Dere med "bipolar", sosial angst og personlighetsforstyrrelser

[AnonymBruker]

TS: Jeg tror du vil få ett litt mer nyansert bilde hva hva psykiske problemer er, og hvor stor forskjell det er mellom dem, om du blir kjent med noen som har ett og annet av dette her. Jeg tipper du har sitti limt til trådene her på kg, og plukket informasjon herifra? Don't. Du lærer mer av å møte "oss" i virkeligheten.

Du har noen poenger, dog. Overvekt og stillesitting har noe med hverandre å gjøre. Har man f.eks angst, kan man risikere å bure seg inne, for "sikkerhets skyld". Mer inneliv, gir ofte mer stillesitting - mindre kalorier blir brent av. Personlighetsforstyrrelser er ett så vidt begrep, at det like gjerne kan få vekta til å gå ned som opp. Bipolar får deg til å veksle mellom en tilstand av depresjon, og mani. I den maniske fasen er du veldig aktiv, og får myyye gjordt, i den depressive fasen er man.. depressiv, og blir passiv (sikker mer sjans for å legge på seg).

Vel.. veldig uvitenskapelig, men nå er dette postet på "Skråblikk og generaliseringer", så da.

[AnonymBruker]

TS: Jeg tror du vil få ett litt mer nyansert bilde hva hva psykiske problemer er, og hvor stor forskjell det er mellom dem, om du blir kjent med noen som har ett og annet av dette her. Jeg tipper du har sitti limt til trådene her på kg, og plukket informasjon herifra? Don't. Du lærer mer av å møte "oss" i virkeligheten.

Du har noen poenger, dog. Overvekt og stillesitting har noe med hverandre å gjøre. Har man f.eks angst, kan man risikere å bure seg inne, for "sikkerhets skyld". Mer inneliv, gir ofte mer stillesitting - mindre kalorier blir brent av. Personlighetsforstyrrelser er ett så vidt begrep, at det like gjerne kan få vekta til å gå ned som opp. Bipolar får deg til å veksle mellom en tilstand av depresjon, og mani. I den maniske fasen er du veldig aktiv, og får myyye gjordt, i den depressive fasen er man.. depressiv, og blir passiv (sikker mer sjans for å legge på seg).

Vel.. veldig uvitenskapelig, men nå er dette postet på "Skråblikk og generaliseringer", så da.

[AnonymBruker]

Føkk, kom to ganger. Moodene får fikse opp.

[AnonymBruker]

En mer interessant vinkling på denne debatten er vel heller hvorfor disse lidelsene er mer vanlige i vestlige land enn utviklingsland? Men det er vel for en annen tråd..

.....

Det er nok vanlig der også, men hvor er systemet som fanger det opp? Man kaller det nok andre ting enn for eksempel depresjon også. Her i landet kalte man vel depresjon for melankoli, for ca 100år siden?

[Dragonfly84]

Jeg har fått inntrykket av at alle med disse nevnte psykiske tilstandene/lidelsene har en del felles trekk. Mange av dere er overvektige, bryr dere lite om både stil og utseende og ser dårlig ut, og har lite venner?

:skratte: Hun jeg kjenner som er bipolar jobber som modell og har massevis av venner! Tror du glemmer at veldig mange "vanlige" mennesker har slike lidelser.

[MaxUflax]

Jeg har fått inntrykket av at alle med disse nevnte psykiske tilstandene/lidelsene har en del felles trekk. Mange av dere er overvektige, bryr dere lite om både stil og utseende og ser dårlig ut, og har lite venner? Har dere fått disse plagene fordi dere har lite venner eller holder til i vennegjenger med "lavere" status(jeg vet om flere vennegjenger(som tilhører en "lavere status" som sliter veldig.. Typ "emo-gjenger". De har selv gått ut og sagt at de kutter seg sammen)? Hvorfor er mange av dere overvektige? Skylder dere på eventuelle medisiner? Slutter dere å bry dere om meg selv?

Antar at dette vil provosere veldig mange, men det er overhodet ikke ment slik, og det er heller ikke meningen å være uforskammet. Jeg har en del tanker og inntrykk, og prøver å sette sammen et bilde. Selv sliter jeg ikke med noen ting, og derfor er jeg nysgjerrig(derfor jeg har satt dette under skråblikk og generaliseringer også). Er også klar over at mange sliter fordi de har opplevd diverse.

Så langt kom jeg før jeg velger og tenke mine tanker. Som en me PTSD, med bipolar som en påfølgende diagnose som resultat, som utartet angst og nylig diagnosert med ADD. Jepp, jeg er heldig

Det jeg satt i halsen var "skylder dere på eventuelle medisiner?"

????

Du sier du er nyskjerrig.. Google, søk på typer medisiner i bruk for behandling av dette, som fk Cipralex, søk på bivirkninger og se hva folk skriver på nett om dette.. JA folk legger på seg 10-15kg fort og de stikker ikke av sånn uten videre.. Man driter ikke i utsende eller livet.. an har bare nok med å klare å fullføre daglige gjøremål som normale friske ser på som en helt ok fillete bagtell som ikke de ofrer en tanke.. Dette kan kreve timer med motivasjon for en med dyp depresjon. Ingen felles trekk med noen av diagnosene du kommer meg her. Overvekt kommer av medisinering svært ofte eller av sykdom i seg selv for noen, man har lite venner for man ikke oprettholder kontakt med de man hadde og tør ikke finne nye. Man bryr seg ikke om å være stivpymtet å fresh fordi man sitter alene og er trist, trøtt ,sliten og lei, og føler ikke for og se godt ut hvorofr? ingen ser deg jo.. Listen er lang os psykisk syke lider under sine anfall. å noen får faktisk en dyp depresjon nettopp pga noen deller ditt syn og ikke klarer holde det for seg selv, men sier det til den istede fks.. ikke at du gjør noe galt nå igrunn.. men ja... ikke en pen tanke om mennesker som kunn ønsker å kunne gå på butikken uten piller, angst og tanker om at alle ser på deg som er freakshow..

[Gjest Moulu]

til ts: når man er syk har man ofte et sant helvete inni seg. jeg skal liste opp noen ting, så kan du selv bedømme hvorvidt sminke, kule klær etc blir en viktig faktor i hverdagen.

*man klarer/tør ikke stå opp av senga, for det er synonymt med å møte hverdagen, noe som er komplett umulig.

*man unngår speil, for man vet ikke hva man får se..og det er skummelt.

*man skrubber seg til døde i dusjen, fordi man er "møkkete". -etterpå kollapser man i senga, sofaen el, fordi følelsene tar overhåd og alt havner i tåke, bortsett ifra den stooore "AU"'en i brystet.

*"alle" hater deg, du kan like gjerne dø.

*man tør ikke gå ut av døra (mange grunner, men uansett så er det umulig)

*ækkeno vits i å spise sunt, alle hater en allikevel

*angsten spiser deg opp, og det er ALT du klarer å forholde deg til akkurat nå. æææææææææærrrghhhh i hele kroppen og huet.

* gå med søpla eller dusje? hmm..kan vurderes i en hel dag

*ikke no vits i bruke sminke, man bare lurer alle

*man mååå drepe smerten som sitter inni kroppen og tygger

*tankekaos det ikke er noen vei ut av

*antidepressiva som lenger deg til senga. å bevege seg kan man bare glemme.

*anti-psykotikum med samme fiiine effekt.

*klarer......ikke.....bevege....meeegg

*" jeg hører hva du sier, men orker ikke svare fordi jeg er dauuu, og må spare energi"

*hjernen funker, kroppen har sagt takk for seg frem til ettermiddagen/kvelden.

*når du endelig klarer å bevege deg, så ser du at leil ser ut som et helvete, du selv trenge sårt en dusj, men nå..ETEGILDE. så er det tid for neste pille..og ZZZzzzzzZZZZZZZZZZ

Når det er sagt, så er jeg normalvektig, pen, flidd, har velstelte negler, en ren leilighet, 2 katter som får det beste stell etc etc etc. -men jeg er endelig pille-fri, så kan jo ha noe med det å gjøre. på medisiner så fungere jeg ikke. jeg blir knestående.

tro du meg, sminke, pene klær etc, det driiiter jeg i når jeg er "nede". det eneste som teller er å komme meg igjennom dagen.

og nei, jeg føler meg ikke bedre hvis jeg bare ser litt bedre ut.

[Gjest Moulu]

jeg gadd bare å ramse opp de "snille" tingene, og det er for å skåne mange av leserne som kanskje ikke har godt av å lese ting som foregår i livene til de virkelig syke.

[kari2]

Jeg har bipolar og sosial angst. Er ikke overvektig, har slitt med anoreksi. Det tror jeg mange andre med bipolar lidelse også har. Ofte henger enkelte problemer litt sammen. Jeg er nok over gjennomsnittet forfengelig og opptatt av hvordan jeg ser ut. Det er likevel ikke alltid jeg har ork til å stelle meg ordentlig, men da unngår jeg ofte å være sosial.

Jeg har mange gode barndomsvenner, som kommer fra gode kår, og som har klart seg godt i livet. De har tatt gode utdanninger og fått gode jobber. Det er litt tøft at jeg ( i hvert fall ikke ennå) har klart det samme selv.

Angående overvekt, så er det et faktum at mange medisiner har vektøkning som direkte konsekvens. Det er ikke en unnskyldning, det virker som du tror det. Enkelte kan finne medisiner som hjelper, men må sånn sett velge mellom overvekt eller å ha det vondt.

Selv bruker jeg ikke medisiner nå, det er fordi jeg ikke har funnet noe som virker, og da bare sittet igjen med kjipe bivirkninger av de medisinene jeg har prøvd.

Fint av deg at du prøver å opplyse deg om dette. Håper at du leser og tar til deg svarene du får.

[MaxUflax]

til ts: når man er syk har man ofte et sant helvete inni seg. jeg skal liste opp noen ting, så kan du selv bedømme hvorvidt sminke, kule klær etc blir en viktig faktor i hverdagen.

*man klarer/tør ikke stå opp av senga, for det er synonymt med å møte hverdagen, noe som er komplett umulig.

*man unngår speil, for man vet ikke hva man får se..og det er skummelt.

*man skrubber seg til døde i dusjen, fordi man er "møkkete". -etterpå kollapser man i senga, sofaen el, fordi følelsene tar overhåd og alt havner i tåke, bortsett ifra den stooore "AU"'en i brystet.

*"alle" hater deg, du kan like gjerne dø.

*man tør ikke gå ut av døra (mange grunner, men uansett så er det umulig)

*ækkeno vits i å spise sunt, alle hater en allikevel

*angsten spiser deg opp, og det er ALT du klarer å forholde deg til akkurat nå. æææææææææærrrghhhh i hele kroppen og huet.

* gå med søpla eller dusje? hmm..kan vurderes i en hel dag

*ikke no vits i bruke sminke, man bare lurer alle

*man mååå drepe smerten som sitter inni kroppen og tygger

*tankekaos det ikke er noen vei ut av

*antidepressiva som lenger deg til senga. å bevege seg kan man bare glemme.

*anti-psykotikum med samme fiiine effekt.

*klarer......ikke.....bevege....meeegg

*" jeg hører hva du sier, men orker ikke svare fordi jeg er dauuu, og må spare energi"

*hjernen funker, kroppen har sagt takk for seg frem til ettermiddagen/kvelden.

*når du endelig klarer å bevege deg, så ser du at leil ser ut som et helvete, du selv trenge sårt en dusj, men nå..ETEGILDE. så er det tid for neste pille..og ZZZzzzzzZZZZZZZZZZ

Når det er sagt, så er jeg normalvektig, pen, flidd, har velstelte negler, en ren leilighet, 2 katter som får det beste stell etc etc etc. -men jeg er endelig pille-fri, så kan jo ha noe med det å gjøre. på medisiner så fungere jeg ikke. jeg blir knestående.

tro du meg, sminke, pene klær etc, det driiiter jeg i når jeg er "nede". det eneste som teller er å komme meg igjennom dagen.

og nei, jeg føler meg ikke bedre hvis jeg bare ser litt bedre ut.

Egentlig slett ikke noe usanesynelig dag for en som sliter det du beskriver der nei.

Dere som har fordommer og vet det, tenk heller dere err så heldige at dere slipper å finne det ut av egen ærfaring istede, det vil du ikke .. Garantert.

[MaxUflax]

Jeg har bipolar og sosial angst. Er ikke overvektig, har slitt med anoreksi. Det tror jeg mange andre med bipolar lidelse også har. Ofte henger enkelte problemer litt sammen. Jeg er nok over gjennomsnittet forfengelig og opptatt av hvordan jeg ser ut. Det er likevel ikke alltid jeg har ork til å stelle meg ordentlig, men da unngår jeg ofte å være sosial.

Jeg har mange gode barndomsvenner, som kommer fra gode kår, og som har klart seg godt i livet. De har tatt gode utdanninger og fått gode jobber. Det er litt tøft at jeg ( i hvert fall ikke ennå) har klart det samme selv.

Angående overvekt, så er det et faktum at mange medisiner har vektøkning som direkte konsekvens. Det er ikke en unnskyldning, det virker som du tror det. Enkelte kan finne medisiner som hjelper, men må sånn sett velge mellom overvekt eller å ha det vondt.

Selv bruker jeg ikke medisiner nå, det er fordi jeg ikke har funnet noe som virker, og da bare sittet igjen med kjipe bivirkninger av de medisinene jeg har prøvd.

Fint av deg at du prøver å opplyse deg om dette. Håper at du leser og tar til deg svarene du får.

Et Ærlig og god skildring av et problem som alt for få mennesker setter seg inn i. Vil tro det er fordi ingen ser grunn til det, noe jeg forstår. Eneste som er trist da er jo at så få forstår og danner feile bilder av disse menneskene. Det er trist faktisk, for de aller fleste er personer som innerst inne ville gjort alt for å bare ha enn venn å se film med en kveld. Istede mister dem gamle og ikke tør finne nye.. Koslige mennesker med en erfaring som tvinger dem til å sette riktige verdier i livet og viser omsorg og forståelse i ren refleks da dem ser hvor viktig det er å bli hørt å la andre få snakke.

Nestegang en skulle føle for å sette disse menneskene i et perspektiv hvor dem bruker medikamenter for å skylde på overvekt, at dem er ustelte og lignende.. Tenk når du ser en slik "antatt" person at i dag, ja da føler denne personen seg godt og er så trygg på seg selv at det å gå ut så du i det heletatt kan se han er et stort steg og kansje den beste dagen på lenge, og kansje den siste gode dagen på enda lengre, for i morgen kan man våkne og da er verden bare en trist og sølete sump uten noe flott i sikte.. Trist noen lider slik. Glad jeg fikk god hjelp den gangen, før jeg nådde disse nivåer.

[Gjest Bomullsdott]

Overvektig - Når man er deprimert er det mange som trøstespiser eller tvangsspiser. Det hjelper der og da for å fylle tomrommet. Så snart man blir deprimert igjen, må man ha mer mat for å "fjerne" tomheten igjen. Det er bare en midlertidig "løsning". Det hjelper litt der og da, men ikke på sikt. Mat kan hjelpe deg å komme på andre tanker, flykte litt fra virkeligheten. Når man har det vondt, kan det for noen hjelpe å spise god mat, så har man det i alle fall bra på visse områder. Jeg ble ikke deprimert av å være overvektig, jeg ble overvektig av å være deprimert. Dessuten ga jeg blanke i vekten min da jeg var deprimert. Jeg brydde meg ikke om omverdenen, og ville uansett bare ta livet mitt. Når jeg hadde tanker om døden, hvorfor skulle jeg bry meg om å være slank da? Ingen ville jo ha meg uansett. Jeg ble ikke overvektig av medisiner, medisiner gjorde så det ble lettere å overleve hverdagen, også overleve hverdagen uten å måtte ty til tvangsspisingen.

Jeg så ut som en dass da jeg var deprimert. Sminket meg aldri og brukte skikkelig dasseklær offentlig. Det var ikke alltid jeg gadd å gre meg heller. Hvorfor? Fordi at når man er deprimert tenker man ikke på overfladiske ting. Jeg hadde dype problemer og ville bare dø. Tror du jeg brydde meg om hva andre mente om mitt utseende da? Det var liv og død som sto på spill. Jeg brydde meg ikke om andre mennesker, og orker ikke forholde meg til andre mennesker. Jeg var jo aldri slik før jeg ble deprimert! Jeg ga mer og mer blanke i livet mitt etterhvert som jeg ble mer og mer deprimert.

Jeg har ingen venner, jeg. Heller ikke nå som jeg er kvitt depresjonen. Hvorfor spør du? Vel, jeg ble mobbet hele barneskolen. Dette ga meg ekstremt dårlig selvtillit. På ungdomsskolen var jeg veldig sjenert pga. all mobbingen, så jeg turte ikke ta kontakt med noen. Jeg prøvde det jeg turte, men fikk veldig lite igjen for det. Til slutt ga jeg opp, fordi ingen tok meg med inn i varmen. Her ble jeg til dels mobbet av noen gutter i klassen min. Jeg satt for meg selv i hvert eneste friminutt og var skikkelig ensom. Da jeg begynte på vgs hadde jeg pådratt meg både sosial angst og depresjon. Hvis du i det hele tatt vet hva sosial angst er, så forstår du at det ikke er særlig lett å få venner når man har sosial angst.

Grunnen for at jeg ble deprimert er også fordi jeg er født med en kronisk fysisk sykdom som tar mye energi og glede fra livet mitt, og gjør at jeg ikke kan leve helt som alle "normale".

Æsj, kjenner jeg blir skikkelig kvalm av innlegget ditt. Ha litt empati, please. Ting er ikke alltid så enkelt og lett å forklare som det kan virke som. Man er ikke deprimert pga latskap. Det er dype årsaker som ligger bak.

[Sonaitt]

Hei, jeg sliter selv med en personlighetsforstyrrelse, sosial angst og depresjon.

Ja, jeg kan vel si at jeg er litt overvektig, men holder på å gå ned i vekt, og har allerede gått ned mange kilo. Om jeg skylder på medisiner? Kanskje, det var hvertfall etter jeg begynte på zyprexa at jeg plutselig la på meg 20 kilo, tidligere hadde jeg alltid vært normalvektig, bare søk på zyprexa så får du se at folk faktisk legger på seg av denne medisinene.

Jeg er mye alene, har ikke mange venner, men jeg har GODE venner, og nei, de er ikke "lav-status"-venner. Men jeg har sosial angst, jeg er redd for sosiale situasjoner, redd for å bli kritisert, redd for å bli vurdert, og tenker alltid at folk ikke liker meg, så jeg unngår å bli kjent med folk med mindre jeg er sikker på å bli likt. Det er ikke så rart at jeg har få venner, jeg sliter ikke fordi jeg har få venner, jeg har få venner fordi jeg sliter. Skjønner?

Jeg har veldig lav selvtillit, og jeg kjenner meg veldig stygg. Men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om utseendet, jeg bryr meg VELDIG om utseendet. Så det ble ikke akkurat bedre av at jeg la på meg 20 kilo. Men det er veldig vanskelig, jeg er konstant sliten, + at zyprexan tapper meg helt for energi som gjør det ENDA vanskeligere å komme seg opp om morgenen og å komme seg ut. Jeg snakker ikke til folk, fordi jeg tenker at de sikkert ikke vil at jeg skal snakke til dem, hva for no fornuftig har jeg å si?

Men dette er sånn jeg føler det, du kan ikke skjære alle under en kam, folk med psykiske lidelser er like forskjellige som "vanlige" folk.

[AnonymBruker]

Jeg har fått inntrykket av at alle med disse nevnte psykiske tilstandene/lidelsene har en del felles trekk. Mange av dere er overvektige, bryr dere lite om både stil og utseende og ser dårlig ut, og har lite venner? Har dere fått disse plagene fordi dere har lite venner eller holder til i vennegjenger med "lavere" status(jeg vet om flere vennegjenger(som tilhører en "lavere status" som sliter veldig.. Typ "emo-gjenger". De har selv gått ut og sagt at de kutter seg sammen)? Hvorfor er mange av dere overvektige? Skylder dere på eventuelle medisiner? Slutter dere å bry dere om meg selv?

Antar at dette vil provosere veldig mange, men det er overhodet ikke ment slik, og det er heller ikke meningen å være uforskammet. Jeg har en del tanker og inntrykk, og prøver å sette sammen et bilde. Selv sliter jeg ikke med noen ting, og derfor er jeg nysgjerrig(derfor jeg har satt dette under skråblikk og generaliseringer også). Er også klar over at mange sliter fordi de har opplevd diverse.

Jævla kron idiot. Jeg trener 6 ganger i uka. Jeg sminker meg hver dag. Bruker klær som passer min kropp. Er normalvektig, faktisk slank. Jeg ser bedre enn gjennomsnitt ut. Høres sykt arrogant å si, men for denne debatten så innrømmer jeg det.

Vel at jeg har minkende vennekrets når jeg har sosial angst er ganske opplagt. Akkurat som noen med høydeskrekk får panikk når de ser høyder får jeg panikk når jeg må være sosial med venner.

Og ja jeg har penger, utdanning, osv. Men absolutt ingen av de tingene betyr noe når jeg ser enn venn som jeg er glad i, men får såpass panikk at jeg ikke klarer å si hei!!!!

Jeg er slank, pen hud, blå øyne, intelligent, morsom, trener ofte, går bra kledd, vet hvilke klær som kler meg, og i tidligere dager hadde jeg venner.

Men jeg går hos psykolog pluss på Effexor som er et sterkt anti depressive fordi jeg får rett og slett panikk i nærhten av folk.

Du vet ikke dritt. You don't know jack. Jeg er 'suksessfull' på utsiden men det har absolutt ingen betydning når jeg får panikk ved å se et menneske jeg kjenner i matbutikk når jeg plukker ut frokostblandingen min.