Hvorfor blir man i dårlige forhold?

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så vanskelig å komme seg unna? Frykten for å være alene? Altfor mange jeg kjenner og ikke minst har lest om i forum blir i dårlige forhold. Det kan jo faktisk ikke bli værre av å gå! Det vil jo såklart være veldig vanskelig i begynnelsen, og "stress" med evt flytting osv. Men i lengden vil man vel få det mye bedre.

Sliter selv med å komme meg vekk fra samboeren min. Han har nylig vært utro mot meg, vi har dårlig sex, vi har ingen felles interesser lengre og følelsene mine for han er nesten vekke! Allikevel har jeg enda ikke klart å komme meg vekk....

Har du noen gode tips eller historer du vil dele? e

[AnonymBruker]

Det er her gullfiskhukommelse kommer inn i bildet.

"Enter relationship? Yes/No"

"Yes"

"Delete memory of life prior to relationship? Yes/No"

"Yes"

En stund senere:

Åååå neiii kan ikke gå, klare meg på egenhånd = skummelt.

[Gjest Gjest]

Håp om at ting skal bedre seg?

Man har invistert mye tid i vedkommende og vil prøve og prøve så det ikke var bortkastet?

Nå er jeg endelig på vei bort fra min. Det er nesten ingenting bra med forholdet, jeg blir sint og irritert bare jeg ser på han nesten. Det har mao gått for langt, men nå er jeg ihvertfall straks utflytta fra hjemmet vi hadde sammen.

[AnonymBruker]

Jeg gikk hele tiden å ventet på at han skulle gå tilbake til sånn som han en gang var.

Trodde hele tiden at han kom til å forbedre seg.

[lovedrug]

Jeg og min kjære har ikke det beste forholdet til tider,men fy som jeg elsker den mannen,jeg bare velger å sette mer pris på det positive enn det negative.

Han får meg til å føle meg som verdens verste noen ganger,men for det meste så er han bare snill og go som virkeli elsker meg<3

[Marry]

Føler med deg

Jeg var sammen med eksen i fire og et halvt år. Angrer ikke på forholdet, men det siste året kunne jeg spart meg for. Jeg var veldig usikker på hvordan jeg ville føle det når det ble slutt, om jeg kom til å angre osv. har man vært sammen lenge ser man jo gjerne for seg fremtiden sammen med denne personen.

jeg slo opp med han, men endte opp å være sammen med han et år til. I starten ville han være superkjæreste og gjorde alt rett, men det kjølnet fort og jeg innså etterhvert at vi aldri kom til å komme oss videre.

Nå er jeg utrolig glad for at jeg gikk fra han, og har ikke hatt det så bra på mange år!

Ønsker deg lykke til, jeg tror ikke du vil angre hvis du stikker!

[champi]

for min del er det redsel for å bli alene.. tanken på at det er vel bedre enn ingenting er ganske dominerende! slik er det med venner også, at dårlige venner er bedre enn ingen venner..

lykke til alle dere som er på vei ut av noe dårlig, nå kommer sommer og sol, og livet ditt er på bedringens vei!

[Capricorn]

Noen ganger blir man fordi de vil jobbe med forholdet.

Jeg har i løpet av mitt 16 år lange forhold hatt noen ganske tunge og vanskelig perioder i forholdet. Noen så vanskelig at jeg har sett brudd som eneste løsning.

Fordi vi begge ville prøve, er vi fremdeles gift. Et forhold kan ikke gå knirkefritt, det ville vært å tro på julenissen.

[JumboJenny]

Siden vi mennesker har følelser, så tror jeg dette er grunnen. I tillegg til håp. Håp om at ting skal bedre seg. De som klarer å holde sammen selv om det er store personlige forskjeller, det er bra jobbet. Så har man de som ikke klarer det, som da går under håpet om at forskjellene skal bli mindre, eller at den andrer parten "våkner" nok senere og ser hva som må til.

Selv om man er i et dårlig forhold og vet det selv så er det ikke bare-bare. Minner, ferieturer, det å være vant til at noen er hjemme, noen å våkne med. Alle disse tingene, som kanskje egentlig har med følelser per se å gjøre, men heller at det er blitt en rutine i livet. Rutiner og vaner er jo vanskelig å bli kvitt.

Tror også mange, sier ikke alle, som blir i dårlige forhold enten

1. Har aldri bodd for seg selv og måtte ordne alt selv og dermed ikke vet hvor bra det kan være. Man lærer mye om seg selv og blir mer selvstendig.

2. Tenker at det finnes nok ikke noen andre bedre, og dessuten så er det vanskelig å møte noen. Ta til takke med det man har.

Sånn, det var mine forslag..

[Carrot]

Nå kan jeg kun snakke for meg selv, og jeg ble i et forhold som var vanskelig fordi jeg elsket mannen min på tross av problemene, men etterhvert som årene gikk ble det umulig å puste, leve og overleve så jeg valgte til slutt å gå..

Det var ingen enkel avgjørelse, jeg brukte mye tid på å forberede meg mentalt på at dette var det jeg måtte gjøre, vaklet hele tiden mellom troen på at jeg skulle klare "fikse" hans problemer bare jeg gav nok av meg selv, gjorde som han ønsket, var forutsigbar og levde innenfor rammene han var komfortabel med..

De nettene han lå våken og stirret i taket nedbrudt i sin egen depresjon med påfølgende dager med beskyldninger om alt fra manglende følelser for han til utroskap valgte jeg si til meg selv at han var syk, det var ikke han - det ville nok ordne seg til slutt osv osv osv.. Det tok til slutt livsgleden fra oss begge, barna led under det og jeg satte meg til slutt ned og sa stille at vi enten fikk gå hver til vårt eller han fikk søke hjelp - han valgte skilsmisse, angret og ba - men jeg sto på mitt, enten eller...

Det var en tøff tid - og jeg tror ikke jeg lyver om jeg sier hjertet mitt brast hver dag i den perioden ( i allefall føltes det slik ) en nedtur jeg aldri har følt maken til!

Vi hadde så mye, og kunne hatt ennå mer - hvis bare...

Og akkurat den hvis bare sammen med at man er oppriktig glad i den andre får en til å godta ting man ellers aldri ville godtatt...