Telefonangst

[AnonymBruker]

Noen andre her med telefonangst? Jeg er faktisk redd for å ringe, eller ta telefonen. Ikke til de nærmeste som søsteren min og mamma, men til nesten alle andre. Selv folk jeg kjenner, feks venner i klassen. Kun familie og evnt. kjæreste føler jeg meg komfortabel med å ringe til.

Ringer det ukjent nummer tar jeg den aldri, så sjekke hvem det er først.

Ringer jobben blir jeg dritstressa, fordi det er alltid noe mas jeg ikek tør si nei til.

Og å ringe til andre er pyton. Kan grue meg i dagesvis om jeg skal ringe legen. Droppet ut av kjøreskolen, fordi jeg måtte ringe og bestille ny tid en gang, og det turde jeg ikke. Tør ikke ringe til fastfoodsjappa her for å bestille mat. Tør hvertfall ikke ringe og snakke om ting (mer enn en enkel bestilling).

Det begrenser meg jo litt i livet kan man si. Folk blir sure fordi jeg ikke tar tlf, og dt er upraktisk å ikke kunne ringe selv. Heldigvis kan jeg i noen tilfeller bruke mail og sms, men det er ikke alltid det går.

Har en mistanke om at jeg ikke er alene om å ha telefonangst?

[AnonymBruker]

Nei, du er nok ikke alene, men tror ikke jeg er så hardt angrepet som deg. Jeg tar telefonen hvis det ringer noen jeg vet hvem er. Men jeg er bare komfortabel med å ringe min nærmeste familie og kjæreste. Så da er det bare å øve seg vettu. I morgen skal jeg ringe til en elektrobutikk, så får jeg skrive ned alt jeg skal spørre om slik jeg ikke glemmer det om jeg blir satt ut

[Cata]

Du er ikke alene. Jeg har det også. På jobb går det heldigvis rimelig greit, selv om jeg foretrekker mail eller personlig kontakt der også. Der ringer jeg ikke som "meg" men som representant for jobben så da føles det lettere.

Men hjemme ringer jeg så godt som aldri frivillig til noen som helst annen enn min mor og innimellom min tante. En sjelden gang kan jeg ringe en venninne, men føler egentlig at jeg alltid forstyrrer i så fall. Har heldigvis bra kontakt med venner på SMS, FB og mail så vi ringes sjelden.

Hater å ringe legekontor eller tannlege, men gjør det jo hvis jeg må.

[Gjest Gjest]

Dere er så rare...

[Gjest HLHD]

Du er ikke alene. Jeg har det også. På jobb går det heldigvis rimelig greit, selv om jeg foretrekker mail eller personlig kontakt der også. Der ringer jeg ikke som "meg" men som representant for jobben så da føles det lettere.

Men hjemme ringer jeg så godt som aldri frivillig til noen som helst annen enn min mor og innimellom min tante. En sjelden gang kan jeg ringe en venninne, men føler egentlig at jeg alltid forstyrrer i så fall. Har heldigvis bra kontakt med venner på SMS, FB og mail så vi ringes sjelden.

Hater å ringe legekontor eller tannlege, men gjør det jo hvis jeg må.

Samme her - går greier på jobb da det ikke er MEG som ringer, men jobben liksom :-) Ellers hater jeg og å ringe! Familie, kjæreste og bestevenninne går greit, alle andre - vræl. Hater også når folk ringer i steden for å sende melding

[Rainbow]

Jeg hadde en jobb med veldig mye ringing (journalist), og var veldig nervøs før jeg begynte der, fordi jeg syns det var litt skummelt å ringe folk, men det ble jeg veldig fort vant til, og ringte hvem det skulle være uten problemer. Men nå, når det er lenge siden siden sist jeg ringte mye syns jeg det er skummelt igjen.

Men når jeg først slår nr og noen tar den eller jeg tar den når det ringer går det helt fint. Feks da jeg skulle ringe et konsertsted i England for å bestille billetter. Var bare nervøs til noen tok tlf.

Du er veldig hardt angrepet, da, og jeg skjønner godt at det hemmer deg i hverdagen. Jeg er mer sånn at jeg ikke ringer noen hvis jeg ikke må, og at jeg blir irritert på venner som ringer og ikke sender sms. Men tar tlf når det ringer, og må jeg ringe noen gjør jeg det. Så det høres slitsomt ut å ha det sånn som du har det.

Tips:

* Skriv ned alt du skal si, alt fra "hei, dette er *navn*, jeg ringer i forbindelse med....", da kan du nærmest bare lese det du skal si.

* Ikke sitt med tlf i hånda og bygg opp mye angst, bare grip den, slå nr og ta den til øret med det samme, da rekker du ikke grue deg så veldig. Hvis du feks må ringe noen iløpet av dagen må du prøve å ikke tenke på det, bare gripe tlf uten å tenke det gjennom på forhånd.

* Hvis det ikke funker kan du prøve motsatt (alle er forskjellige). Sett deg med lukkede øyne og "spill av en film" av tlf-samtalen i hodet. Hver gang det blir skummelt kan du sette filmen på pause. Forestill deg hvordan det er å løfte opp tlf, høre summetonen, at en hyggelig stemme svarer, hva dere snakker om og at du føler deg trygg. Prøv å putte så mange positive følelser inn i det som mulig. Tenke at du blir tatt godt imot, at de er vennlige på den andre siden av linja etc. Hver gang det blir skummelt kan du stoppe filmen i hodet, til den blir som DU vil, som du bestemmer, du har kontrollen.

Telefonangst handler mye om mangel på kontroll, man vet ikke hva som venter. Med den teknikken kan du gjenvinne kontrollen på situasjonen ti at det er du som bestemmer.

Håper tipsene kan hjelpe litt, det er individuelt hva man synes fungerer! :-)

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal oppsøke psykolog. Et par tusenlapper som detkanskje vil koste å få fikset dette for deg er mer enn verdt det for å slippe å ha det sånn. Dette er jo til skikkelig hinder for deg, så jeg mener du bør få fikset opp i det i stedet for å unngå problemet.

[Ego]

Det er flere av oss

Jeg har lenge tenkt at jeg må være meeget sær som er så redd telefoner, men kanskje det ikke er så unormalt likevel.

Jeg er forholdsvis flink når det kommer til å ringe (ikke at jeg gjør det så ofte uansett), men det som skremmer vettet av meg er når folk ringer meg. Ukjente nummer svarer jeg aldri, men selv når familie/kjente ringer kan jeg fort finne på å overse det.

Telefoner som kommer før jeg har rukket å stå opp er de verste. Har jeg en dårlig dag kan sånt fort gjøre at jeg gjemmer meg under dynen noen timer til.

Noen som blir med på å lære seg røyksignaler?

[Gjest Chevy]

Dere er så rare...

Du er rar (ikke ts,men forfatteren av denne informative setningen)

Har selv telefonskrekk:)

Endret 25. mai 2011 av Chevy

[AnonymBruker]

Noen andre her med telefonangst? Jeg er faktisk redd for å ringe, eller ta telefonen. Ikke til de nærmeste som søsteren min og mamma, men til nesten alle andre. Selv folk jeg kjenner, feks venner i klassen. Kun familie og evnt. kjæreste føler jeg meg komfortabel med å ringe til.

Ringer det ukjent nummer tar jeg den aldri, så sjekke hvem det er først.

Ringer jobben blir jeg dritstressa, fordi det er alltid noe mas jeg ikek tør si nei til.

Og å ringe til andre er pyton. Kan grue meg i dagesvis om jeg skal ringe legen. Droppet ut av kjøreskolen, fordi jeg måtte ringe og bestille ny tid en gang, og det turde jeg ikke. Tør ikke ringe til fastfoodsjappa her for å bestille mat. Tør hvertfall ikke ringe og snakke om ting (mer enn en enkel bestilling).

Det begrenser meg jo litt i livet kan man si. Folk blir sure fordi jeg ikke tar tlf, og dt er upraktisk å ikke kunne ringe selv. Heldigvis kan jeg i noen tilfeller bruke mail og sms, men det er ikke alltid det går.

Har en mistanke om at jeg ikke er alene om å ha telefonangst?

Jeg syntes det var kjempeskummelt å ringe eller å ta telefonen før. Men så begynte jeg å jobbe som radiojournalist og jobben bestod i snakke med folk (ofte intervjue folk), og ringing var noe jeg gjorde mange ganger daglig (ofte f.eks. ringe til et departement og prøve å få snakke med en statsråd eller statssekretær for å stille ham til veggs e.l.). Jeg følte meg ikke så høy i hatten i begynnelsen og skrev alltid detaljerte manus. Men etterhvert holdt det med noen stikkord og til slutt trengte jeg for det meste ikke det heller, og det var ikke særlig skummelt lenger. Jeg er fortsatt ikke særlig glad i å ringe i private sammenhenger og sender heller e-post enn å ringe.

[Kraula]

Har en mistanke om at jeg ikke er alene om å ha telefonangst?

Jeg blir kjempestressa når det er et nummer jeg ikke kjenner, og nekter plent å ta telefonen om det er skjult nummer (med mindre jeg akkurat har ringt politiet e.l., ettersom de ofte bruker det). Edit: for meg er det kun innkommende anrop, ikke utgående, da!

Det som er mer plagsomt, for meg iallfall, er at jeg har skikkelig angst for å åpne døra når det ringer på. Jeg bor i en ganske stor blokk, og regner ikke med at noen kommer på besøk uten å si fra først (er under middels godt nabolag sånn attpå). I kveld, rundt 23.30, ringte det på døren, jeg frøs og pulsen gikk helt seriøst opp i 150..

Endret 31. mars 2012 av jolia

[AnonymBruker]

Fint å vite at jeg ikke er alene:P Kun to personer i hele verden jeg er 100% komfortabel å snakke med på telefonen:P Og ingen av dem er kjæresten Men det begynner å nærme seg da:)

[Aeternitas]

Trust me, du er ikke alene. Jeg HATER å prate i telefoner.. Hvis det er ukjent nummer svarer jeg aldri før jeg har sjekket hvem det er. Og jeg ringer nesten ALDRI, kun hvis jeg må.. Vet ikke hva jeg er redd for :s