Hva gjør man om man aldri klarer å komme over en person? :

[Gjest Lilly]

OK, nå har jeg prøvd å komme over denne x-en i 5 år. Hver eneste gang jeg har kommet i andre forhold så sammenligner jeg alt med x-en min. Jeg har aldri klart å komme over han og jeg vet jeg elsker han virkelig høyt. I 5 år har jeg slitt med å sove, eller fungere normalt i det hele tatt. Jeg kan ikke være i forhold fordi jeg tenker kun på han og det er ikke rettferdig mot den andre parten. Jeg har absolutt ingen kontakt med han , noe som er kjempevanskelig i seg selv, men han bor ikke så langt unna så jeg er dømt til å se han tilfeldig. Også har vi mange fellesvenner som gjør det ekstra hardt. Føler ikke at livet er verdt å leve lengre. Tenker hver dag på å ende livet, for jeg orker rett og slett ikke å våkne hver dag og inse at han ikke er i livet mitt lengre. Noen som har hatt det som meg? Hva kan man gjøre i en slik situasjon:(

[Gjest Gjest]

Føler med deg. Sliter selv med ett brudd for 14 år siden.

[Gjest Gjest]

Jeg har det akkurat på samme måte og har skrevet et innlegg om det her også.

Aner ikke hva du skal gjøre, ville bare si at jeg føler med deg og at jeg vet situasjonen føles helt uholdbar.

[o..o]

Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre.

Men jeg tror du burde prøve å ha det fint med deg selv, hold deg unna tanken på ham.

Legg merke til alle de små tingene du gjør som er fine. Gjør ting du liker og utvikler deg.

Kanskje reis vekk en periode? Jobbe et år i utlandet for eksempel?

Dessuten synes jeg ikke det er urettferdig å dra det med seg i et nytt forhold. Alle mennesker har svakeheter og dette er din. Du må bevege deg framover.

Jeg tror også på tid. 5 år er mye, men ikke SÅ mye.

Om dette i værste fall er din store kjærlighet, så må du leve med det. Når jeg har vært ulykkelig forelsket har jeg prøvd å fokusere på at det er fint å elske noen, isteden for å være lei meg for alt jeg går glipp av. Mennerkser har i all tid gått rundt med årelange kjærlighetssorger. Men du må prøve å gjøre noe positivt ut av det. Store bygninger har blitt bygd, kriger har blitt kjempet og bøker skrevet i stormen av sånne følelser du har.

Jeg tror du må velge om disse følesene skal styre livet ditt og du skal ofre mye tid for sutring, eller om du finner på noe annet. Det er ikke lett. Det er fryktelig vanskelig. Men det er mulig. Det har jeg all tro på.

Lykke til i hvert fall!

[Hankjønn]

Da har man et problem.

Og btw. så er lufting av selvmordtanker ikke akseptert etter forumreglene om jeg ikke husker helt feil?

[Gjest anonym]

OK, nå har jeg prøvd å komme over denne x-en i 5 år. Hver eneste gang jeg har kommet i andre forhold så sammenligner jeg alt med x-en min. Jeg har aldri klart å komme over han og jeg vet jeg elsker han virkelig høyt.

...for jeg orker rett og slett ikke å våkne hver dag og inse at han ikke er i livet mitt lengre. Noen som har hatt det som meg? Hva kan man gjøre i en slik situasjon:(

Da tenker man at den personen er en del av livet mitt, siden den personen betydde mye. Man aksepterer at man elsker den personen men at man ikke er sammen med vedkommende av forskjellige årsaker.

Så går man videre og slutter å sammeligne alle nye med den personen.

Alle andre er nemlig forskjellige og har sine fortrinng.

Det er disse fortrinnene man må se etter, og finne seg i at man ikke er sammen med eksen.

Og det hjelper å innse at den man er fiksert på er ikke nødvendigvis så perfekt som man tror.

Og når man føler at man ikke vil leve mer uten den spesielle personen i sitt liv, da går man til legen siden kjærlighetssorgen har blitt til depresjon og psykisk ustabilitet som man kan trenge medisin for å komme gjennom.Siden man ikke lenger er rasjonell, men fiksert på en uoppnåelig drøm, som skygger for alt det andre i livet som er bra.Det er ikke sunt, og da trenger man behandlig for å komme videre.

Lykke til

[straamann]

Hektablogg

[Gjest E.]

Nå har jeg tenkt å være litt streng med deg, slik min mor var med meg da jeg var ulykkelig og deprimert etter er forhold tok slutt. Dette er et veldig langt innlegg, men verdt å lese!

Jeg kan først forklare hvordan jeg hadde det:

- Jeg elsket han jeg var sammen med i fem år, og var utrolig ulykkelig da han fikk seg ny kjæreste 1 uke etter han slo opp (som han fortsatt er sammen med).

- Jeg fortrengte det fakutm at han også hadde negative sider, for meg var han perfekt

- Jeg skrek veldig mye i over et år fordi jeg ikke følte at jeg var noe uten han

- Siden vi bor i samme by og har felles venner visste jeg at det var muligheter for å møte på han. Dermed gikk jeg innerst inne og håpet på å treffe på han. Den første tiden så jeg etter han overalt, og senere bare på plasser der jeg visste han kunne være.

- Jeg sjekket facebooken hans ofte

- Jeg kikket på gamle bilder av oss ofte

- Jeg følte meg fortapt. Jeg trodde jeg aldri kom til å bli glad igjen og jeg har aldri vært så langt nede som det året.

Kjenner du deg igjen?

Vel, jeg kom meg over det. På to uker når jeg først bestemte meg. Derfor vil jeg dele mine erfaringer med deg fordi jeg får så VONDT når jeg ser / hører at andre lider av kjærlighetssorg slik jeg gjorde.

*Først og fremst må du innse at du er verdt utrolig mye, ikke bare for deg selv men for veldig mange andre.

For det andre er livet verdt utrolig mye. Jeg er av den oppfatning av at man kun lever en gang, og den gangen skal være sabla bra!

Og når både du og livet er verdt så mye, er det verdt det å bruke så mye tid på tenke på hvor fælt du føler du har det? Ja, kjærlighetssorg tar tid, men iom at du har brukt så lang tid tror jeg ikke du har brukt tiden riktig.

*Når det kommer til kontakt med han, så er det bra at du ikke har det. Det er lov å slette han fra facebook, det er lov å fortelle deres felles venner at du ikke vil komme i den situasjonen der du tilfeldigvis møter han. Er de gode nok venner tar de hensyn til det og passer på å ikke be dere begge samtidig, i slike situasjoner. Eliminer han totalt fra livet ditt. Handler dere på samme butikk, så bytter du butikk! Det er verdt de ekstra kilometerne. Drar han på en uteplass, drar du på en annen!

*Om du kjenner deg igjen i de punktene jeg skrev ovenfor mtp "mild stalking", vel; slutt med det! Det er respektløst ovenfor deg selv. Ingen jente skal la seg nedgradere til et slikt nivå.

*Generelle tips er å få deg en hobby, start med en ny idrett, fokuser på det du synes er morsomt. Ikke la deg selv sitte inne og tenke på dette når du kunne vært ute og gjort noe gøy (eller gjort noe gøy inne). Hør på gladmusikk, musikk vekker flere sanser enn du kanskje tror.

*Den beste hjelpen er å være med mennesker som gjør deg glade. Har du venninner som stjeler energi? Når du tenker deg om kan det godt være at du har ei i venninneflokken som faktisk liker å se at andre er ulykkelige, og dermed dyrker sorgen din. Tro meg, jeg hadde ei venninne med ekstremversjon av det der, glad jeg kvittet meg med henne. Unngå dem en periode, bruk tiden din på givende aktiviteter og personer. Start med trening eller tren mer. Du frigjør endorfiner når du trener, kroppens eget lykkestoff. Da kan du også belønne deg selv med kake, noe jeg finner veldig givende:)

*Prøv å snu negative tanker til det positive: om du har tanker som "hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?" , se det heller som en åpenbaring, og gjør noe med det.

*Når det har gått så lang tid skjønner jeg at du ikke har et like riktig bildet av fyren nå som du hadde da du var sammen med han. Men tenk deg godt om: var egentlig fyren så utrolig bra? Har du egentlig er realistisk grunnlag å sammenligne han med andre på? Skriv gjerne ned en liste over negative ting om han. Og her er det lov å kaste dritt om alt. Det er lov å tenke "jeg ville aldri blitt lykkelig med en som har en føflekk på nesa uansett", selv om det er absurd. Gjerne skriv listen på telefonen din, slik at du kan se på den når du blir lei deg, uansett hvor du er.

*Skriv en liste på telefonen din over positive ting om deg selv. Skriv grunner til hvorfor du fortjener å ha det bra, hvorfor det er dumt å ha kjærlighetssorg, og motiverende tanker som "dette går over, veldig snart".

*Har du spurt foreldrene dine om erfaringer? De har garantert hatt kjærlighetssorg før.

*Ikke hør på de tragiske historiene om folk som har slitt med kjærlighetssorg i 20 år og aldri kommet over det. Det er søren meg ikke normen, og om du tenker at det tar så lang tid så kan det fort gjøre det. Hør på de som har lykkelige historier og tenk at dette skal gå over for deg og, fortere enn du tror.

*Jeg kan godt ta feil nå, men om jeg husker rett fra min kjærlighetssorg, var jeg mye ute etter sympati mer enn jeg ville ha konkrete tips til å faktisk komme meg over han. Kjenner du deg igjen i det? Vel, da er det bare å innse at dette er ikke spesielt for deg, det er mange andre som gjennomgår det samme. Såklart er det lov å føle at man har det vondt, men etter fem år kan det ha gått sport i å dyrke vonde følelser. Om du søker sympati drar du deg selv ned i søla. Prøv å generelt finne faktorer som gjør at du eller andre/andre ting drar deg ned i søla og unngå dem for harde livet. Ikke dyrk sorgen.

*Også må du faktisk ha lyst til å komme deg videre. Om du kun sitter og tenker at du har lyst til å ha han tilbake og du skulle ønske han var din så kommer du faktisk ikke over han. Du må ha lyst til å være lykkelig UTEN han, og innse at om du skal bli lykkelig så er det UTEN HAN. Det er lov å ha det vondt, og det blir verre før det blir bedre. Ikke gi opp! Du skylder deg selv såpass at du jobber hardt med dette en periode, og du er SÅ lykkelig når du plutselig en dag innser at nå er det faktisk flere timer siden sist du tenkte på han. Og det blir flere timer mellom hver gang. En dag våkner du opp og tenker på at du gleder deg til en kopp kaffe, og enser han ikke en tanke en gang.

*Såklart, om du har en dyp depresjon som du anser som håpløs må du selvfølgelig kontakte lege. En kompetent lege vil at du skal prøve terapi først, og jeg anbefaler kognitiv terapi. Der får du muligheten til å selv reflektere over hvorfor du tror situasjonen er som den er osv, og det blir lettere for deg å selv komme opp med en eller flere løsninger. Det gjør at du blir mer motivert til å jobbe med det og. Spør om å bli henvist til en avd. der de har terapeuter med kunnskap innen kognitiv terapi. Om legens første forslag er antidepressiva bør du si nei takk. De fleste erfarer at de slipper å kjenne på sorgen, ja, men når du slipper de negative følelsene er det jo naturlig at du heller ikke sitter igjen med de positive følelsene. Du blir mest sannsynlig apatisk, og kan fort bli avhengig av medisinene. Jeg anbefaler å prøve terapi først, og en psykolog er mye mer kompetent til å avgjøre om du trenger medisiner eller ikke.

Håper dette hjelper. Du kan godt få mailadressen min hvis du ønsker å prate med meg senere. Jeg anser meg selv som en som har god erfaring med dyp kjærlighetssorg, og vil gjerne hjelpe.

Det ordner seg:)

[AnonymBruker]

Nå har jeg tenkt å være litt streng med deg, slik min mor var med meg da jeg var ulykkelig og deprimert etter er forhold tok slutt. Dette er et veldig langt innlegg, men verdt å lese!

Jeg kan først forklare hvordan jeg hadde det:

- Jeg elsket han jeg var sammen med i fem år, og var utrolig ulykkelig da han fikk seg ny kjæreste 1 uke etter han slo opp (som han fortsatt er sammen med).

- Jeg fortrengte det fakutm at han også hadde negative sider, for meg var han perfekt

- Jeg skrek veldig mye i over et år fordi jeg ikke følte at jeg var noe uten han

- Siden vi bor i samme by og har felles venner visste jeg at det var muligheter for å møte på han. Dermed gikk jeg innerst inne og håpet på å treffe på han. Den første tiden så jeg etter han overalt, og senere bare på plasser der jeg visste han kunne være.

- Jeg sjekket facebooken hans ofte

- Jeg kikket på gamle bilder av oss ofte

- Jeg følte meg fortapt. Jeg trodde jeg aldri kom til å bli glad igjen og jeg har aldri vært så langt nede som det året.

Kjenner du deg igjen?

Vel, jeg kom meg over det. På to uker når jeg først bestemte meg. Derfor vil jeg dele mine erfaringer med deg fordi jeg får så VONDT når jeg ser / hører at andre lider av kjærlighetssorg slik jeg gjorde.

*Først og fremst må du innse at du er verdt utrolig mye, ikke bare for deg selv men for veldig mange andre.

For det andre er livet verdt utrolig mye. Jeg er av den oppfatning av at man kun lever en gang, og den gangen skal være sabla bra!

Og når både du og livet er verdt så mye, er det verdt det å bruke så mye tid på tenke på hvor fælt du føler du har det? Ja, kjærlighetssorg tar tid, men iom at du har brukt så lang tid tror jeg ikke du har brukt tiden riktig.

*Når det kommer til kontakt med han, så er det bra at du ikke har det. Det er lov å slette han fra facebook, det er lov å fortelle deres felles venner at du ikke vil komme i den situasjonen der du tilfeldigvis møter han. Er de gode nok venner tar de hensyn til det og passer på å ikke be dere begge samtidig, i slike situasjoner. Eliminer han totalt fra livet ditt. Handler dere på samme butikk, så bytter du butikk! Det er verdt de ekstra kilometerne. Drar han på en uteplass, drar du på en annen!

*Om du kjenner deg igjen i de punktene jeg skrev ovenfor mtp "mild stalking", vel; slutt med det! Det er respektløst ovenfor deg selv. Ingen jente skal la seg nedgradere til et slikt nivå.

*Generelle tips er å få deg en hobby, start med en ny idrett, fokuser på det du synes er morsomt. Ikke la deg selv sitte inne og tenke på dette når du kunne vært ute og gjort noe gøy (eller gjort noe gøy inne). Hør på gladmusikk, musikk vekker flere sanser enn du kanskje tror.

*Den beste hjelpen er å være med mennesker som gjør deg glade. Har du venninner som stjeler energi? Når du tenker deg om kan det godt være at du har ei i venninneflokken som faktisk liker å se at andre er ulykkelige, og dermed dyrker sorgen din. Tro meg, jeg hadde ei venninne med ekstremversjon av det der, glad jeg kvittet meg med henne. Unngå dem en periode, bruk tiden din på givende aktiviteter og personer. Start med trening eller tren mer. Du frigjør endorfiner når du trener, kroppens eget lykkestoff. Da kan du også belønne deg selv med kake, noe jeg finner veldig givende:)

*Prøv å snu negative tanker til det positive: om du har tanker som "hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?" , se det heller som en åpenbaring, og gjør noe med det.

*Når det har gått så lang tid skjønner jeg at du ikke har et like riktig bildet av fyren nå som du hadde da du var sammen med han. Men tenk deg godt om: var egentlig fyren så utrolig bra? Har du egentlig er realistisk grunnlag å sammenligne han med andre på? Skriv gjerne ned en liste over negative ting om han. Og her er det lov å kaste dritt om alt. Det er lov å tenke "jeg ville aldri blitt lykkelig med en som har en føflekk på nesa uansett", selv om det er absurd. Gjerne skriv listen på telefonen din, slik at du kan se på den når du blir lei deg, uansett hvor du er.

*Skriv en liste på telefonen din over positive ting om deg selv. Skriv grunner til hvorfor du fortjener å ha det bra, hvorfor det er dumt å ha kjærlighetssorg, og motiverende tanker som "dette går over, veldig snart".

*Har du spurt foreldrene dine om erfaringer? De har garantert hatt kjærlighetssorg før.

*Ikke hør på de tragiske historiene om folk som har slitt med kjærlighetssorg i 20 år og aldri kommet over det. Det er søren meg ikke normen, og om du tenker at det tar så lang tid så kan det fort gjøre det. Hør på de som har lykkelige historier og tenk at dette skal gå over for deg og, fortere enn du tror.

*Jeg kan godt ta feil nå, men om jeg husker rett fra min kjærlighetssorg, var jeg mye ute etter sympati mer enn jeg ville ha konkrete tips til å faktisk komme meg over han. Kjenner du deg igjen i det? Vel, da er det bare å innse at dette er ikke spesielt for deg, det er mange andre som gjennomgår det samme. Såklart er det lov å føle at man har det vondt, men etter fem år kan det ha gått sport i å dyrke vonde følelser. Om du søker sympati drar du deg selv ned i søla. Prøv å generelt finne faktorer som gjør at du eller andre/andre ting drar deg ned i søla og unngå dem for harde livet. Ikke dyrk sorgen.

*Også må du faktisk ha lyst til å komme deg videre. Om du kun sitter og tenker at du har lyst til å ha han tilbake og du skulle ønske han var din så kommer du faktisk ikke over han. Du må ha lyst til å være lykkelig UTEN han, og innse at om du skal bli lykkelig så er det UTEN HAN. Det er lov å ha det vondt, og det blir verre før det blir bedre. Ikke gi opp! Du skylder deg selv såpass at du jobber hardt med dette en periode, og du er SÅ lykkelig når du plutselig en dag innser at nå er det faktisk flere timer siden sist du tenkte på han. Og det blir flere timer mellom hver gang. En dag våkner du opp og tenker på at du gleder deg til en kopp kaffe, og enser han ikke en tanke en gang.

*Såklart, om du har en dyp depresjon som du anser som håpløs må du selvfølgelig kontakte lege. En kompetent lege vil at du skal prøve terapi først, og jeg anbefaler kognitiv terapi. Der får du muligheten til å selv reflektere over hvorfor du tror situasjonen er som den er osv, og det blir lettere for deg å selv komme opp med en eller flere løsninger. Det gjør at du blir mer motivert til å jobbe med det og. Spør om å bli henvist til en avd. der de har terapeuter med kunnskap innen kognitiv terapi. Om legens første forslag er antidepressiva bør du si nei takk. De fleste erfarer at de slipper å kjenne på sorgen, ja, men når du slipper de negative følelsene er det jo naturlig at du heller ikke sitter igjen med de positive følelsene. Du blir mest sannsynlig apatisk, og kan fort bli avhengig av medisinene. Jeg anbefaler å prøve terapi først, og en psykolog er mye mer kompetent til å avgjøre om du trenger medisiner eller ikke.

Håper dette hjelper. Du kan godt få mailadressen min hvis du ønsker å prate med meg senere. Jeg anser meg selv som en som har god erfaring med dyp kjærlighetssorg, og vil gjerne hjelpe.

Det ordner seg:)

Jeg er ikke trådstarter, men sliter med akkurat det samme. Tusen takk for bra tips. Jeg har blitt veldig deprimert pga. situasjonen min. Har veldig vanskelig for å gi opp håpet om at han kanskje kan bli glad i meg en dag. Han bruker meg for sex, og det har han sagt også. Alikevell har jeg vansker med å gi slipp på han fordi de få timene vi har sammen gir meg SÅ mye glede. Men med en gang jeg er alene faller jeg enda dypere ned i sorgen. Alt er bare trist!

[Carrot]

hva med å søke hjelp hos psykolog?

[AnonymBruker]

Jeg vil faktisk anbefale en bok som har hjulpet meg MYE! Den forklarer hvordan du kan styre tankene dine og komme over sorgen, og det funker! Den er å få kjøpt på Amazon.co.uk og heter "I can mend your broken heart" skrevet av Paul McKenna.

Absolutt å anbefale. Den inneholder øvelser og en cd også. Fantastisk god hjelp! Ikke koster den mye heller.

[Gjest E.]

Jeg er ikke trådstarter, men sliter med akkurat det samme. Tusen takk for bra tips. Jeg har blitt veldig deprimert pga. situasjonen min. Har veldig vanskelig for å gi opp håpet om at han kanskje kan bli glad i meg en dag. Han bruker meg for sex, og det har han sagt også. Alikevell har jeg vansker med å gi slipp på han fordi de få timene vi har sammen gir meg SÅ mye glede. Men med en gang jeg er alene faller jeg enda dypere ned i sorgen. Alt er bare trist!

Du ser jo tydelig selv at det er en destruktiv sirkel, og det er bra at du ser det! Det viktigste for deg er vel først å bryte all kontakt. Det er tungt, hadde selv en periode der han brukte meg for sex (det gikk først ikke så bra med hun nye, men senere ble de sammen igjen) og det beste er å drite i han. Jeg foreslår at du neste gang sier "nei takk" om han spør. Tenk at for hver time eller dag du ikke ringer og spør når du tenker at du har lyst, er en seier for deg selv! Det å få kjeft for det av noen nære er faktisk veldig hjelpsomt, så om du har noen som du vet kommer til å bli sint på dine vegne kan du godt si det til dem. Det bringer støtte og håp. For min del hadde min mor stått utenfor rommet mitt og hørt på samtaler jeg hadde med han i telefonen der jeg gråt og bar meg, og hun fortalte meg etterpå at hun var sjokkert over at jeg lot meg synke til det nivået at jeg lot meg brukes.

*En annet tips for deg kan være å avtale med ei god venninne evt. noen i familien at du heller ringer dem / ber dem på besøk hver gang du egentlig vil ringe han. Du har garantert flere venner som vil du heller skal ringe dem:)

[AnonymBruker]

Du ser jo tydelig selv at det er en destruktiv sirkel, og det er bra at du ser det! Det viktigste for deg er vel først å bryte all kontakt. Det er tungt, hadde selv en periode der han brukte meg for sex (det gikk først ikke så bra med hun nye, men senere ble de sammen igjen) og det beste er å drite i han. Jeg foreslår at du neste gang sier "nei takk" om han spør. Tenk at for hver time eller dag du ikke ringer og spør når du tenker at du har lyst, er en seier for deg selv! Det å få kjeft for det av noen nære er faktisk veldig hjelpsomt, så om du har noen som du vet kommer til å bli sint på dine vegne kan du godt si det til dem. Det bringer støtte og håp. For min del hadde min mor stått utenfor rommet mitt og hørt på samtaler jeg hadde med han i telefonen der jeg gråt og bar meg, og hun fortalte meg etterpå at hun var sjokkert over at jeg lot meg synke til det nivået at jeg lot meg brukes.

*En annet tips for deg kan være å avtale med ei god venninne evt. noen i familien at du heller ringer dem / ber dem på besøk hver gang du egentlig vil ringe han. Du har garantert flere venner som vil du heller skal ringe dem:)

Takk for svar. Jeg er imidlertid i en situasjon som gjør at jeg ikke kan fortelle noen om dette forholdet med denne mannen, og det gjør det mye verre for meg. Jeg har ingen å prate med det om.... Tenker jeg skal si nei takk, men da tenker jeg alltid "Å tenk om dette møtet vil gjøre noe med han, tenk om det er dette som skal til for at han skal få følelser for meg." UFF!

[Gjest E.]

Takk for svar. Jeg er imidlertid i en situasjon som gjør at jeg ikke kan fortelle noen om dette forholdet med denne mannen, og det gjør det mye verre for meg. Jeg har ingen å prate med det om.... Tenker jeg skal si nei takk, men da tenker jeg alltid "Å tenk om dette møtet vil gjøre noe med han, tenk om det er dette som skal til for at han skal få følelser for meg." UFF!

Jeg skjønner godt at det blir vanskeligere om du ikke kan snakke med noen om det, og jeg skal ikke blande meg inn i hvorfor. Men psykolog og lege har taushetsplikt, så om det er kongen du har et seksuelt forhold til får ingen vite det:) Du kan jo kanskje spørre deg selv om du noen gang har opplevd det samme, at du plutselig en dag fant ut at noe du har gjort eller noen du har vært med lenge plutselig ble noe/noen du aldri ville vært foruten. Jeg vet ikke hva han tenker eller føler, men du bør tolke signalene og det han sier som at det er den faktiske situasjonen. Og du er for god til å bli brukt. Håper det blir bedre for deg. Du legger nok merke til det selv når du føler det har gått for langt og du er klar for å gjøre noe med det.