Har jeg rett til å ikke være fornøyd?

[Gjest Anonymgjest]

Jeg og kjæresten min har vært sammen i snart ett år og ca halvparten av tiden har han mer eller mindre bodd hos meg i min leilighet gratis. Jeg er student på 22år, han i full jobb, så det at han bodde gratis hos meg ble etter hvert et problem...Jeg følte meg nesten litt utnytta, og sa at hvis han skulle fortsette å bo hos meg måtte han være med og betale. Jeg leide leilighet og han ville da ikke være med å betale for han mente det var penger ut av vinduet (skjønner tankegangen, men det spilte liksom ingen rolle at jeg kastet penger ut av vinduet så lenge det ikke var hans penger). Løsningen hans ble da å kjøpe seg en leilighet hvor vi skulle bo. Han er bare 21år, vi har ikke vært sammen ett år engang og alt inne i meg sa bare "neineinei" og tenkte dette er ikke lurt, jeg synes vi heller burde fortsatt å leie når vi har vært sammen så kort tid.

Nå skal vi liksom flytte inn i leiligheten hans om noen uker, og jeg tror rett og slett jeg ikke har lyst. Allerede er det snakk om der "han vil henge bilder, for det er hans leilighet" selv om han sa den skulle være "vår". Jeg har ønsket meg en hund fra jeg var 10år, er nå 22år, men han sier nei, det vil ikke han ha(selv om jeg skulle hatt alt ansvaret). Så spurte jeg om jeg kunne han fugler, nei, ikke det heller.

Jeg føler jeg finner meg i mye rart fra hans side. Det er jobb, så hjem til middag som jeg lager hver eneste dag, så i garasjen og skru på bilen sin. Jeg vasker klær, rydder, støvsuger osv. Han hjelper til en sjelden gang og da forventer han applaus hver gang. Det går i XboX og biltreff selv på bursdagen min, og han gidder aldri bli med på noe familierelaterte greier med min familie selv om han vet familie betyr mye for meg.

Jeg lurer veldig på om jeg skal gidde flytte inn i den leiligheten han har kjøpt, eller om det er lurest å bare komme meg unna. Har jeg rett til å føle meg urettferdig behandlet, eller er ønsket mitt om hund og det at jeg blir så lei meg for at han sier nei til det tegn på at jeg er en "bortskjemt drittunge"?

[AnonymBruker]

Kom deg bort. NÅ. For en umoden idiot.

[Moscato]

Ut fra det du forteller virker han hensynsløs, og det vil neppe bli noe særlig bedre med tiden. Så lenge han er klar over hva du mener og likevel overkjører deg uten å ville inngå kompromisser, så er det nok greiest å skygge banen først som sist.

[Cata]

Jeg tror du er smart om du ikke flytter sammen med ham. Dels er det tidlig å bli samboer enda, både med hensyn på alder og med tanke på tiden dere har vært sammen. Dels virker det ikke som han er innstilt på å tenke "vi" (og kanskje ikke du heller på sett og vis.)

Skal dere flytte sammen så kan ikke alt gå etter hans hode, selv om han har et forsprang i og med at det faktisk blir hans leilighet. Slik du beskriver det, kan du ende som ubetalt og frustrert hushjelp. Har han bodd alene før, eller flytter han rett fra foreldrenes hjem og inn i leiligheten?

[Havbris]

Å føle seg utrettferdig behandlet er noe man føler - ikke noe man har rett/ikke rett på å føle. Det høres ut som du føler deg såpass ukomfortabel med å flytte inn i hans leilighet så det beste er vel kanskje å sette sluttstrek nå!

[Gjest Gjest]

Jeg tror du er smart om du ikke flytter sammen med ham. Dels er det tidlig å bli samboer enda, både med hensyn på alder og med tanke på tiden dere har vært sammen. Dels virker det ikke som han er innstilt på å tenke "vi" (og kanskje ikke du heller på sett og vis.)

Skal dere flytte sammen så kan ikke alt gå etter hans hode, selv om han har et forsprang i og med at det faktisk blir hans leilighet. Slik du beskriver det, kan du ende som ubetalt og frustrert hushjelp. Har han bodd alene før, eller flytter han rett fra foreldrenes hjem og inn i leiligheten?

Han flytter rett ut fra pappa og stemor. Jeg føler også litt skyldfølelse hvis jeg ikke skulle flytte inn i denne leiligheten siden han kjøpte den kun fordi vi skulle bo sammen ellers hadde han fortsatte å bo hjemme...På en annen side valgte han å kjøpe den selv, mens jeg synes heller vi skulle leid...Men dårlig samvittighet for ikke å flytte inn i den leiligheten når han har kjøpt den for at vi kunne bo sammen får jeg nok uansett hvor "idit" han er...

[Cata]

Du kan jo forklare ham grunnen til at du ikke vil flytte inn med ham nå og si at du vil revurderere det om en tid? Slik det nå er så virker det som han vil overkjøre deg, men det kan jo være ren tankeløshet siden han har bodd "hjemme" til nå og at han bedrer seg når han får bodd for seg selv noen måneder.

Det er godt mulig han blir så sur for det at det blir brudd, men siden du ikke føler deg komfortabel med å flytte inn sammen med ham nå, så må du jo nesten bare si fra før du er stuck. Blir mer slitsomt å bryte opp hvis du først er flyttet inn og det viser seg at det ikke går så bra.

[Pinkee]

Du trenger jo ikke gjøre det slutt, selv om du ikke flytter inn. Eller?? Du kan jo si du vil la han bo alene i "sin" leilighet ei stund, pga at dere har vært sammen så kort tid.

Men at dere har så forskjellige ønsker om fremtiden, du vil ha hund, uaktuelt for han, viser jo tydelig at dere bør iallefall vente med samboerskap. Han har også interesser du ikke deler, som tydeligvis tar det meste av tiden hans. Du ønsker å bruke tid på din familie, han deler ikke det ønsket.

Å bo sammen bør være mere enn å dele hus!

[Gjest Gjest]

Du trenger jo ikke gjøre det slutt, selv om du ikke flytter inn. Eller?? Du kan jo si du vil la han bo alene i "sin" leilighet ei stund, pga at dere har vært sammen så kort tid.

Men at dere har så forskjellige ønsker om fremtiden, du vil ha hund, uaktuelt for han, viser jo tydelig at dere bør iallefall vente med samboerskap. Han har også interesser du ikke deler, som tydeligvis tar det meste av tiden hans. Du ønsker å bruke tid på din familie, han deler ikke det ønsket.

Å bo sammen bør være mere enn å dele hus!

Veldig sant det...Jeg prøver i hvert fall ta del i hans hobby og bli med på biltreff. Jeg har jo prøvd å ymte frampå at vi ser litt forskjellig på hva som er viktig her i livet og kanskje ikke burde bo sammen, da får jeg til svar at jeg er bortskjemt som ikke er takknemmelig for at han har kjøpt leiligheten og at jeg bare "skal ha vilja mi som en liten unge" når det gjelder å skaffe seg hund. Det er veldig vondt for meg når han blir så sint, sier stygge ting og jeg vet jeg sårer han, jeg får veldig dårlig samvittighet for å såre han samtidig som hans sinne er veldig ubehagelig. Skulle nesten ønske det var en nødutgang eller noe jeg kunne sneket meg ut og unngått alle ubehageligheter fra han...

[AnonymBruker]

Kvitt deg med hele fyren for han her er ikke noe å ta vare på.

[Havbris]

Jeg tror - etter det jeg har lest nå - at dere trenger kompetanse på det å snakke sammen om vanskelige ting, - særlig det at dere er forskjellige og har forskjellige ønsker og behov i livet. Det er lett å komme inn i onde sirkler der man misforstår hverandre fordi man tolker budskapene med forutforståelser.

Hvis dere velger en fremtid sammen så er det nok viktig at dere lærer dere å kommunisere, med anerkjennelse for ulikheter - og ønsker om å ville hverandres beste. Hvis kjæresten din ikke ønsker å investere i dette, så tror jeg at du kan vente deg mer problemer enn det du har nå.

[Gjest Blondie65]

Jeg foreslår at du ikke flytter inn før du ser hvordan han holder orden og husarbeid.

Forøvrig forstår jeg veldig godt hvorfor du ikke vil flytte inn i en leilighet du ikke er medeier i. Med de tendensene han allerede har vist er det god grunn til å tro at det blir mye hans og "mitt" mens du skal fungere som hushjelp.

Og i et parforhold er det gi og ta. Jeg selv vil ikke ha hund - av svært mange grunner - men jeg kan da ikke nekte en kjæreste som vil ha dette. I så fall hvis det er så viktig må forholdet revurderes.

[shoppedilla]

Det der var akkurat som å lese om forholdet jeg og eksen hadde.. Vi kjøpte hus sammen og bor fortsatt i huset sammen siden vi må få solgt det. Jeg var bare nødt til å lese det opp for han og til og med han sier ikke flytt inn med han. De var helt like.. Han har forandra seg nå som det er slutt, men jeg klarer ikke gi han en ny sjanse siden jeg har fått nok. Tror ikke forandringen er for godt. Så rådet både han og jeg har er dropp å flytte inn!! Du får nok og da klarer du det ikke mer. Dere kan jo fortsette å være sammen, men tror det er lurt å bo hver for seg først. Fordel oppgaver før dere flytter sammen og hold dere til det! Du kommer til å føle du er moren hans. Kunne vi skrudd tiden tilbake hadde oppgaver blitt fordelt her først og en liste ville hengt på kjøleskapet. Han hadde ikke fått gjøre morsomme ting først. Sorry, men tror du ville angre om du flytter inn nå.

[Gjest Gjest]

Han oppfører seg som en egoistisk og umoden guttehvalp. La være å flytte inn med ham, i hvertfall ikke før han har bodd alene en god stund. Det gjør deg ikke bortskjemt eller utakknemlig. Han kommer rett fra å bo sammen med foreldrene sine og trenger tid til å lære å bo for seg selv/ta vare på seg selv istedet for å få alt "servert på et fat". Flytter du inn nå, kommer du til å fortsette å være reservemamma og hushjelp for ham på fulltid, og det er vel ikke noe du ønsker å være i et forhold?

Forøvrig bør du kanskje ta deg en tenkepause og se om dette virkelig er en fyr du ønsker å dele livet med... Et forhold består av to mennesker og én skal ikke konstant sette egne ønsker og behov til side for den andres.

[Gjest Gjest]

For en idiot, kom deg vekk!!!!!!!! Ikke la noen utnytte deg

[maloone]

Flytta selv sammen med eksen (merk!)som var sånn mot meg. Dum som jeg var flytta jeg inn med han! Det gikk 2 mnd så fikk jeg nok og slo opp. Jeg hadde også lyst på hund, fikk ikke lov. Jeg laga mat og ALT av husarbeid samtidig som jeg studerer. Han gjorde nada, bar spilte med kompisen hele tida. Tro meg. Har du varseltegn og tviler, så følg magefølelsen! Kom deg vekk, det blir desssverre ikke noe bedre av å bo sammen...

[Hoppetaujenta]

En magefølelse som sier "NeiNeiNei!!!", bør en lytte til...

[Gjest Mikako]

Kanskje han burde fått prøve å bo alene en stund? Han kommer til å gjøre seg mange oppdagelser ang. husarbeid når han bor alene. Regner med foreldrene har tatt seg av det meste av husarbeidet der han kommer fra, og om du flytter rett inn ser jeg for meg at det kan være lettere å legge alt arbeidet over på deg, uten at han egentlig er klar over arbeidsmengden..

Men det er vanskelig å vite! Samboeren min flyttet også rett fra foreldrene sine og inn i hus sammen med meg.. Og han er flink! Men han har alltid vært ansvarsfull og hjulpet til masse hjemme med foreldrene..

[Gjest Regine]

Ikke flytt sammen med han! Du. Ender som frustrert hushjelp på kort tid, det kan jeg nesten garantere. En like viktig sak er at du bør få deg litt selvrespekt. Hva gir han rett til å kalle deg en bortskjemt drittunge, når det er han som har bodd hos foreldrene sine, mens du faktisk har etablert deg og står på egne ben??? Han, som snylter og ike skjønner av seg selv at han må bidra når dere skal være et par? Nei, følg magefølelsen og bli boende der du er. Og du, slutt og ta alt av husarbeid, du er ikke mora hans

[Gjest BettyBoop28]

Jeg og kjæresten min har vært sammen i snart ett år og ca halvparten av tiden har han mer eller mindre bodd hos meg i min leilighet gratis. Jeg er student på 22år, han i full jobb, så det at han bodde gratis hos meg ble etter hvert et problem...Jeg følte meg nesten litt utnytta, og sa at hvis han skulle fortsette å bo hos meg måtte han være med og betale. Jeg leide leilighet og han ville da ikke være med å betale for han mente det var penger ut av vinduet (skjønner tankegangen, men det spilte liksom ingen rolle at jeg kastet penger ut av vinduet så lenge det ikke var hans penger). Løsningen hans ble da å kjøpe seg en leilighet hvor vi skulle bo. Han er bare 21år, vi har ikke vært sammen ett år engang og alt inne i meg sa bare "neineinei" og tenkte dette er ikke lurt, jeg synes vi heller burde fortsatt å leie når vi har vært sammen så kort tid.

Nå skal vi liksom flytte inn i leiligheten hans om noen uker, og jeg tror rett og slett jeg ikke har lyst. Allerede er det snakk om der "han vil henge bilder, for det er hans leilighet" selv om han sa den skulle være "vår". Jeg har ønsket meg en hund fra jeg var 10år, er nå 22år, men han sier nei, det vil ikke han ha(selv om jeg skulle hatt alt ansvaret). Så spurte jeg om jeg kunne han fugler, nei, ikke det heller.

Jeg føler jeg finner meg i mye rart fra hans side. Det er jobb, så hjem til middag som jeg lager hver eneste dag, så i garasjen og skru på bilen sin. Jeg vasker klær, rydder, støvsuger osv. Han hjelper til en sjelden gang og da forventer han applaus hver gang. Det går i XboX og biltreff selv på bursdagen min, og han gidder aldri bli med på noe familierelaterte greier med min familie selv om han vet familie betyr mye for meg.

Jeg lurer veldig på om jeg skal gidde flytte inn i den leiligheten han har kjøpt, eller om det er lurest å bare komme meg unna. Har jeg rett til å føle meg urettferdig behandlet, eller er ønsket mitt om hund og det at jeg blir så lei meg for at han sier nei til det tegn på at jeg er en "bortskjemt drittunge"?

Jeg syns det høres ut som mye skurrer her. Er du usikker på dette så for all del flytt ikke inn med han. Om du gjør det så, hadde jeg vært deg, beholdt den gamle leiligheten i tilfelle...

Nei forresten. Ikke flytt inn i det hele tatt. Det ender sikkert med at du må betale alle utgifter for den nykjøpte leiligheten.

Og den bortskjemte drittungen her, det er han

Endret 29. mai 2011 av BettyBoop28