.eks. skamme seg over hvordan ting var da (hvis du gjør det). Kanskje snakke med noen om det og få ut følelsene rundt all ydmykelsen og gjerne samtidig få støtte for at det var forferdelig vonde opplevelser? Det kan gjøre overraskende godt, framfor å f.eks. skulle late som om man alltid har hatt det superfint.

Jeg lurer jo også på hvordan det er i dag med folk rundt deg. Føler du deg ofte tråkka på? I så fall ville jeg jo tro det var viktig å f.eks. lære seg å sette tydeligere grenser for seg selv, og f.eks. godta at man ikke kan bli likt av alle (for å ta et hypotetisk eksempel), men heller stå støtt i sine egne beslutninger om hva man vil og ikke vil.

Dette ble et innlegg med noen hypotetiske eksempler, fordi jeg ikke kjenner deg og ikke egentlig vet så mye om hva du føler for det hele og hvordan du lever og tenker om deg selv i dag.

[Gjest Jimmi]

Les Selvfølelse Nå! Med Mia thornblom (el noe som ligner)!

[AnonymBruker]

Det som muligens kan hjelpe er at du forstår at dette ikke er så unormalt som du muligens tror... du har nok ikke vært et mobbeoffer, ettersom du ikke har opplevd kollektiv mobbing, men heller vært offer for enkeltpersoner. Tror mange har opplevd slikt, og flere enn du tror har nok en lik bakgrunn som deg. Men klart, er forferdelige opplevelser likevel...

[AnonymBruker]

Hvis det er noen trøst har jeg en bakgrunnshistorie som ligner. Jeg ble mobbet og føler at det har gitt meg en følelse av å være svak og 'inferior'. Liten selv følese har jeg også.

Men jeg har kommet meg inn i en stilling som gjør at jeg tilsynelatende er 'suksessfull', men følelsene om meg selv som mobbingen ga meg er de samme.

[AnonymBruker]

Det som muligens kan hjelpe er at du forstår at dette ikke er så unormalt som du muligens tror... du har nok ikke vært et mobbeoffer, ettersom du ikke har opplevd kollektiv mobbing, men heller vært offer for enkeltpersoner. Tror mange har opplevd slikt, og flere enn du tror har nok en lik bakgrunn som deg. Men klart, er forferdelige opplevelser likevel...

For en provoserende setning.

[Gjest Anuket]

Jeg har ingen gode råd å komme med men vil bare gi den en

Hva med å skrive ned alt det andre mennesker i ditt liv I DAG liker ved deg? Hva de setter pris på ved deg og hva du setter pris på ved deg selv? Å få ting skriftlig, selv om det "bare" er et notat til seg selv kan hjelpe mye

[AnonymBruker]

Har også blitt utsatt for mobbing, men ikke så ille som deg.

Jeg var nok litt utenfor fordi jeg bytta skole ofte og ble aldri kjent med folk. Da jeg begynte på ungdomskolen var det en skole jeg ikke skulle slutte på. Derfor bestemte jeg meg for at det ikke skulle skje igjen og jeg tok igjen med dem. Veldig! Den første som sa noe til meg fikk seg en rett på trynet og da var det gjort. Ingen sa noe etter det og jeg fikk masse venner. Ungdomskolen husker jeg som en veldig postitiv ting. Jeg savner den noen ganger.

Nå sier jeg ikke at vold er den rette måten, men jeg var vel 13 år og tenkte ikke sånn da.

Poenget er vel mer at jeg fant ut at jeg kunne ta igjen og stoppe det selv. Fikk masse respekt av de andre pga dette.

Nå skal det også sies at han som var ekkel også var ekkel med andre. De gikk bare å ventet på at noen skulle ta igjen og de nesten jublet da skolens nye jente satt han på plass