Forhold MELLOM svigerforeldre

[barnehagetanten]

Blir i bursdager, dåp og ellers naturlige sammenkomster for storfamiliene - ellers har ikke de noen kontakt. Har ikke noe behov for at de er omgangsvenner, men synes det er deilig at de liker hverandre og prater fint sammen når de sees.

[Anglofil]

Våre foreldre har et ganske godt forhold seg i mellom, men de er ganske ulike. Mine foreldre er mer utadvendte, men virker som de går greit sammen.

Mvh Yvonne

[Gjest Spinell]

Våre foreldre kjente til hverandre før vi ble sammen, da vi kommer fra samme område. De var ikke omgangsvenner, men har mange felles kjente.

Første gang vi arrangerte felles møte hadde vi vært sammen i 4-5 måneder. Husker ikke nøyaktig, for det er mange år siden. De går heldigvis godt sammen

Da de ble bedre kjent gjennom oss, oppdaget de at de har en hel del felles interesser. Derfor har de litt kontakt også uten oss. De går på enkelte arrangementer sammen, og drikker kaffe hos hverandre i ny og ne, uten at noen av dem føler trang til å tråkke ned hverandres dørstokker.

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 9 år og foreldrene våre har aldri møtt hverandre. Vi bor alle sammen i samme, lille by.

De er så forskjellige så jeg har ikke hatt et ønske om å spleise dem. Det har heller ikke vært noen høytideligheter som har gjort at de "må" treffe hverandre.

[Timseh]

Hans foreldre bor ikke i Norge, så de har aldri møtt mine foreldre

[AnonymBruker]

TS her igjen :

Nå som vi flytter sammen, synes både jeg og kjæresten at det er naturlig å invitere begge foreldrepar på felles middag i vår nye bolig, og det tror jeg blir hyggelig

Like så synes jeg selvsagt det er naturlig at de treffes i bursdager osv. Det jeg reflekterer rundt er vel det å treffes for at de skal treffes.

For å forklare hvorfor jeg i det hele tatt har tenkt over dette:

Kjæresten har søsken som er gift, og det har hendt at foreldrene hans har vært "fornærmet" over at den ingiftedes foreldre ikke har tatt mer initiativ til å invitere dem med på ting. Da er det ikke snakk om arrangementer de har blitt stengt ute fra, men at de har følt at de alltid inviterer til trivsel, men ingen andre gjør det samme.

Som dere skjønner er kjærestens foreldre veldig varme og inkluderende folk, jeg er virkelig glad i dem. Men jeg er rett og slett usikker på hva kjæresten og hans foreldre forventer av mine foreldre. Mine foreldre er IKKE typen til å spontant begynne å invitere noen de ikke har noe til felles med, til middag for eksempel, uten at det ligger noen anledning til grunn. Jeg føler absolutt at jeg kan innfri de forventningene som stilles til min rolle, men jeg tror dessverre ikke mine foreldre innfrir forventningene som svigers har til dem.

[Lyra]

Jeg har skilte foreldre, mamma og hennes samboer traff svigers da vi inviterte til felles middag etter ca. 2 år som samboere, det er en 3-4 timers kjøretur mellom dem. Mormor og morfar traff faktisk svigers først, det er også dem i familienmin som har mest til felles med dem. Pappa bor på andre siden av landet og traff svigers for første gang i datteren min sin dåp nå i vår. De er alle enige om at de liker hverandre, så tror nok det skal funke bra å samle de fleste til høytider og slikt

Bestevenninnene mine er også i langvarige forhold (uten barn), alle foreldreparene bor på samme sted. Nå har barna bodd langt borte i noen år, og jeg vet at foreldrene (ikke alle 4 da, hvert kjærestepar sine) møtes innimellom uten barna

[Gjest Godt gift]

Svarer som mor/svigermor. Jeg syns det forholdet er veldig anstrengende. Vi er totalt forskjellige mennesker. Absolutt ingen felles interesser. Det eneste felles er barna, men det begrenser seg hvor mye vi kan snakke om de. Klarer ikke å slappe av med dem.

Er vi på middag sammen er stemningen anspent fordi vi sliter med å få praten til å gå.

Vi er en livlig familie med latter og glede rundt bordet, mens guttens familie er fryktelig stive og "kjedelige" i mine øyne. Vi tar gjerne et glass vin til maten mens der i huset er alkohol bannlyst. Klarer meg uten vin de gangene jeg spiser med dem, men føler at hensynet blitt tatt kun en vei. Det er alltid vi som må følge deres levemåte.

Dette er ikke lett, men gjør det for min datter. Heldigvis bor de et stykke unna så det blir ikke så ofte.

Oj, skulle tru du var tanta mi....

Uansett, her treffes de kun gjennom oss, ettersom de bor i forskjellige land, og ikke kan snakke noe felles språk..

Det er ok, det er nesten en generasjon mellom dem, så.

[leirbål]

Ts. Jeg ville bedt mannen din om å snakke med dem hvis de skulle bli fornærmet over dette.

Han får forklare at alle ikke er like, og ikke alle ønsker like mye kontakt.

[AnonymBruker]

Eksen min sin far og min far var gode venner før vi i det hele tatt ble kjent, men vi "arrangerte" aldri noe middager osv. Mye fordi mødrene våre er veeeeeldig forskjellige.

Faren hans og faren min møttes allikevel flere ganger i uka og tok seg en kaffe som før.

Etter det ble slutt har de nesten ikke hatt noe kontakt. Eksen min gjorde Dåååårlige ting, så jeg vet ikke om det er fordi faren skammes eller hva det er jeg. Litt kjei for pappa og miste en kaffe-kompis, men han eks-svigerfaren min tar jo ikke kontakt lenger..