Føler meg som den verste vennen i verden.

[AnonymBruker]

Jeg har en venn som sliter veldig. Vi har bodd i lag i et år på et universitet kollektiv så vi kjenner hverandre ganske godt for å ha bare vært venner et år. Men nå er jeg så lei.

Vennen min er negativ til alt. Da han var rundt 13 døde moren hans og han måtte flytte fra landet han bodde og hjem til faren. Da han var rundt 14-15 flyttet faren i fra han til Kina, og vennen min måtte bo alene. Dette gjør at han er veldig deprimert fordi moren hans er død og han har ikke noe familie. han hater faren sin. Han sliter veldig med depresjon, men han selv sier at det pleide å være mye verre og at det er blitt litt bedre nå.

Noen ganger kan han være i skikkelig dårlig humør, og ta det utover meg. Han sier alltid unnskyld etterpå, men det hindrer ikke akkurat han i å gjøre det igjen. Hvis jeg er veldig positiv til noe, må han kritisere det. Dessuten er han veldig klengete og lar meg nesten aldri være i fred. Jeg må ofte lyve til han for å få tid for meg selv.

Jeg er nå dritt lei. Og jeg føler meg som verdens verste venn. Jeg vil ikke tilbringe hver dag med han. Jeg vil ikke høre på at han klager over at moren hans er død og han ikke har familie. Og jeg gidder ikke ha lange diskusjoner om alt mulig fordi han ikke godtar at jeg ikke har samme synspunkt som han om ting. Jeg skjønner at han er slik han er på grunn av alt det dumme som har skjedd i livet hans og at han trenger gode venner som kan vise han at livet ikke er bare surt. Men akkurat nå vil ikke jeg være den vennen.

Jeg føler at han gjør meg i dårlig i humør. Jeg føler jeg trenger mer og mer tid vekke fra han fordi, hans depresjon drar meg med. Jeg vil bare ikke mer. Men man kan ikke bare droppe venner slik uten videre heller.

Er jeg en dårlig person for å føle det slik? Er jeg egoistisk? Det er jo ikke min feil at han er deprimert, og han gjør med deprimert fordi jeg føler at jeg ikke får puste og han oppfører seg dårlig mot meg når han har en dårlig dag. Og det er veldig ofte han har en dårlig dag.

Hva kan jeg gjøre? Jeg får vont i magen av denne situasjonen?

[chepooka]

Nei, du er ikke en dårlig venn. Når man er deprimert blir man veldig selvsentrert, og det du er deppa over overskygger alt det andre. Det blir også vanskelig å glede seg over andres gleder og oppturer, samt at andres sorger kan oppleves som trivielle iforhold til dine egne sorger og problemer.

Når man er så deprimert at det går ut over forholdet til menneskene rundt en (venner og familie), er det helt riktig at man trenger noen å snakke med, men det burde være en psykolog. Hvis du vil være en god venn kan du f.eks. hjelpe til i prosessen med å finne en psykolog (sjekk med universitetet først, der er ventelistene gjerne kortere - iallefall for en førstegangskonsultasjon).

Du kan også fortelle vennen din hvordan det oppleves for deg, og si at du gjerne vil hjelpe ham videre i prosessen men at det er tungt for deg å hele tiden forholde deg til hans fortid.

Jeg har selv erfaring med venner som jeg etterhvert har trukket meg unna og som jeg i dag har lite kontakt med. Den ene var ei jente som hele tiden snakket om de samme problemene, og det var vanskelig for henne å i det hele tatt snakke om noe annet. Da jeg foreslo løsninger, ville hun ikke høre - og det viste seg at hun hadde gjort disse problemene til sin identitet og egentlig ikke ville være foruten. Jeg innså dermed at situasjonen alltid ville være den samme og at jeg alltid ville være den som ikke kunne klage over noe fordi hennes problemer var verre, aldri kunne glede meg over noe fordi det var ufølsomt overfor henne etc. Så jeg kuttet kontakten sakte men sikkert...

Du må gjøre det du føler for selv. Lykke til!

[AnonymBruker]

Men hvordan dumper man noen som han da? Jeg mener han er jo tydeligvis deprimert og hvis jeg ditcher har så blir han kanskje enda mer deprimert.

Det er ikke slik at jeg aldri vil være i nærheten av han igjen. Jeg vil bare ikke ha det slik det er nå. Jeg vil ikke at han skal tro at vi er bestevenner fordi det er vi ikke.

Dessuten så har han andre venner, men han sier at han ikke tenker på de som gode venner. De er bare mennesker han henger med av og til. Noe som gjør meg veldig provosert fordi han har mennesker i livet sitt som bryr seg om han, men han gidder ikke ligge merke til det. Han bryr seg ikke om dem. Bryr han seg om noen da?

[chepooka]

Når man er deprimert kan det også være vanskelig å opprettholde mange vennskap, det blir gjerne til at man bare har kontakt med noen få. At de andre vennene hans ikke føles ut som gode venner, er kanskje fordi han ikke åpner seg like mye til dem som til deg? Når man er deprimert lever man litt i sin egen lille boble, og klarer ikke alltid å sette seg inn i hvordan andre mennesker opplever ting. Det er ikke sikkert han ser selv at han sliter deg ut med sin depressivitet, kanskje han bare ser en god venn som lytter og som bryr seg. Det kan godt hende at du er hans beste venn selv om han ikke er din beste venn

Jeg råder deg til å være en god venn ved å hjelpe ham å kontakte helsetjenesten på universitetet, der er det gjerne både psykologer,leger og sosionomer han kan snakke med. Her kan han mest sannsynlig få komme inn i løpet av 1mnd, noe som er veldig kort ventetid i forhold til mange andre tilbud. Ellers kan du hjelpe ham med å finne andre lavterskeltilbud i kommunen dere bor. Slik du beskriver hans historie virker det for meg som at han kunne fått mye ut av å gå til behandling for å bearbeide minner, samt å lære å takle hverdagen slik at han kan se lysere på fremtiden.

Til slutt vil jeg si at det til syvende og sist er kun han som har ansvar for sitt liv. Dersom ingenting endrer seg, selv etter du har snakket med ham om hvordan du opplever vennskapet deres og forsøkt å hjelpe ham med å få behandling, skal du ikke ha dårlig samvittighet for å tone ned kontakten dere imellom. Jeg skjønner at du synes synd på ham, men et vennskap burde uansett ikke kun være basert på medlidenhet fra den enes side? Du må sette noen grenser for deg selv og si tydelig ifra når det ikke passer at han tar kontakt. Foreslå heller aktiviteter med jevne mellomrom (ala kino, konsert, cafe etc)som ikke varer hele dagen, og med nok tid mellom hver gang til at du faktisk synes det er hyggelig å tilbringe tid med ham.

Lykke til

[Untamed]

At man blir en egoist fordi man er deprimert er tullprat, jeg har vært deprimert det meste av livet men det har ekstremt sjeldent gått ut over noen andre enn meg selv. Utad er jeg ei veldig blir og positiv jente, jeg oppmuntrer og motiverer venner og familie og jeg blandt mine er jeg "kjent" som den som alltid stiller opp å får andre i godt humør, mange kommer til meg når DE er deprimerte fordi jeg oppfattes som så positiv og glad at uansett hvor dritt de har det så er det glemt og byttet ut med latter og godt humør.

Inni meg derimot er det det alt annet enn positivt.

HAN er antakelig slettes ikke klar over at du føler det slik, jeg antar han har møtt mange sympatiske reaksjoner fordi han har hatt et vanskelig liv. Hvis man alltid får høre:"stakkar deg,du må ha hatt det vanskelig, jeg kan ikke forestille meg smerten..." osv så er det det han vil føle.

Jeg synes du skal si det til han jeg, fortell ham at dette ærlig talt nå er noen år siden og det er på tide og slutte å synes synd på seg selv og komme videre. Han kan velge å fortsette å råtne i smerte over fortiden, eller han kan velge og blomstre pga nåtiden. Fortell at du forstår at han har opplevd mye vondt,mer enn noe barn(14 er barn) burde gå igjennom å at du, hadde det vært mulig, gjerne skulle forandret det. Men det kan du ikke, ingen kan forandre fortiden, det eneste man kan gjøre er å forme fremtiden.

Vær ærlig og direkte. IKKE bruk ordene:"ta deg sammen,på tide å bli voksen" det er bare irriterende.Det er på tide å gå videre, det har ikke noe med å bli voksen å gjøre.

Ikke fall for fristelsen til å snu situasjonen heller, slik at han får dårlig samvittighet og føler seg som en dritt for måten han har behandla deg på. Eller at han,hvis han velger å "dumpe deg" sitter med følesen av at han er verdiløs fordi hans bestevenn(slik han ser det) synes han er patetisk.

Han må klare å ta til seg det positive som er rundt ham NÅ, f.eks deg. Fortell ham at hans tungsinn og negative innstillinger begynner å påvirke deg og at selv om du har prøvd, ikke takler det. Du klarer ikke å takle så mye negativitet, du blir negativ selv.

Alle venner, uansett hvor på rangen de hører til, burde ønske glede og positivitet for de de er glad i.

Jeg ønsker ikke for alt i verden at noen jeg bryr meg om noengang skal føle så mye som en brøkdel av smerten og mørket jeg lever med hver dag,derfor vokter jeg meg vel for å avsløre noe av det. jeg vil at mine kjære alltid skal ha det bra, føle seg bra og være lykkelige.

Alle vil oppleve noe vondt iløpet av livet, det er "livets harde lære" som fattern alltid sier. Selvsagt skal venner stille opp da, men du svikter han ikke om du forlater ham NÅ.

HAN ødelegger faktisk 2 liv(eller fler) ved å oppføre seg som han gjør, han dreper all livsglede rundt seg og han suger kraften ut av alt som er bra. Ingen burde omgås slike mennesker, noengang.

Men det er ikke sikkert noen noengang har fortalt ham at han fremstår sånn, at han faktisk påvirker andre. Derfor,synes jeg at du som venn og om ikke annet forhåpentligvis et godt menneske kan gi han sjansen til å forandre seg, da krever det at du er ærlig og real med ham, han er ikke en porselens dukke, han tåler at du forteller sannheten selv om den ikke er særlig hyggelig.

Så får han i det minste muligheten til å velge denne gangen, om han vil bli forlatt eller om han vil beholde deg.