Gå til innhold

Deprimert samboer - jeg klikker


Gjest Pinkapinka

Anbefalte innlegg

Gjest Pinkapinka

Jeg og samboern min har hatt det tøft. Møtte han da det begynte gå nedover, og det har gått så gradvis at jeg ikke har merkt det en gang.

Alt av problemer vi har møtt på, de dumme tingene jeg ikke forstår hvordan han kan gjøre, jeg skjønner det nå. Det hang alt sammen

Og jeg har støttet han, vært en bestevenn, elsker og kjæreste. Selv da jeg møter isfront, noe jeg for ofte gjør

Og vi hadde en periode for litt siden, hvor vi fant sammen igjen og lovte at det var slutt på kjærlighets-tull.

Og jeg har dårlig samvittighet pga det vi sa, for jeg klarer ikke mer. Og møte på enda ett ENORMT problem så kort etter klarer jeg ikke.

Jeg trenger kjenne meg elsket og verdsatt. Ikke være en "plastikk-kone" som bare er glad for og "Please" sin mann.

Klarer ikke lenger vente mer. Jeg trenger kjærlighet.

Han vil ikke få tak i hjelp, eller komme seg igjennom det. Han vil ha det "jævelig"

hva gjør jeg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Om han ikke ønsker å gjøre noe med det så vil dette være noe du enten må leve med så lenge du er sammen med han. Eller du kan gjøre det slutt og finne en som ønsker å være lykkelig. Jeg ville tatt en prat med han, si at du ikke orker å ha det slik og at han enten tar seg sammrn eller skaffer hjelp om han vil du skal bli. Det må være slitsomt å leve med så mye negativt rundt seg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Pinkapinka

Jeg tok det opp forrige dagen, men han sier at jeg ikke kan ta opp sånn og mase når han er sliten

Men jeg har prøvd ALLE tidspunkt. Etter jobb, før middag, etter middag, etter middagslur, på morgenen, på kvelden

Det passer aldrig

Det ender pp med at jeg må mase, dytte han opp i ett hjørne for at han skal snakke om det. Så jeg vet ikke når/hvordan jeg skal få snakka med han om det

Jeg vil ialfall være lykkelig. På en måte er jeg det med han, men jeg kan ikke leve slik. Jeg er positiv, setter pris på de små tingene i livet, men han er som en potetsekk med negativitet som bare vil sove.

På fest nekter han meg tilogmed og gi han ett "Kyss", det er så mye rart!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er fælt å ha det sånn, og det er fælt å være sammen med noen som har det sånn. Ingen gode råd, dessverre, jeg ville bare si at jeg skjønner hvordan dere har det. :tristbla:

:klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Pinkapinka

Ja, innerst inne tror jeg han vil sende meg vekk så jeg slipper ha det sånn. Men samtidig, selv om han ikke viser det, vet jeg at han er "avhengig" av og ha meg ved sin side for at det skal være ett godt holdepunkt i livet.

Vil vekk,men hjertet mitt er hos han.

Og det vil være verdens største svik og gå igjen. Klarer liksom ikke pga "Lovnader"

Men hva kan jeg si til han?

Er det dumt og faktisk tvinge han til og snakke om det?

Vil ikke sitte på vent

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var i samme situasjon. Den depresjonen jeg trodde han var i bedret seg ikke, og tror nå at han har borderline eller en annen psykisk lidelse. Hans depresjon har nå vart i over 5 år.. vanligvis når man er deppa så kommer man seg opp igjen!

Alt er mørkt og negativt.

Å komme meg bort fra han er det tyngste jeg har gjort, men også det beste! Jeg har et herlig liv nå og har lært så mye! Om ikke din bedre halvdel gir deg glede i livet så gå videre. Livet er faktisk for kort til å være sammen med feil mann! :)

Endret av Lissi
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du kan ikke, og skal ikke leve livet hans for han. Han må ta ansvar selv.

Når han ikke gjør det så hjelper det hverken han eller deg hvor mye du har hjertet ditt hos han. Når han ikke vil prate så kan det ofte være en bra løsning å skrive ned tankene og vurderingene dine til han. Fortell han at du forventer at han leser det, og at han kommer med svar til deg. Dersom han ikke kan kommunisere med deg så er det ikke noe håp om å gjøre ting bedre. Liker ikke ultimatum, men av og til er det eneste utvei. Du må tenke på ditt eget liv, og dere har ingen barn å ta hensyn til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Pinkapinka

Takk for svar

Jeg skal studere til høsten, og jeg er livredd for:

1. At sommerferien min blir dritt, at det kun kommer til og være at jeg venter på han skal komme hjem og sove

2. At når jeg har det stressende på skolen skal dette alltid være i bakhodet mitt.

Tror jeg lager middag etterpå og tar det opp igjen uansett hvor "sliten" han er:

"Fortell meg, skal du oppsøke hjelp og prøve fikse dette her? Eller skal du la meg gå? Jeg klarer ikke leve sånn her om du ikke prøver komme deg ut av det. Om ikke du vil ha min hjelp, oppsøk ialfall hjelp"

Livet er s dumt iblandt

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har dessverre ingen konkrete tips til deg, men jeg har også en samboer som lenge har slitt med depresjon/sosial angst. Han innså at han hadde et problem, fikk kontakt med en psykolog via studentsamskipnaden, og har nå jevnlige timer hos psykolog pluss at han bruker naturmedisin av johannesurt som visstnok skal fungere mot milde og moderate depresjoner. Og alt har blitt mye bedre. :) Det hender fortsatt at han har dårlige dager, men de er færre og mildere, og han er klar over problemet og gjør sitt beste for å ikke la det gå ut over meg de gangene han føler seg nedfor.

Jeg vil vel egentlig bare fortelle at det er håp dersom samboeren din er villig til å søke hjelp. Min syntes det var fryktelig flaut og et skikkelig nederlag å begynne hos psykolog, men nå priser han seg lykkelig over at han turte å prøve det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Prøver du å finne på noe annet iblandt, noe annet enn å "ta deg av han"? Det er viktig å passe på seg selv også, du er din egen lykkes smed! Finn på noe med gode venner eller familie, noe som får deg til å le og smile, da har du bedre overskudd til å takle å støtte kjæresten din. Og IKKE ha dårlig samvittighet for det. Jeg kan bare tenke med hvor slitsomt det er å leve med en som er så deprimert.

Hvis du allikevel ikke klarer å ha det bra, så syns jeg du nesten bør stille han et ultimatum, selv om jeg ikke liker det jeg heller. Men han er nødt til å vise at han er villig til å forandre seg og gjøre en innsats... Det er jo tydelig at han trenger hjelp for å komme seg ut av dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

bare ikke si til han at han skal "ta seg sammen". hvis han har en vedvarende depresjon uten at det har skjedd noe spesielt, og ikke orker annet enn å sove, bør han få hjelp. fokuser på det. push han til å få hjelp. hvis du ikke vil gå fra han tror jeg ikke du kommer så langt med å true med det. hvis det bare hadde vært å "ta seg sammen, og ta ansvar" når man har psykiske problemer hadde ingen hatt det!

det handler mye om at han ikke føler at du syntes det er han som person det er noe feil med. men heller at han er syk og må bli frisk, hvis du skjønner? å gå til personangrep på deprimerte gjør bare ting værre. og er man deprimert så er det veldig lett og tolke det på den måten hvis du sier at han må "ta seg sammen og ta ansvar" eller noe lignende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...