Dere med "bipolar", sosial angst og personlighetsforstyrrelser

[anonymLala]

Jeg ser faktisk hva du mener trådstarter, noen psykisk syke virker kanskje som de "driter" i utseendet, men jeg tror kanskje du bommer litt på diagnosene. Depresjon og schizofreni f eks, kan gjøre at folk lever såpass "inni seg selv", altså sliter med mye i hodet, tankekjør osv, som gjør at de ikke har energi til å bry seg om utseendet. De har rett og slett mer enn nok med hva som foregår innvendig til å takle ting ute i verden. Mange kan f eks gå lange tider uten å dusje, stelle håret og slike ting. Evnt kan medisiner gjøre folk sløve og overvektige ja. Venner kan også være vanskelig å holde på når man er psykisk syk, man isolerer seg og sosialt liv kan være veldig nedprioritert.

Synes egentlig ikke dette var et veldig dumt spørsmål, og trådstarter har fått litt vel mye tyn selv om hun så dette ikke var ment for å provosere. PRøv å svare ordentlig neste gang da folkens.

Endret 13. juni 2011 av anonymLala

[AnonymBruker]

Mye tyn? Ærlig talt, det er mange gode svar her.

[trudelu]

Jeg har sosial angst (ikke veldig sterk grad), men ingen andre psykiske lidelser. Har en lang utdanning, god jobb der jeg fungerer utmerket. Utseendemessig er jeg også bra, er forfengelig, trener masse, er slank, sminker meg hver dag osv. Har faktisk jobbet som modell tidligere (da spilte jeg en rolle, så det gikk greit). Har ikke så mange nære venner, men mange bekjente jeg kan f.eks feste med. Det med få venner bunner i at jeg ikke trives så godt med å være sosial, jeg vil heller være alene enn å tilbringe kvelden med venner.

Utad virker jeg som et helt normalt og vellykket menneske, ingen vet hva jeg sliter med.

signerer denne.

[Ibanez]

Bryr meg om hvordan jeg ser ut, kler meg noenlunde ordentlig.

Har kjæreste som jeg bor sammen med, begge har inntekt.

Holder på å gå ned i vekt.

Har ikke mange venner, men de jeg har er gode og mer en gjennomsnittet "oppegående" en andre mennesker på deres alder.

Har lappen, men tør ikke kjøre bil.

Har et stort ønske om få ferdig VGS utdanningen min. Og jeg skulle øsnke så inderlig at jeg klarte å gå på butikken uten å få fnatt.

Jeg var overvektig. Vet ikke om jeg kan skylde på medisinen min, men når jeg gikk på den hadde jeg en forferdelig stor matlyst, og spiste jeg ikke ble jeg sint og frustrert. Kuttet ut medsinen og nå gjør jeg noe med det.

Den pene vellykkede damen du ser i gata sliter kanskje alvorlig, men det er ikke nødvendigvis synlig.

[AnonymBruker]

jeg har borderline PF, og til de få menneskene jeg forteller det til, blir de alle veldig overrassket. "DU;psyk???du som er så blid og hyggelig, og alltid et godt ord å si til andre. jeg er utadvent, motebevisst, sitter i fau på skolen, følger opp barna, har stort hus og bil, hytte etc. (mannen min er forholdsvis høytstående i kommunen vi bor.) jeg har et sinnsykt stort nettverk, mange fjerne bekjente og mange gode venner.vi har ofte store selkaper av ulike slag.

jeg mistet mammma når jeg var liten, og kommer fra en veldig dysfunksjonell familie. jeg vet hvordan det er å å vaske opp spy (med blod i) fra en drita full far, eller hjulpet han med å knyte skolissa fordi han skalv så forferdelig, vi mistet hus og hjem pga. alkohol, hvor vi sto nærmest på gata,eller at han hadde sex med en annen enn mamma.

de glemte meg igjen på en resturang en gang, og tok noen timer før ble klar over det.

eller sett en søster bli banka sønder og sammen av mannen sin.og at hun og jeg ble skutt etter med gevær, så vi løp som f****.

Og selfølgelig hele livet fått høre hvor dum og ubrukelig jeg har vært.jeg har bodd hos fosterforeldre, som kun var ute etter pengene, og dreit i oppfølging. selv i eldre alder ville jeg ikke mer, og lå noen dager i koma etter et selvmordsforsøk. jeg dreiv noen år med stoff (legene tror det var selvmedisinering) har vært innlagt flere ganger, men ikke på 8 år nå. (bank i bordet)jeg har studiekompetanse, og hatt flere bra jobber, men er for tiden , og av div årsaker ikke i jobb nå.

det som kjennetegner min "sykdom" er hvordan jeg har det inni meg. kjennes hele tiden som om jeg har et hull som aldri blir fylt, tomrom.

eller min egen selvfølelse, Jeg er aldri viktigst i mitt liv.

det verste er at jeg ikke "føler" noe, eller føler alt for mye. jeg blir redd hvis jeg blir glad i noen, og dytter de unna (de jeg har vært glad i , har jo bestandig blitt borte)

noen dager tenker jeg at det hadde vært bedre hvis armen var brukket, da hadde vært legitimt å sagt at man er litt redusert. fordi dette ikke synes, forventes det at jeg bestandig funker. noe som ikke er tilfelle.

kunne skrevet bor om dette her,men velger å avslutte nå. og av respekt for familien min, velger jeg å være anonym. selv om jeg egentlig ønsker å "stå frem".

ps! Rigmor galtung som er en av Norges beste komikere har bipolar, og det ble full oppstandelse (av hennes far, og familie)når hun valgte å stå frem som psykisk syk.

[rigelgutten]

Jeg var ei veldig pen jente som dessverre fikk huden ødelagt av laser. Derfor fikk jeg sterk sosial angst og depresjon. Vet at jeg aldri hadde hatt denne lidelsen om dette aldri hadde skjedd.

Veldig bitter

[AnonymBruker]

Jeg var ei veldig pen jente som dessverre fikk huden ødelagt av laser. Derfor fikk jeg sterk sosial angst og depresjon. Vet at jeg aldri hadde hatt denne lidelsen om dette aldri hadde skjedd.

Veldig bitter

Du er vel en mann, rigelgutten?

[fjærestein]

Jeg har fått inntrykket av at alle med disse nevnte psykiske tilstandene/lidelsene har en del felles trekk. Mange av dere er overvektige, bryr dere lite om både stil og utseende og ser dårlig ut, og har lite venner? Har dere fått disse plagene fordi dere har lite venner eller holder til i vennegjenger med "lavere" status(jeg vet om flere vennegjenger(som tilhører en "lavere status" som sliter veldig.. Typ "emo-gjenger". De har selv gått ut og sagt at de kutter seg sammen)? Hvorfor er mange av dere overvektige? Skylder dere på eventuelle medisiner? Slutter dere å bry dere om meg selv?

Antar at dette vil provosere veldig mange, men det er overhodet ikke ment slik, og det er heller ikke meningen å være uforskammet. Jeg har en del tanker og inntrykk, og prøver å sette sammen et bilde. Selv sliter jeg ikke med noen ting, og derfor er jeg nysgjerrig(derfor jeg har satt dette under skråblikk og generaliseringer også). Er også klar over at mange sliter fordi de har opplevd diverse.

Tja. jeg er bipolar. (ikke "bipolar" :gjeiper: )Tror ikke en eneste har blitt bipolar av å ha lite venner. Har hatt kontakt med flere steder hvor andre psykisk syke har vært samlett. Og selv om en del kan seg gustne ut til tider er det mitt inntrykk at de fleste prøver ta vare på seg selv og på utseende så lenge en klarer. Er en veldig syk har en strengt tatt nok med å holde ut å være i live. Jeg kan skjønne det er vanskelig å forstå for en som ikke har opplevd det. Jeg har også møtt syke som føler seg så på siden av samfunnet at regler rundt utseende og oppførsel er fjernt for dem. Dette har da vært litt eldre syke ofte, som har vært syke lenge.

Jeg syns noen av formuleringene dine er uheldige. Det er en kjennsgjerning at endel av medisinen noen psykisk syke må gå på gjør at en går opp i vekt. Dette er da ofte ikke noe en skylder på, men ett faktum. En annen side er at folk som har det vondt kan bruke rusmidler og mat til å dempe smerte. Men jeg har ikke noe statestikk på om syke folk er tyngre enn andre. Kunne jo vært intrerresant å lese om. Er slank selv.

Selv har jeg endel venner,nå. Men jeg hadde ikke det da jeg var på det sykeste. Det er arbeid å skaffe og holde på venner, kan en si. Noe en kanskje ikke orker. Og når tankene ikke henger sammen overhode er det ikke så lett å komunisere med andre. En skulle tro at noen venner holdt ut med en. Men min erfaring er at over tid trekker de fleste seg, og resten trekker en seg vekk fra. Sier ikke det med bitterhet altså.

Hva vi med bipolar sykdom har felles er vel sykdommen. Selv om sykdommen kan arter seg i veldig forkjellige grader og variasjoner .

Endret 14. juli 2011 av fjærestein

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar, og jeg er ikke feit. Jeg vokste opp som en tjukkas, og trodde alle problemene mine ville forsvinne om jeg ble slank. Nå er jeg slank, og har vært det i noen år. Kan ikke akkurat si at livet mitt ble så mye bedre av å gå ned i vekt. Det sitter i hodet, og det finnes ingen lette løsninger. Ingen kan forestille seg at jeg er bipolar, jeg utstråler pur glede når jeg smiler.

[AnonymBruker]

Tja jeg sliter veldig psykisk (mer før) og jeg syns selv jeg er stygg. Jeg har hørt gjennom flere år hvor stygg jeg er, og det gjør noe med en. Jeg har blitt skikkerlig mobba. Jeg er sykelig opptatt av utseende, mye mer enn de fleste. Tørr ikke gå ut hvis jeg føler meg kjempe stygg. Det ødelegger livet mitt.

Så kanskje grunnen til at mange som sliter er stygge fordi har opplevd mere dritt pågrunnav det? Men ikke si at de ikke bryr seg om utseende! Jeg bryr meg ekstremt.

Men da jeg var deppa dreit jeg i alt, vaska ikke meg selv nesten, men det er en annen historie.

[Luckyme]

Signerer innleggene til Envy og Tormod83

Det å generalisere en såpass stor andel av de mennesker som lider av disse forskjellige diagnosene, tar jeg nesten som fornærmelse, men unnskylder at det gjelder uvitenhet, og trådstarter spør for å bli opplyst til å endre syn.Det er et viktig spørsmål for å opplyse de som ikke har en sykdom eller lidelse å skape erfaringer av. Det er slik fordomsfullhet oppstår, når man ikke har evne til å sette seg inn i andres situasjoner, eller vise empati ved å være et menneske, og innse at vi alle er ulike. Uten å sette mennesker i bås, fordi man er anderledes.

Jeg selv har opplevd depresjoner og angst pga en nevrologisk sykdom som ikke påvirker utsendet, kropp, eller andre fysiologiske hinder. Jeg har alltid vært jordnær, men tidligere hadde jeg dårlig selvtillit, ikke grunnet mitt utsendet, men pga en indre uro. Jeg har vært heldig med å ha hærlige venner som har støttet meg når jeg har stengt dem ute pga depresjoner, og åpne armer når jeg tar kontakt. Den støtten jeg har fått fra mine venner har hjulpet meg ut av depresjonen. Når folk kommenterer at de synes jeg er vakker, og den peneste de veit om, tar jeg som et komplimang at de liker min personlighet og dermed ser meg som vakker. Hyggelig med komplimanger, men når alt kommer til alt, i mine øyne er skjønnhet ingenting, hvis den ikke har sjel, eller innlevelse. Og jeg hadde ikke hatt en like god sjel uten mine erfaringer av å være syk. Det å ha evne til å sette seg inn i en annens situasjon, uten å stigmatisere, men vise empati og uten fordommer. Prøve å se bak sjelen til den som snakker, og ikke det overfladiske. Det overfladiske er jo uansett et skall, eller som ulv i fåreklær

Det jeg mener er: Du er på villspor, og må revurdere dine forutintatte observeringer.

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar, og fullstendig oppegående. Jeg studerer på tredje året, har en god jobb, mange venner og liker å ta meg godt ut. Jeg føler også jeg har blitt en god del bedre av å trene, så det er en stor del av hverdagen. Ellers er jeg slank og spiser normalt sunt, så jeg kjenner meg ikke akkurat igjen i beskrivelsen din, ts

Er forøvrig ikke medisinert.

[Elanio]

Jeg har fått inntrykket av at alle med disse nevnte psykiske tilstandene/lidelsene har en del felles trekk. Mange av dere er overvektige, bryr dere lite om både stil og utseende og ser dårlig ut, og har lite venner? Har dere fått disse plagene fordi dere har lite venner eller holder til i vennegjenger med "lavere" status(jeg vet om flere vennegjenger(som tilhører en "lavere status" som sliter veldig.. Typ "emo-gjenger". De har selv gått ut og sagt at de kutter seg sammen)? Hvorfor er mange av dere overvektige? Skylder dere på eventuelle medisiner? Slutter dere å bry dere om meg selv?

Det spørs vel om folk med bipolar eller sosial angst nødvendigvis tilhører grupper med "lavere status". Jeg har både sosial angst og tilbøyeligheter til maniske episoder, dog uten depresjon så jeg identifiserer meg ikke med bipolardiagnosen, det er noe bare noen psykiatere borti USA har sausa sammen, men unipolar hypo/mani er ikke en gyldig diagnose enda.

Damer har sagt til meg at jeg kan få hvem som helst, det er mulig men tvilsomt, men er ikke overvektig eller bryr meg lite om meg selv, eller andre for den saks skyld.

Angående bipolar, det er mange fordeler med å ha tilbøyeligheter til hypo/mani, jeg har komponert den aller beste musikken jeg har skrevet når jeg har vært hypomanisk og kan løse uhyre kompliserte oppgaver uten å engang måtte konsentrere meg. Den "sykdommen" har nok overlevd evolusjonen fordi den har så mange kvaliteter i seg.

Noe sier meg at du er litt fordomsfull, du er vel ikke lege? (Der kom vel en av mine fordommer fram og..)

[MsQuims]

En mer interessant vinkling på denne debatten er vel heller hvorfor disse lidelsene er mer vanlige i vestlige land enn utviklingsland? Men det er vel for en annen tråd..

Fra jeg var 13 til jeg var 16 slet jeg med en svært sterk depresjon. Før dette hadde jeg venner, gjorde det bra på skolen, brydde meg om hvordan jeg så ut, var en typisk ungdom. Men når jeg ble deprimert mistet jeg alle venner jeg hadde, dreit i skolen og utseende. Livet var tungt nok uten å måtte bry seg om slike trivialiteter da.

[AnonymBruker]

Jeg har personlighetsforstyrrelse, emosjonelt utstabil borderline type.

Jeg har fått det pga mange vonde opplevelser i barndommen mht familie - problemer som fortsatt eksisterer, voldtekt, voldelige forhold, en ulykke, manglende oppfølging på skole. Noen av tingene går nok på min egen, manglende vurderingsevne, men den manglende vurderingsevnen kommer av diverse fra oppveksten min. Alt har formet meg, og jeg har ganske mange grove opplevelser i minnet.

Nå lever jeg normalt, men med symptomer. Jeg er gift, har barn, hus, bil og utdannelse. Jeg har også gode venner og et godt nettverk. Jeg har mange nok venner, men ikke så mange perifere venner og bekjente. Det har tatt lang tid og kostet mye penger, rett og slett vært utrolig hardt arbeid, men jeg har klart det.

Nå går jeg i terapi 2 ganger i uken og har et friår for å bli helt frisk. De verste symptomene jeg sliter med er:

- søvnproblemer/mareritt

- et kaos av følelser som svinger konstant gjennom dagen

- agorafobi

- lav selvfølelse

- overspising

- utmattelse

- selvmordstanker

Jeg er litt overvektig, men det skyldes ikke bare overspising. I grunnen godt vant til å bli dømt, men jeg begynner så smått å bli sterk nok til å klare å heve meg over det. Jeg har stor tro på at jeg kommer til å bli frisk og jeg tror at jeg da vil ha mye god erfaring å ta med meg videre i livet.

[AnonymBruker]

sequin....vi driter en lang marsj i ditt trivielle liv.

[AnonymBruker]

Det jeg kommer til å skrive nå, virker sikkert overfladisk og fælt, men prøv å se nyansene.

Jeg lever i en veldig fin leilighet, har super bil, samboeren min har super bil. Jeg har smykker og klær mange bare kunne drømme om å ha, for ikke å snakke om sko eller vesker.

Jeg er et skolelys, har en ganske fin utdanning og skal utdanne meg i mange år til.

Vokst opp i en "velstående" familie, og bodd i det fineste strøket i mange år, reist verden rundt og opplevd utrolig mye.

Har eget firma og fin økonoimi.

Livet mitt er lagt opp slik at jeg bare kan gli gjennom det uten problemer, men det gjør det ikke.

Jeg har problemer som setter firmaet mitt på vent og utdanning.

Jeg tør ikke gå ut av døren uten å se picture perfect ut, og når jeg kommer ut av døren krepperer jeg fordi jeg tror jeg ser oversminket ut, eller ser ut som ei hore.

Jeg er konstant redd.

Jeg har faen meg en fiat 500 stående i gården her, som jeg fikk for tre år siden, men jeg tør for faen ikke ta lappen!

PF og sosial angst er et helvette og kan ramme hvem som helst, uansett hvor godt nettverk de har.

si meg en ting, hvordan kan du ha en "ganske fin utdanning" og eget firma i en alder av 20. Det er jo 1/2 år siden du ble ferdig med vgs, så hvordan kan du ha fått til det? :gjeiper:

[AnonymBruker]

si meg en ting, hvordan kan du ha en "ganske fin utdanning" og eget firma i en alder av 20. Det er jo 1/2 år siden du ble ferdig med vgs, så hvordan kan du ha fått til det? :gjeiper:

Mente 1-2 år

[AnonymBruker]

sequin....vi driter en lang marsj i ditt trivielle liv.

Hold kjeften på deg, vi er ikke interessert i å høre din mening om enkeltpersoner her inne. Hold deg til diskusjonen.

[Gjest otrivin]

Jeg har hatt sosial angst og har hatt bipolar ? og borderline ? og antisosial ? altså, de har skrevet ned at det har vært mulig at jeg har hatt det, men siden jeg aldri åpner meg for psyk så vet de ikke, så akkurat nå har jeg bare selvskader og anoreksi (hahahha har sluttet med selvskading og anoreksi har jeg litt sånn av og på men aldri så lite som det siste året etter jeg ble "frisk")

Men jeg har alltid vært slank, pen, mest populær, hatt flest venner, flest kjærester, snakket høyest og gått mest på fest, mest sminke og finest klær. Så du har nok ikke heeelt rett i stereotypen din.