Sur og sinna kjæreste

[Gjest leiseg]

Jeg er en jente på 22 år som har vært sammen med kjæresten min i ca 2.5 år.. vi er samboere.

Nå renner begeret virkelig over for meg og jeg føler jeg bare MÅ skrive om det, også håper jeg noen forstår og kan muntre meg opp.

Jeg begynner med et eksempel fra i dag tidlig. Jeg hadde ligget en stund våken fordi jeg hadde hatt mareritt og var litt lei meg pga det. Så ringte alarmen hans og så skal han stå opp. Så prøver jeg å være kjærlig og si god morgen osv, får bare dritt tilbake. Så fikser han seg, er bare sur og grinete. Rett før han skal gå så spør jeg om det er noe galt, så sier han at jeg roter så jævlig og at det er søppel overalt. Og at det er sminke over hele vasken. Jeg blir veldig lei meg og sier at jeg skal rydde opp, selvom jeg vet at det ikke er mye av mitt rot rundt i leiligheten. Så gikk han da. Også tenkte jeg og rydde opp med en gang, jeg vasket vasken, som ikke var særlig møkkete, men full av skjeggstubber. Så ryddet jeg hele kjøkkenet, og litt rundt i leiligheten. Finner klærne hans og dritten rundt over alt. Lar det ligge, men da skylder han på meg når han kommer hjem.

Episoder som dette skjer hele tiden, ulike sammenhenger.

Føler meg nesten som en slave for han.. vasker klærne hans, vasker leiligheten, ber om hjelp, og han sier han skal skjerpe seg, skjer aldri! Lager som regel mat til oss, får ikke noe takk. Jo mer jeg skriver her nå skjønner jeg at han er en skikkelig egoistisk faen, som ikke fortjener meg en plass.

Han kan også være verdens beste, det er ikke det, ellers hadde jeg ikke vært sammen med han. Men nå er jeg veldig usikker. Vi har alltid hatt et veldig turbulent forhold. Han vil aldri oppleve noe, han vil aldri reise, han vil aldri ha middagsgjester.. han vil helst bare sitte hjemme på pcen sin, se på film og være med meg. Jeg føler nesten jeg blir depressiv av dette, jeg trenger noe mer.

Jeg er også livredd for å bli singel. Jeg har rett og slett blitt veldig usikker på meg selv i dette forholdet. Var alltid veldig sikker på meg selv før, kunne få hvem jeg ville ha og fikk mange komplimenter av guttene. Jeg har låst meg selv opp i dette forholdet og blitt veldig avhengig av og ha noen der, hele tiden. Jeg er livredd for å være ensom, og aldri finne noen igjen.

Huff.. noen som har noen ord til meg?

[Gjest Heloise]

Jo mer jeg skriver her nå skjønner jeg at han er en skikkelig egoistisk faen, som ikke fortjener meg en plass.

Vi har alltid hatt et veldig turbulent forhold.

Jeg er også livredd for å bli singel. Jeg har rett og slett blitt veldig usikker på meg selv i dette forholdet. Jeg er livredd for å være ensom, og aldri finne noen igjen.

Har noen veldig får ord til deg. Kom deg ut og vekk. Han kveler deg, og du vil aldri bli lykkelig med han. Du sier jo tin gi klartekst her, som tilsier at du allerede vet dette. Heier på deg, du må ikke la frykten for å være alene tvinge deg til å være sammen med en person som er dårlig for deg.

Get the hell out! Hva venter du på? Det blir aldri bedre der du er nå.

[Gjest Ms. Raggsokk]

Det høres ut som du mistrives. Du har tre valg i mitt hode; Snakke med han, bare tie og la ting holde på eller flytte ut.

[Gjest Kin]

Hmm.. Dette hørtes ikke så koselig ut.. Det første jeg tenkte er at dette kommer ikke til å forandre seg.. Vil du sitte der som 50åring og fortsatt ha en sint og grinete mann? Hvis du gjør det meste av husarbeidet nå føler jeg sjansen er stor for at det kommer til å bli sånn.. Men dere kan jo sette opp en plan for hvem som skal gjøre hva ? Det er ikke rettferdig at dama i forholdet skal føle seg som en slave! Vi lever jo i 2011..

Trist at du føler deg usikker nå i forhold til det du gjorde før;( men du trenger ikke være redd for å bli singel.. Og hvertfall ikke bli i forholdet av den grunn.. Jeg har selv hatt samboer i 5 år og skjønner at det hadde vært rart og plutselig være alene .. Men kanskje du har litt godt av det.. Vise for deg selv at du klarer deg på egne ben.. Få litt selvtillit igjen

Hvis du ikke tror det kommer til å bli bedre.. Slå opp! Stå på egne ben;) hvis du tror forholdet kan reddes prøv å si til han hva du tenker.. Si at han må skjerpe seg, ikke være så sur og hjelpe deg med hjemmet deres ellers så orker du ikke mer!

[Knitcat]

Hvorfor er du livredd for å være single? Du er bare 22 år. At man er redd for å være single bør ikke være noe argument for å bli i et dårlig forhold. Du trives ikke og kjæresten din trives åpenbart heller ikke.

[Gjest Frk.gjest]

Kjære deg, dette høres ut som en situasjon der du ikke bare lider, men også lar dge selv lide. Du tar på deg ansvar for hans aggresjon, og hans rot. Dette komme bare til å bli værre. Dersom du mener at dere har snakket om det før, til det evinnelige, ser jeg ikke for meg at han forandrer seg.

Dette er helt klart et subjektivt svar, men jeg vil påstå at du som person bare vil vinne på selvstendighet. Dropp faktoren som gjør deg depressiv, altså samboeren din, og sats heller alt på deg selv. Kanskje får du selvtilliten tilbake,men først og fremst selvrespekten.

Du må stå opp for deg selv, og kjenne at du gjør det riktige for DEG SELV.

Håper dette var en smule oppmuntrende. Lykke til.

[Kamikatze]

Hvis gubben er morragretten bør du vise hensyn. Bli usynlig, og lukk ørene til han har kommet seg ut døra.

Hvis gubben er kveldsgretten, vil du få det bedre aleine. Mange menneskar har et smalsporet register for hvordan de skal oppnå hva de vil. Noen av disse responderer med sinne og irritabilitet for å få verden til å tilpasse seg dem. Enten må du google "takle vanskelige mennesker" eller stikke. Altså må du enten lære deg å hanskes med det, eller søke friheten.

Singellivet er ikke så ille. Det er faktisk ganske fett. Men, det krever at du lærer å trives i ditt eget selskap. Er du redd for at du er for kjip til å være alene med?

Enslig og ensom er ikke synonymer.

[Gjest Blokkolokko]

Hm. Høres ut som et forhold som (dessverre) går mot slutten. Virker som at dere begge faktisk er blitt lei hverandre, og leter etter småting å krangle om.

Jeg kjenner meg litt igjen i ting du sier, fra mitt forrige forhold: Jeg var livredd for å gi slipp, og det gikk heller ikke uten MYE selvdisiplin. Ja, jeg trodde at det kunne fikses helt til the bitter end. Jeg trodde at vi begge kunne endre de tingene vi begge irriterte oss over ved hverandre.. Men nei.. Når jeg tenker på det nå, så er alt bare teit av vi trakk det slik ut. Vi hadde bare forskjellige behov, kommunikasjonsmetoder og syn på fremtiden. Det kunne aldri fungert uansett.

Etter lange tider med tanker om "hva, hvis, ok, kanskje" Så måtte det bare ta slutt. og ja, jeg ble singel, måtte krype tilbake til venninnene mine som hadde blitt forsømt i forelskelsen og starte på nytt. Og den tiden trengte jeg virkelig :D Jeg gjorde som jeg ville, sa det jeg ville, rotet, trente, flørtet!! Etter en stund så traff jeg min nåværende samboer. Og arbeidsoppgavene hjemme blir delt! Mitt rot er hans rot, hans rot er mitt rot. Jeg rydder så klart etter meg hvis det er noe, men har noe blitt liggende i forbifarten så har han to hender å plukke det opp med selv!

Lykke til videre! Håper det ordner seg