Depresjon

[AnonymBruker]

Hei. Jeg lurer på om noen her inne lider av depresjon? Kan dere da svare litt på hvordan dere har det/tenker/føler? Er dere deprimerte hele tiden? Hvordan oppdaget dere depresjonen?

I det siste har jeg begynt å lure om det er noe galt med meg. Om jeg har noen psykiske problemer. Om jeg kanskje har depresjon. Jeg er konstant energiløs, trett, lei meg, tenker dumme tanker, har mistet interessen for mye jeg egentlig er veldig glad i, får lett humørsvingniner og har mye stresshodepine. Jeg lurer på om det er noen vanlige symptomer med depresjon eller noe annet.. Noen som har erfaringer og/eller råd?

Takk.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri oppsøkt psykolog men er nesten helt sikker på at jeg har SAD (sesongdepresjon) Når vintern står på som verst (november-februar) er jeg nesten konstant nedpå. Tenker dumme tanker, føler meg lei og trøtt, energiløs osv. Men Ut i mars osv blir jeg helt normal og nærmest litt glad. Da er det ikke så mørkt og trist.

[Gjest ano]

vinterdeprisjoner vil jeg kalle det der.mange sliter med det så blir de veldig bra mot vår og sommer.

kjenner mange som sliter med dette.

du får kjøpt et spesielt lys du kan bruke på mørke dager som kan være til hjelp.husker ikke hva det lyset heter,men kan finne det ut,for vi har det selv:)

[Gjest kraaka]

Jeg fikk diagnosert depresjon for ikke så lenge siden.

Hvordan tenker jeg? Hmm, er veldig dagsavhengig, men store deler av tiden går jeg å kjenner på en tristhet. Andre dager kjenner jeg ingenting. Ting som jeg før synes var morro å gjøre/være med på betyr ingenting lengre. Går heller å tenker på hvordan jeg fortest mulig kan komme meg hjem slik at jeg kan få sove. Merker at jeg har et større behov for hvile nå enn jeg hadde før, men hender også at jeg ikke får sove.. Er veldig slitsomt å ha det slik.

Føler meg veldig ofte alene, selv om jeg har mange rundt meg. Normalt vil man kunne føle en viss glede når man er sammen med dem man er glad i, men for meg er det et ork.

Det er veldig frustrerende at det er slik, men klarer ikke å gjøre noe med det. Du lurte også på om jeg er deprimert hele tiden, og stort sett er jeg det - desverre.

Jeg hadde også følt meg sliten og lei en stund før jeg kontaktet noen å snakke med. Fortalte at jeg konstant var sliten, sov stort sett når jeg ikke var på skole og hvordan jeg rett og slett hadde det med meg selv. Hun tok kontakt med lege slik at jeg kunne ta noen blodprøver for å se om jeg manglet noe - noe jeg gjorde. Fikk tabletter(vitaminer), og merket at jeg ikke var så trøtt lengre - men at jeg fortsatt var sliten psykisk. Etter noen samtaler kom hun fram til at jeg var nedstemt og jeg tok en test(BDI) der man svarer på noen spørsmål. Den, sammen med vurdering av spesialist, viste at jeg lå på moderat til dyp depresjon.

Ta kontakt med noen du stoler på, det er hjelp å få!

Det å snakke med noen er svært befriende, ihvertfall var det det for meg som ikke er så veldig åpen med de rundt meg. De tar deg alvorlig - legen min sa at depresjon kunne være like farlig som et hjerteinfarkt hvis de "stygge" tankene kom.

Lykke til, håper du tar steget å søker hjelp :-)

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar... Fint å lese litt fra andre sitt ståsted. Jeg synes det er litt vanskelig, for jeg kan noen dager tenke at "herregud, alt er jo bra. I dag er jeg glad og har det fint". Så kan det være en liten ting som skjer, krangel med kjæresten for eksempel - så faller jeg rett ned i kjelleren igjen. Av og til når jeg går på butikken blir jeg plutselig kjempetrist fordi jeg tenker på noe, så er det så vidt jeg klarer å holde tårene tilbake. Men det verste er kanskje ikke at jeg er sånn lei meg på en måte. At jeg må gråte og sånn - for det er sjelden. Det verste er den tomhetsfølelsen. Jeg føler meg uendelig tom av og til.. Og ensom. Selv om jeg har kjæreste så føler jeg meg av og til så veldig alene...

Men om jeg skal oppsøke hjelp så aner jeg ikke hvordan jeg går fram. Vil liksom ikke gå til legen og si "hei, jeg tror jeg lider av depresjon.."..

[Cata]

Jeg er det ikke nå, men var deprimert for noen år siden. Slik opplevde jeg det før jeg fikk hjelp:

Det mest merkbare var en overveldende tristhet, slik at jeg ofte måtte slite for å holde tårene tilbake. (Mitt normale jeg gråter veldig sjelden.) Jeg orket ikke gå ut. Måtte jeg ut annet enn for å gå på jobb så gjorde jeg det helst etter butikktid og aller helst etter mørkets frembrudd slik at ingen så meg.

Sofaen eller foran PC'n var de to stedene jeg orket å oppholde meg. Husarbeid? Nope, huset grodde ned. Tok en rengjøringsrazzia innimellom når det ble for ille og bar ut søppel, men det var det. Klarte å holde noenlunde styr på personlig hygiene, men det var fordi jeg måtte, ikke fordi jeg egentlig ville eller orket.

Trening kunne jeg bare glemme.

Venner - prøvde av og til, men det ble bare slitsomt for jeg måtte hele tiden sitte og kjempe med gråten. På jobb fungerte jeg 4,5 dager i uka, men på fredag ettermiddag var som regel kreftene oppbrukt så da endte det nesten uten unntak med grining etter lunch. (Har heldigvis eget kontor så jeg kunne trekke meg litt tilbake innimellom - og jeg klarte faktisk å jobbe mens tårene silte. )

Jeg fikk hjelp og er i dag frisk og medisinfri.