20 år siden

[AnonymBruker]

Jeg må gråte, og forstår ikke helt hvorfor, men det er tyve år siden broren min omkom i en bilulykke. Jeg klarer ikke helt støtte mamma heller, men hun har mange å prate med og trenger meg egentlig ikke. Og vil har to ulike måter å sørge på, uten å sammenligne.

Men tyve år, hvem er jeg....hvor er alle vennene mine. Det er helt jævlig å leve - men jeg må alltid være en figther, en hverdagslig som er snill og pen.

Venner har jeg jo, heldigvis og takk og pris, jeg takker for det hver gang jeg ber til gud, hvis det finnes noen gud da.

Jeg er i alle fall takknemlig. Men hva ville broren min tenkt hvis han fikk leve lengre, før alle fikk mobil og pc. ...han ville syntes at verden var rar, og bare på tyve år er verden forandret.

Jeg vil bare skrive at han var verdens snilleste mann, han ble 25 år.

Og jeg aner ikke hvorfor jeg gråter nå, det er bare tyve år siden. Det er lenge og jeg lurer på hvorfor jeg må leve, alle er jo døde, min beste venninne, mine venner, min beste tante, mine onkler, min ... Ja det er trist,men det er mer enn trist. Jeg forstår ikke hvordan man kan bli glad igjen.

Men jeg har venner og de har også mistet sine, og jeg tror jeg er sterk. Jeg klarer å si at jeg er deppa når jeg er det og være glad når det er grunn til det.

Men min bror var verdens snilleste menneske. Han fikk aldri oppleve å få familie og barn.

Hvorfor skal man elske når livet er så forgjengelig?

Tenk at han ikke engang ville kjent seg igjen med internet og mobiltelefon, og det er bare tyve år siden. Han ville kommentert dette vi driver med nå, han var unik.

Men kan man aldri slutte å sørge? Etter tyve år skulle man tro at man hadde glemt...

Men kjærligheten kan aldri avsluttes, det er så rart at jeg aldri får møte bruttern igjen.

[Troilltøva]

kondolerer så mye

Jeg har selv en bror og tanken på å miste han er uutholdelig, så kan ikke forestille meg hvordan det må ha vært og er for deg fortsatt. Jeg tror ikke at en sorg som det vil gå over. Men at man må lære seg å leve med den og gjøre det beste ut av det, for hva ellers kan man gjøre sånn helt egentlig :S

Han har helt sikkert ville at du skulle finne din lykke i livet å leve for fullt og ikke la sorgen ta overhånd, tror du ikke?

Og jeg kan forstå at ting virker meningsløst når man har mistet så mange som du skriver, det må virkelig være tungt å bære på.

Men jeg vil råde deg å oppsøke hjelp om du føler at det tynger for mye så det går utover hverdag og livet generelt.

Håper du finner din "mening med livet" og får det bedre etterhvert

klem fra meg

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor jeg kan oppsøke hjelp, har tenkt på en prest jeg kjenner og liker, bare å prate om det, lufte tankene og jeg vet jeg ikke vil bli preket til av henne... Jeg trodde ikke at jeg kunne bli deprimert etter tyve år, men det er jeg - tårene bare renner over. Jeg gråter ikke, tårene bare renner og renner. Og jeg glemte helt å spise, men har fått i meg mat nå. Det vil si at jeg laget mat i ettermiddag, men glemte å spise fordi jeg ikke føler sult, det var som om jeg var tapt for sultfølelse. Som om sultfølelsen var borte og den var borte.

Tusen takk for at du skrev noen ord Trolltøyta, det viser at du har mot. Jeg vet at det ikke er lett å møte andre i sorg og dele tanker, man føler seg ofte maktesløs.

Men sorg er noe alle tror går over etter en tid. Jeg har fått kommentarer, men jeg vil ikke skrive om det her. Det var ikke min bror som døde da. Men alle regner med at etter ett år er sorgen over. Hvor de har det fra vet ikke jeg. Men jeg gråter ikke daglig, egentlig gråter jeg aldri, men i kveld rant tårene over.

Takk for at du lyttet. Ingen kan forklare hvorfor noen dør, og jeg har ikke annen tro enn barndomstroen og den er ikke helt aktivert nå.

Jeg vil helst gi deg en klem fordi du virker snill og forståelsesfull.

[Troilltøva]

Jeg vet ikke hvor jeg kan oppsøke hjelp, har tenkt på en prest jeg kjenner og liker, bare å prate om det, lufte tankene og jeg vet jeg ikke vil bli preket til av henne... Jeg trodde ikke at jeg kunne bli deprimert etter tyve år, men det er jeg - tårene bare renner over. Jeg gråter ikke, tårene bare renner og renner. Og jeg glemte helt å spise, men har fått i meg mat nå. Det vil si at jeg laget mat i ettermiddag, men glemte å spise fordi jeg ikke føler sult, det var som om jeg var tapt for sultfølelse. Som om sultfølelsen var borte og den var borte.

Tusen takk for at du skrev noen ord Trolltøyta, det viser at du har mot. Jeg vet at det ikke er lett å møte andre i sorg og dele tanker, man føler seg ofte maktesløs.

Men sorg er noe alle tror går over etter en tid. Jeg har fått kommentarer, men jeg vil ikke skrive om det her. Det var ikke min bror som døde da. Men alle regner med at etter ett år er sorgen over. Hvor de har det fra vet ikke jeg. Men jeg gråter ikke daglig, egentlig gråter jeg aldri, men i kveld rant tårene over.

Takk for at du lyttet. Ingen kan forklare hvorfor noen dør, og jeg har ikke annen tro enn barndomstroen og den er ikke helt aktivert nå.

Jeg vil helst gi deg en klem fordi du virker snill og forståelsesfull.

Beklager men måtte bare le litt når jeg så hvordan du hadde skrevet navnet mitt

Sorg går nok aldri over, jeg mistet bestefaren min når jeg var ganske ung men savner og tenker på han ofte enda og har oppover tiden mistet en del rundt meg oppgjennom årene og tenker stadig på de og kan bli veldig trist.

Tror nok at når man mister noen man har kjær så vil nok ikke sorgen og savnet gå over eller forsvinne, men tror at cluet er å lære seg å leve med den og takle den så vil den være litt i bakgrunn. Jeg tror også det er viktig og fokusere på de gode minnene, det hjelper veldig på og kunne ha noen å prate med om det. Fokusere på at han har det bra der han er nå, at man hadde mange gode stunder sammen med vedkommende når han levde og heller prøve å fokusere på disse tingene enn å tynges av sorgen. Det er så godt å mimre å snakke om morsomme ting som h*n gjorde da h*n levde og morsomme hendelser o.l., det gjør det lettere.

Det kan jo absolutt være en god idê å prate med en prest

Og takk for gode ord tilbake

[Bella21]

Åh... vet virkelig ikke hva jeg skal si til deg, ettersom jeg ikke en gang vil sette meg inn i din situasjon, for det hadde vært nok til å få meg til å gråte, ettersom broren min nå har suttet inne i varetekt i 4 uker, med besøk og brevsforbud... Det er tung nok i seg selv, spesielt pga vi er såpass knyttet til hverandre og jeg sover jo i hans seng (sliter med mareritt) Har nå brukt den siste tiden på å gråte, gråter når jeg ligger alene i sengen hans og savner måten vi "kødda" med at vi sov sammen på... Iblant føles det som han er død... Men jeg vet jo selvfølgelig at han ikke er det, og at dette er småting iforhold til det du må gå igjennom...

Vil si jeg føler med deg, men det kan jeg ikke, takk Gud... Men håper det etterhvert går over ifra sorg til en slags beroligende glede, over at du kan fortsette å snakke med han på samme måte som du ber til Gud... Vær sterk, og prøv å takle ting med humor, noe jeg ser du er i stand til " TrollTØYTA ", måtte le litt der selv Håper virkelig alt går bra med deg, og at du heller fokuserer på de gode minnene, og at han på en måte er med deg hver dag, enn å fokusere på selve dødsfallet og at han i levende form ikke er hos deg lenger... Det hjelper å tro på Gud og livet etter døden i slike situasjoner, det er jo noe som får deg til å "være sterkere" og fortsette å ha håp for at dere noen gang kommer til å få ses... Masse masse lykke til til deg

Endret 28. mai 2011 av Bella21