Kaster opp +mat/godteri

[AnonymBruker]

Jeg er slik i perioder at jeg kaster opp når jeg spiser en ekstra posjon eller tar meg godteri/is (jeg er isoman!). Jeg planlegger på forhånd at jeg skal kaste opp og dytter i meg isen eller godteriet før jeg kommer meg til doen og får det opp igjen. Dette gjelder også dersom jeg føler jeg blir for mett til middag eller spiser noe usundt. Tidligere visste de nærmeste om det, men har nå begynt å skjule det. Men det er jo ikke hver dag, bare når jeg har spist for mye!

Jeg har slanket meg av og på siden jeg var 14 år og er nå 20. Veier 58 kg og er 167 cm, så vil si jeg er relativt normal. Men jeg blir aldri fornøyd. Jeg trener minst fire ganger i uken og presser meg selv veldig hardt.

Jeg går allerede til pyskolog, men skjuler også for henne at jeg har et slikt forhold til mat, hun holdt på å gjennomskue det en gang, men jeg blåste det bort.

Jeg føler ikke at jeg kan gå under en definisjon som bulemiker, men begynner å lure på hva jeg skal gjøre!

[Tears.of.the.Sun]

Helt klart en spiseforstyrrelse. Ta dette opp med psykologen din du

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg fikser å ta det opp med henne.. Jeg skal liksom avslutte behandlingen om to uker og ta en pause over sommeren og sånt.. Siden det når har gått så bra.. Men jeg tenker at siden jeg ikke kaster opp alt, så er det liksom ikke noe galt! Og¨så har jeg jo bedre perioder også..

[mac84]

Jo, her er det noe galt...og du burde absolutt prate om det med noen - og da mener jeg profesjonell hjelp ikke KG. Du er ikke fornøyd med kroppen din og kaster opp endel av maten du spiser - selv om du ikke ønsker å innrømme det, så vil jeg si at dette definitivt er tegn på bulimia...Det er selvfølgelig greit å være misfornøyd med kroppen til en viss grad, det er vi vel alle, men å planlegge å kaste opp før du dytter i deg masse er definitivt ikke sunt hverken for kroppen eller det mentale...

[Periwinkle]

Fornektelse for at du har et problem er jo også et tydelig tegn på at du har et problem. Det er lett å selv sitte å si at "neimen jeg kaster jo ikke opp alt, så da er det ikke noe galt da". Det starter sånn, kaster opp litt innimellom, etterhver blir det oftere, så blir det planlagt, og etterhvert kommer alt helt ut av kontroll og du sitter der nesten helt blakk fordi du bruker opp alle pengene dine på mat, som du etterpå spyr opp igjen. DET ER IKKE MORO! Og når man har kommet så langt at man faktisk kaster opp, ikke bare tenker på det, ja da er man allerede inne i en spiseforstyrrelse.

Snakk med psykologen din, hun kan ikke hjelpe deg om du ikke prater. Få hjelp tidligst mulig, det er ikke moro å sitte der 9år etterpå å tenke at du kunne fått hjelp tidligere (etterpåklokskap er no dritt... )

Send e-post til IKS, eller ring, om du ikke vet hvordan du skal formidle dette til psykologen, kan sikkert de hjelpe deg. Skriv til sidetmedord.no - de har ikke fagkunskaper, men de kan komme med støttende ord og objektive tilbakemeldinger rundt dine tanker. Få hjelp nå, det er ikke noe vits i å vente.

[AnonymBruker]

Kjære TS.

Jeg er i samme båt som deg, nemlig bulimiker.

Jeg har mine opp og ned-turer, men det skal masse styrke å gjennomføre dagene uten oppkast.. Det smarteste du kan gjøre er å innrømme problemet ovenfor deg selv, det er eneste måten du kan bearbeide det på.

Jeg har lenge vært livredd for at hjertet skal stanse, da jeg røyker i tillegg. Trening er og blir min terapi.

Håper du kommer deg gjennom det

[Tears.of.the.Sun]

Fornektelse for at du har et problem er jo også et tydelig tegn på at du har et problem.

Fornektelse og bortforklaring er en forsvarsmekanisme som mennesker veldig ofte bruker for å tilintetgjøre eller forsvare en lidelse. I ditt tilfelle vil jeg si at du absolutt har en spiseforstyrrelse, og det tror jeg veldig mange andre også er enig i. For deg er saken kanskje heilt grei fordi du er vant til det, men en person med et sunt forhold til kropp, helse og mat ville sett på dette som veldig uvanlig. Det er jo også tydelig at det påvirker deg i hverdagen, siden du lurer på hva du skal gjøre og har en viss oppfatning om at det er unormalt. Og med en gang en lidelse går utover hverdagen eller holder deg tilbake på noen måte, da er det på tide å søke hjelp.

Når du er så heldig at du allerede har et fint forhold til en psykolog du kjenner, syns jeg at du skal gripe sjansen å forklare psykologen din problemet. Før eller senere vil du innse at du må gripe fatt i dette problemet uansett, og da er det like greit å starte her og nå sånn at psykologen du kjenner til og som kjenner til deg kan hjelpe deg. En psykolog er ingen synsk person og kan dermed ikke vite hvordan lidelser du har hvis ikke du forteller om symptomene og rutinene du har. Jeg håper virkelig at du ser alvoret i dette og tar imot den hjelpen du fortjener

[Kråkesaks]

Kjære Anonymbruker!

Jeg stenger denne tråden nå og vil gjerne formidle telefonnummeret til IKS, 22 94 00 10. Her sitter det mennesker med både kompetanse og erfaring, og som kan gi deg gode og nyttige råd på veien.

Vennlig hilsen Kråkesaks, moderator