Verpesyyyyk!

[Nenyn]

Det er nesten på stadiet til deprimerende! Veldig mange av mine tidligere klassekamerater har fått eller venter barn, mange i min vennekrets har begynt med barn, i min manns familie og nærkrets er det graviditeter på gang.... Jeg? Nei... Mannen min hadde en lite episope etter av vi giftet oss hvor han gikk litt inn i seg selv, vi gikk litt fort frem for alderen og han ble vel litt deprimert kanskje. Vi er på rikitg spor igjen, økonomien begynner å balansere seg ut, jeg begynner snart i ny jobb han har fast jobb og vi skal flytte til et koselig område med barnefamilier (HJELP!) og han vil gjerne reise feste og oppleve før vi får barn. Jeg er ganske enig, men nå kjenner jeg at det inni meg skriker... Som ei venninde av meg sa, det røsker i livmora!!

Jeg er så verpesyk at jeg holder på å gå på veggen, men tør ikke snakke med mannen min... Jeg har på en måte mast om barn tidligere i ektesapet og med tanke på at vi endelig begynner å få ting på ordning igjen tør jeg ikke å risikere noe... Men noen må jeg bare fortelle... Jeg har snakka med venninda mi, men det hjelper ikke mye fordi hun og samboeren planlegger barn om et par år! Meg? Nei, tror ikke det blir noen barn på meg på hvertfall 5 år... Vet jeg er ung, har livet foran meg osv men det er innmari vanskelig å se gjennom det fornuftige når naturen tar helt overhånd...

Noen trøstene og oppmuntrende ord? (skal du slenge dritt så la vær å skriv svar pliz... Bare konstruktive kommentarer takk.. )

[Envy]

Kan ikke annet enn å si at jeg føler med deg! Har vært sinnsykt verpesyk selv, minst det siste året. Det er så plagsomt, nesten vondt Det er verste er når venninner, bekjente, folk på facebook blir gravide i hytt og pine Ikke jeg nei..

Nå skal vel ikke jeg klage ift til deg siden jeg og sambo begynner prøvingen i januar 2012, men ja, kjenner igjen at det er vondt og på grensen til deprimerende! Det finnes dessverre ikke så mye som hjelper heller, annet enn å få et barn.

Har du noe dyr? For min del merker jeg at det hjelper å overøse kattene mine med kjærlighet. Godt å ha noe å ta vare på og være ufatterlig glad i, som er helt avhengig av meg. Det stiller litt av omsorgsbehovet

Endret 31. mai 2011 av Envy

[Nenyn]

Har en liten hund, han er virkelig babyen min <3 Han er det eneste som gjør at jeg ikke går fullstendig på veggen, men ja dette gjør faktisk fysisk vondt...

[Gjest Gjest]

Det er vedlig dumt av deg å bli gravid hvis din mann ikke vil ha barn

[Gjest Gjest]

For mannen min sin del, ble han ganske fort komfortabel med tanken på barn så snart kompisene hans hadde blitt fedre. Han så hvor koselig det var for dem, og at livet ikke var "over" (tenker sosialt sett) selv om de hadde barn. Så kanskje mannen din venner seg til tanken etterhvert som det blir flere barn i hans omgangskrets/familie?

Hvor gamle er dere forresten? Jeg skjønner også at du ikke vil risikere noe med å mase på han, men det er stor forskjell på å mase og å snakke sammen... F.eks å spørre han om hva han tenker, framfor å si hvor verpesjuk du er ;-)

En ting til, prøv å forestille deg forskjellen mellom å være gravid med en mann som er lunken til hele familieforøkelsen, og en som 100% vil ha barn. Tro meg, jeg har en mann som av andre årsaker ikke er helt med mentalt under svangerskapet nå (vi har et barn fra før), og det er ganske kjipt å føle seg så alene som det hender jeg gjør nå. Så selv om du gjerne skulle være gravid nå, så kommer du til å ha det mye koseligere så snart han er med på leken :-)