Stress og etterreaksjon

[Gjest lisa]

Jeg skjønner hvis dere ikke gidder å sette dere inn i dette, men jeg prøver. Det er jo mange hyggelige folk her 

Jeg er 32 år. Er sosial, kreativ, impulsiv, glad, utålmodig, beskjeden men ikke sjenert, litt kynisk, analyserende. Jeg fikk en mellomlederjobb i et halvstort firma for tre år siden. Mye var bra men jeg sluttet fordi det var mye stress. Jeg opplevde flere ganger å være så stresset at jeg hadde vondt i magen i flere dager i strekk, en følelse som kan sammenlignes med sånn man har det rett etter en bilulykke (for de som har opplevd..). Nervøs, urolig, bekymret.. Jeg kunne få den følelsen av at telefonen ringte. Normalt er jeg glad og uredd, jeg kjente ikke meg selv igjen. det var dager jeg ikke orket å åpne mailboksen, selv om jeg ikke hadde noe konkret å grue meg til eller være redd for. Viljen til å klare meg og til ikke å bli styrt av følelsene var sterk, og jeg husker ikke dette som traumatisk selv om jeg nå etterpå ser at det nok var mer negativt enn jeg tenkte da jeg var midt oppe i det. I alle fall, jeg sluttet. Jeg ble også dumpet rett før jeg sluttet i jobben. Vi hadde vært venner i over to år, vært sammen i ca ett. Så var klar for å gjøre noe nytt, jeg gledet meg, og var glad for at jeg snart hadde en ny jobb. Den første måneden som arbeidsledig skjedde det mye, jeg reiste rundt i europa og besøkte venner osv. så, plutselig hadde jeg ikke mer å gjøre. Jeg satt i leiligheten og visste at jeg måtte søke jobb men jeg fikk det ikke til. Jeg hadde ikke lyst på jobb. Jeg følte meg fullstendig ubrukelig. Jeg mistet helt troen på meg selv. Jeg skaffet meg nytt nummer, og ga det ikke til noen. Vet ikke helt hvorfor. Jeg var med på noen sosiale ting, og kunne i ett øyeblikk tenke at det var hyggelig, men i neste var det totalt motsatt. Jeg ble egentlig ganske egoistisk. Jeg følte meg sykt alene, og så tom innvendig at det sved, nesten hele tiden. Jeg gråt mye, noe som er veldig utypisk meg. Men etter noen uker bare tok jeg meg sammen, og gikk til et kontor og spurte om jobb. Det ordnet seg på under en uke.

Noen ganger føler jeg at jeg lever på en livsløgn. Andre ganger tenker jeg at jeg er frisk og ressurssterk, og at jeg ikke har det verre enn jeg tillater meg selv. At jeg kan være min egen mentale medisin og at viljen betyr mest.

Jeg har ikke snakket med noen om dette, etter at jeg ble singel. Det er nesten et halvt år siden nå. Jeg har jobb og alt er bra, men det sitter på en måte i meg ennå, og jeg ser på meg selv med litt nye øyne etter at jeg reflekterte over dette. Noen av dere har sikkert verdifulle erfaringer med dere selv eller med andre. Er det min historie normal, sunn og noe man bør forvente å oppleve? Er det helt greit å være alene om sånt? Hva ville en psykolog gjort om jeg spurte om en samtale? Jeg trenger ikke akkurat terapi, men jeg skulle gjerne snakke med noen og få noen andres tanker om dette, ikke bare mine egne.

[Gjest Thea]

Nå har jo alle litt problemer en gang i blant men jeg foreslår at du snakker med noen, behøver ikke nødvendigvis være en psykolog. Bare sånn at du får luftet tankene dine til noen.

Og tving deg selv til å gjøre bra ting selv om det føles som dritt der og da for det er helt utrolig hvor mye mer ulykkelig man kan gjøre seg hvis man bare låser seg inne og blir der.