Min venn ensomheten

[Gjest LR]

Jeg går til psykolog 1 gang i uken. Likevel føler jeg at det ikke er nok, og jeg har så og si sluttet å snakke med vennene mine om dette, fordi jeg ikke vil være en sytepave og gjenta og gjenta de samme problemene hver eneste gang.

Dessuten er problemene så komplekse at jeg ikke orker å fortelle alt til de. Har ikke turt å fortelle de om diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og har ikke turt å fortelle halvparten av det som surrer i hodet mitt, fordi jeg ikke vil de skal bli skremt og føle at de ikke kan håndtere det.

Jeg orker heller ikke å ringe hjelpetelefonene, fordi ting er så komplekst og unormalt at jeg ikke vil utsette de for å høre på alt. Har prøvd det noen ganger, og synes det funker veldig dårlig.

Så da blir det bare meg og mine tanker da, i sengen så og si hver dag etter jobb (de dagene jeg har greid å gå på jobb). Føler ikke at det er helt bra, og har egentlig et stort behov for å prate med noen som kan forstå. Har en venn som er psykolog, men har merket på han at han er lei av mine spørsmål. Så vil ikke ødelegge det vennskapet helt.

Det blir enklest å holde alt for seg selv, men hvor bra er det? Er lei av å gråte, lei av å være sint, lei av å være bitter, lei av å være fortvilet, lei av at ingen kan støtte og være enig noen ganger, gi forståelse. 1 time psykolog i uken føles som ingenting.

Dette ble egentlig ikke et spørsmål. Men om noen kjenner seg igjen, eller vet hva som er lurt å gjøre, så hører jeg gjerne på det

[Gjest Syffe]

Jeg går til psykolog 1 gang i uken. Likevel føler jeg at det ikke er nok, og jeg har så og si sluttet å snakke med vennene mine om dette, fordi jeg ikke vil være en sytepave og gjenta og gjenta de samme problemene hver eneste gang.

Dessuten er problemene så komplekse at jeg ikke orker å fortelle alt til de. Har ikke turt å fortelle de om diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og har ikke turt å fortelle halvparten av det som surrer i hodet mitt, fordi jeg ikke vil de skal bli skremt og føle at de ikke kan håndtere det.

Jeg orker heller ikke å ringe hjelpetelefonene, fordi ting er så komplekst og unormalt at jeg ikke vil utsette de for å høre på alt. Har prøvd det noen ganger, og synes det funker veldig dårlig.

Så da blir det bare meg og mine tanker da, i sengen så og si hver dag etter jobb (de dagene jeg har greid å gå på jobb). Føler ikke at det er helt bra, og har egentlig et stort behov for å prate med noen som kan forstå. Har en venn som er psykolog, men har merket på han at han er lei av mine spørsmål. Så vil ikke ødelegge det vennskapet helt.

Det blir enklest å holde alt for seg selv, men hvor bra er det? Er lei av å gråte, lei av å være sint, lei av å være bitter, lei av å være fortvilet, lei av at ingen kan støtte og være enig noen ganger, gi forståelse. 1 time psykolog i uken føles som ingenting.

Dette ble egentlig ikke et spørsmål. Men om noen kjenner seg igjen, eller vet hva som er lurt å gjøre, så hører jeg gjerne på det

Jeg kjenner meg veldig godt igjen. til deg. Jeg vet hvor fælt det kan føles. Jeg har riktignok ikke den diagnosen du har, men jeg kjenner godt igjen den fortvilelsen av at ingen forstår og hører. Jeg hadde det sånn i mange, mange år.

Jeg har ingen gode råd til deg, men jeg kan fortelle hva som hjalp meg gjennom de verste periodene. Det første jeg gjorde var å godta at slik var livet mitt. I stedet for å tenke hvor lei jeg var av alt sammen og at ingen forstod meg så tenkte jeg heller at "OK, jeg føler meg sint, jeg føler meg trist og fortvilet, jeg har det vanskelig, og det er sånn det er". Med en gang jeg klarte å bare godta at ting er som de er så ble det mye enklere for meg å se ting litt klarere, og å jobbe med meg selv. En psykolog kan ikke løse alle problemene eller gi en alle svarene, en psykolog kan bare hjelpe en å hjelpe seg selv. Det er lett å tenke "I dag er jeg lei av å være trist så i dag er det ingenting her i verden som betyr noe", men i stedet for burde man heller fokusere på hva man kan gjøre for å føle seg bedre. Jeg er veldig glad i å tegne, og jeg vet at å tegne ikke vil ta bort følelsene mine, men det vil hjelpe akkurat der og da. Og etterhvert vil kanskje ting føles litt bedre, og man innser at selv om ting er vanskelig så er det ikke det største hinderet for å ha det bedre med seg selv, og det blir derav lettere å håndtere de vanskelige følelsene og tankene.

Forøvrig vil jeg anbefale å skrive ned det du tenker. Du sier at du føler for å prate med noen, men dersom det der og da ikke er et alternativ så prøv å skrive tankene og følelsene ned. Det høres klisje ut, og føles litt teit når man sitter der og skriver dagbok, men det hjelper.

EDIT: Du kan jo også spørre psykologen om å få trappe opp på timeantallet. Kanskje det kunne vært en ide å gå to ganger i uken, i stedet for en?

Endret 23. mai 2011 av Syffe

[FrøkenJosefine]

Jeg anbefaler deg iallefall skrive og skrive og skrive! Få det ut, ikke fortreng noe, bare stå i den følelsen du har til den blir borte!

Jeg snakker også med katten min..han vet alt han!

Dessuten er det mange gode sjeler her inne du kan prate med!

Masse, gode klemmer!

[Skylight]

Jeg forsøker også å skrive ned det jeg føler er så komplisert at ingen andre vil klare å sette seg inn i det. Jeg føler meg også ensom med mine problemer og at ingenting egentlig hjelper. Men jeg har en logg hvor jeg skriver rett ut hva jeg føler om ting. Hva jeg føler er problemet og hvorfor det ikke lar seg løse. Jeg forsøker å sette ord på hva som er håpløst. Det føles jo håpløst i seg selv å ikke kunne dele tankene med noen.