Bipolar lidelse

[cecileg]

Det jeg forsøker å forteller følgende, - når man vet at man er bipolar, manisk deprissiv, forvirret eller hva det nå er, - så vet man det.

Blir som å spørre et alkis, hvorfor drikker du, - du er jo alkis?

Sånn blir det å spørre bipolare, - når dere vet at dere har humørsvingninger, - dere vet at dere har problemer med dopamin og serotonin-nivået i hjernen, - hvorfor drive og tulle da?

Burde det ikke være et argument for å IKKE drive å fjolle rundt? Burde ikke mennesker med bipolare lidelser vise ekstra hensyn?

Vise litt ekstra omtanke?

Fortelle omgivelsene sine, - eeeh, jeg er faktisk syk jeg, - i stedet for; jeg gjør hva jeg vil jeg, - jeg er nemlig syk så jeg har lov til det...

Herregud sier jeg da, herregud.

Endret 28. mai 2011 av cecileg

[Frid]

Skjerpings folkens!! Nå har den kunnskapsløse Waco oppnådd all den publisitet han ønsket.

[waco]

Det har ikke vært meningen og fornærme noen. Og jeg ber om unnskyldningen om noen føler seg støtt. Jeg er ganske dum og uviten og vet ganske lite om det å være bipolar så det er ikke noen vits i å bli sure på meg.

Jeg skulle ønske jeg forsto litt mer av det å være bipolar for jeg har en liten mistanke om jeg kanskje er bipolar selv.

Symptoner;

- vanskeligheter med rutiner.

- vanskeligeter med å gjennomføre enkle mål jeg har satt meg.

- motivert enkelte dager, like umotivert som jeg var motivert nadre dager.

- Kan ha lange oppturer av velvære av lykke, - tilsvarende nedturer på grubling og bekymring.

- Desto mer energi jeg forbruker på å være glad og manisk er jeg også deppressiv.

- Elsker å sove lenge om morningen, - vil helst ikke opp før jeg er uthvilt.

- Føler ofte en indre uro og rastløsthet, andre ganger fokusert og med god selvtillit.

Kjenner dere igjen noen av de symptonene her, - kan det være noe?

[waco]

Og selv etter å ha levd med denne diagnosen i vel 5 år nå, stiller også jeg "dumme" spørsmål. Og jeg synes virkelig ikke man skal la seg provosere av det.

Enig med raven her. Man trenger ikke være fiendtlig innstilt bare fordi at man er bipolar vel?

Da må vel jeg tolke det som et argument at jeg siden jeg har vært negativ på denne tråden så kan det også type på at jeg er bipolar?

[Frid]

Man skal ikke diagnostisere seg selv, det blir helt feil.

Waco har du noen ganger søkt hjelp når du har hatt vanskelige perioder? Har du hatt langvarige depresjoner? Det er som oftest da folk søker hjelp selv.

[AnonymBruker]

Jeg er fakisk litt enig med Waco i at enkelte med bipolar lidelse virker som om de ikke tar ansvar for sin egen lidelse i det hele tatt, men at bipolar lidelse blir en "unnskyldning for å være egoistisk".

Jeg er selv sammen med en med bipolar lidelse, og ser hvor hardt han jobber, hardere enn jeg har sett noen jobbe, hver dag, for å holde på rutiner, ha kontroll over stemningsleiene, forplikte seg til visse faste holdepunkt og verdier, og i det hele tatt greie å fungere i forhold til jobb og andre mennesker. Min kjæreste er det motsatte av egoistisk. Han gjør en kjempeinnsats.

Jeg skjønner at det er enormt vanskelig å fungere med bipolar lidelse, men det går an å ta mer ansvar enn det enkelte gjør! Som det virker som Raven E her også gjør Lykke til!

[AnonymBruker]

Waco; dersom du har mistanke om at du er bipolar er det bare å sette i gang med utredningen hos lege/psykolog/psykiater.

Psykologen min brukte et helt år på å diagnostisere meg, siden bipolaritet er en differensialdiagnose for flere andre "vage" diagnoser som f.eks. ADHD, ME og lignende.

Det finnes jo i tillegg ulike grader av sykdommen, ikke alle har maniske perioder for eksempel(jeg har kun hypomani, som er en mildere variant)- og noen har mer dominante depressive perioder. Noen har en såkalt "rapid cycling"-variant" hvor man veksler mye raskere mellom mani og dep., gjerne flere ganger i løpet av en dag.

For meg opplevdes depresjonen mye sterkere- jeg innså selv at jeg var deprimert- hypomanien la jeg liksom ikke merke til. Først da jeg leste meg opp på symptomer etter å ha fått diagnosen, falt alle bitene på plass. Og siden jeg selv opplevde meg som "bare" deprimert, ble jeg behandlet som en med depresjon. Anidepressiva kan faktisk forverre bipolaritet, så her er det viktig å holde tungen rett i munnen:)

Må også få legge til at etter jeg ble satt på riktige medisiner har jeg fått et nytt liv! Eneste symptomet som henger litt igjen, er evnen til å bruke litt for mye penger- men dette kan også ha årsak i andre ting, som f.eks. at mine foreldre alltid har hatt et vel avslappet forhold til økonomi og aldri lærte meg viktigheten av å spare, f.eks. Men også her ser jeg forbedringer, og det kommer seg stadig:)

[waco]

Mestringsfølelsen er viktig. Det fine med å spare er at man sparer uansett hvor lite man har råd til. Selv sliter jeg med det å bli forstått av omgivelsene og det skjønne at ingen dager er like.

Når jeg kjeder meg så gjør jeg de merkeligste feneomener, kan finne på å skrive et innlegg ala; "enda en kvinne endrer voldteksanmeldelse, - hva har vi lært av dette, - kjør debatt!". Ingen liker jo å snakke om sånt, men av en eller annen uforklarlig grunn så synes jeg slikt er viktig.

Andre dager kan jeg sitte og lure på om jeg burde gjøre noe annet i livet, både i form og innhold. Finne en jobb jeg liker, og ikke fordi jeg må. Og leve fordi jeg har lyst, og ikke fordi livet er tvang.

Slitsomme gjentagende tanker. Grublerier som aldri blir løst. Bunnløs tankevirksomhet. Det kan jo ikke være sunt for noen?