En viktig person i livet mitt døde av kreft

[Shoe]

Slettet.

Endret 16. april av Shoe
pga. personlig informasjon

[Gjest Ms. Raggsokk]

Kreft er j*vlig. Min "reserve-mormor" (tanten til mamma) døde av kreft for noen år siden hun også. Det var så vondt å se et menneske "råtne vekk" på den måten

[Shoe]

Ms. Raggsokk skrev (På 28.5.2011 den 21.12):

Kreft er j*vlig. Min "reserve-mormor" (tanten til mamma) døde av kreft for noen år siden hun også. Det var så vondt å se et menneske "råtne vekk" på den måten

 

Endret 16. april av Shoe
-

[Gjest Ms. Raggsokk]

Ja. Min mormor var så positiv, at det gjorde alt verre. Vi i familien visste hva som kom til å skje men hun sa alltid at "Når jeg blir frisk, da skal jeg..." Jeg ble optimistisk av det jeg også, men det ble aldri noe "Når jeg blir frisk"

Min "mormor" også. Hun gledet seg sånn til å se vi ungene gifte oss, få barn.... Hun ble kjempestolt da hun hørte jeg ville utdanne meg til jurist, så jeg tenker ofte på henne når jeg sitter på lesesalen, håper hun er stolt av meg

[Shoe]

Ms. Raggsokk skrev (På 28.5.2011 den 21.27):

Min "mormor" også. Hun gledet seg sånn til å se vi ungene gifte oss, få barn.... Hun ble kjempestolt da hun hørte jeg ville utdanne meg til jurist, så jeg tenker ofte på henne når jeg sitter på lesesalen, håper hun er stolt av meg

Begynnte navnet hennes på ..? Det høres så ut som samme person. Jeg er glad jeg "traff" deg. Det føles ikke så ensomt lengre.

Endret 16. april av Shoe

[AnonymBruker]

Jeg mistet min mor da jeg var et halvanent og av kreft i livmorhalsen. Det er noe jeg aldri vil glemme, jeg er lei meg for at jeg ikke fikk tid med henne, ingen minner om henne. Hun var tross alt min mor. Pappa snakker ikke ofte om hun, kun tre ganger har han nevnt hun som jeg kan huske . Er ganske sur på han pga men vil heller ikke dra det opp i frykt på å åpne et sår som var i ferd med å lege. Nå er jeg 18 år, og er i full gang med utdanning osv. Jeg skulle så gjerne ønsket at hun kunne sett meg. Noe jeg savner, fra min mor er at hun kunne eventuelt spilt inn en film, der hun kun snakket om seg selv, hva hun likte, hva hun gjorde som ungdom, som jeg kunne sett når jeg ble litt eldre. Å ikke ha annet enn bilder på papir etter mamma, er utrolig... har ikke et godt nok ord for det. Jeg savner henne noe utrolig og kunne ønsket at hun kunne levd såpass at jeg i det minste hadde hatt et minne om hun.. Som alltid vil være med.

[Chord]

Kreften tok moren min da jeg var 11 år gammel. Jeg var da lita, hadde alltid vært den flinke, sterke og glade jenta. Og jeg var det også under den 3 år lange sykdomsperioden hennes, under dødsfallet (jeg var der da hun sovna inn) og etterpå. Jeg ville være den som tok vare på resten av familien, og jeg ville ikke vise, ikke engang for meg selv, at jeg var noe annet enn blid og sterk.

Dette var i 1998, og det er nesten et år siden den skikkelige reaksjonen min ble kicket inn. Det finnes absolutt ingen fasit på hvordan man skal reagere etter man har mistet noen, men jeg fikk selv erfare at det absolutt ikke er sunt å bare overse følelsene og tankene sine.

I dag savner jeg mamma noe enormt, skulle virkelig ønske hun var her, så jeg kunne prate med henne, klemme henne slik hun gjorde før, og gå til henne når jeg virkelig trengte noen.

[Gjest Ms. Raggsokk]

Begynnte navnet hennes på B? Det høres så ut som samme person. Jeg er glad jeg "traff" deg. Det føles ikke så ensomt lengre.

Hun het noe på M. Jeg er oppkalt etter henne, fordi de mente jeg kom til å bli lik henne.

[Shoe]

Jeg mistet min mor da jeg var et halvanent og av kreft i livmorhalsen. Det er noe jeg aldri vil glemme, jeg er lei meg for at jeg ikke fikk tid med henne, ingen minner om henne. Hun var tross alt min mor. Pappa snakker ikke ofte om hun, kun tre ganger har han nevnt hun som jeg kan huske . Er ganske sur på han pga men vil heller ikke dra det opp i frykt på å åpne et sår som var i ferd med å lege. Nå er jeg 18 år, og er i full gang med utdanning osv. Jeg skulle så gjerne ønsket at hun kunne sett meg. Noe jeg savner, fra min mor er at hun kunne eventuelt spilt inn en film, der hun kun snakket om seg selv, hva hun likte, hva hun gjorde som ungdom, som jeg kunne sett når jeg ble litt eldre. Å ikke ha annet enn bilder på papir etter mamma, er utrolig... har ikke et godt nok ord for det. Jeg savner henne noe utrolig og kunne ønsket at hun kunne levd såpass at jeg i det minste hadde hatt et minne om hun.. Som alltid vil være med.

Huff så trist! Kjenner du ingen som kan dele historier om moren din, med deg?

[Shoe]

Frozeneyes skrev (På 28.5.2011 den 22.04):

Kreften tok moren min da jeg var 11 år gammel. Jeg var da lita, hadde alltid vært den flinke, sterke og glade jenta. Og jeg var det også under den 3 år lange sykdomsperioden hennes, under dødsfallet (jeg var der da hun sovna inn) og etterpå. Jeg ville være den som tok vare på resten av familien, og jeg ville ikke vise, ikke engang for meg selv, at jeg var noe annet enn blid og sterk.

Dette var i 1998, og det er nesten et år siden den skikkelige reaksjonen min ble kicket inn. Det finnes absolutt ingen fasit på hvordan man skal reagere etter man har mistet noen, men jeg fikk selv erfare at det absolutt ikke er sunt å bare overse følelsene og tankene sine.

I dag savner jeg mamma noe enormt, skulle virkelig ønske hun var her, så jeg kunne prate med henne, klemme henne slik hun gjorde før, og gå til henne når jeg virkelig trengte noen.

.

Endret 16. april av Shoe

[AnonymBruker]

Huff så trist! Kjenner du ingen som kan dele historier om moren din, med deg?

Nja.. Den eneste jeg stoler såpass på er kjæresten min. Ordet "mamma" er veldig unaturlig og vanskelig å si, og bare å prate om det er vanskelig uten å brase ut i gråt. Sliter veldig med dette.. Alle vennnene mine behandler sine foreldre dårlig, eller de fleste. Reagerer sterkt på de som kjefter på mødrene sine.. Jeg prøver å få de til å sette seg i min setting, og at de faktisk burde bare være glad de har en forelder..

[iligoz]

Min kjære mormor døde av kreft for noen få år siden. Mor og far sa til meg at hun kom til å dø, men håpet levde i meg. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne. Er du en av dem som har opplevd at din nermeste har fått kreft?Selv om det statistisk sett er mange, føles det som om det bare er meg som har opplevd det. Vi kan godt skrive med hverandre her.

Jeg mistet faren min oktober-2008 av kreft i sentrum av hjernen. Selv om det er noen år siden, så er det fortsatt vondt å tenke på han. Savnet er ekstremt, og det er vondt å ikke ha faren sin rundt. Jeg har også fått barn etter han døde, og siden jeg er så ung (22 år i skrivende stund) er det rart at jenta mi ikke skal få oppleve den fantastiske morfaren sin.

Kreft er den mest urettferdige sykdommen som finnes.

[Gjest Caca]

Jeg har mistet min tante, farmor og mamma til kreft.

Min tante og farmor gikk bort i 2004 og min mamma i fjor høst etter 4år i kamp mot en svært aggresiv krefttype. Det er veldig tungt, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne. Vi sto hverandre veldig nær og jeg var med henne til siste stund.

Det føles veldig ensomt til tider.

Endret 11. juni 2011 av Caca

[Gjest Eithne]

Jeg mistet min mor i kreft for litt over 4 år siden. Hun døde i armene mine. Det er det desidert verste jeg noen gang har opplevd. Hun var for ung til å dø av denne grusomme sykdommen

[StrongSoul]

Sorgen vil bli mindre.. men lengselen vil bare bli større og større

[Carrot]

*sukk* min farmor døde av kreft, min farfar også om enn en helt annen type, min oldemor på mormor's side men hun var "gammel og trøtt av dage", jeg har mistet to venner, et tantebarn og min beste venninnes ektemann, sammen med min eksmanns farmor - så ja, kreft er noe dritt!

På den andre siden er det tre unge flotte mennesker jeg kjenner som har vunnet kampen mot kreften de siste årene og det er jo lyspunkt å ta med seg

[AnonymBruker]

hvorfor blir man ikke tilbudt hjelp når noen dør brått? ingen sier noe.. jeg føler meg glemt

[Shoe]

Kreften tok moren min da jeg var 11 år gammel. Jeg var da lita, hadde alltid vært den flinke, sterke og glade jenta. Og jeg var det også under den 3 år lange sykdomsperioden hennes, under dødsfallet (jeg var der da hun sovna inn) og etterpå. Jeg ville være den som tok vare på resten av familien, og jeg ville ikke vise, ikke engang for meg selv, at jeg var noe annet enn blid og sterk.

Dette var i 1998, og det er nesten et år siden den skikkelige reaksjonen min ble kicket inn. Det finnes absolutt ingen fasit på hvordan man skal reagere etter man har mistet noen, men jeg fikk selv erfare at det absolutt ikke er sunt å bare overse følelsene og tankene sine.

I dag savner jeg mamma noe enormt, skulle virkelig ønske hun var her, så jeg kunne prate med henne, klemme henne slik hun gjorde før, og gå til henne når jeg virkelig trengte noen.

Huff. Jeg har selv latt som at alt var greit etter at mormor døde, men jeg kan nok lære noe av deg! Takk

[Shoe]

Caca skrev (På 11.6.2011 den 4.45):

Jeg har mistet min tante, farmor og mamma til kreft.

Min tante og farmor gikk bort i 2004 og min mamma i fjor høst etter 4år i kamp mot en svært aggresiv krefttype. Det er veldig tungt, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne. Vi sto hverandre veldig nær og jeg var med henne til siste stund.

Det føles veldig ensomt til tider.

.

Endret 16. april av Shoe
.

[Shoe]

AnonymBruker skrev (På 29.6.2011 den 5.19):

hvorfor blir man ikke tilbudt hjelp når noen dør brått? ingen sier noe.. jeg føler meg glemt

.

Endret 16. april av Shoe
.