Hemmende sosial angst/fobi

[hellohoy]

Jeg har slitt med sosial angst i mange år, helt siden barneskolen faktisk, men da var det angst for å snakke i klassen å ta ordet i større grupper som var problemet. Jeg fungerte helt fint blandt venner og familie og slikt. samme på ungdomsskolen

nå er jeg 24 år og bor hjemme. dagene preges helt av angsten som jeg føler blir verre og verre.

eneste personene jeg klarer å snakke med uten å være anspent og ha angst er moren min, nærmeste kompisen(av og til), og ei jeg kjenner på nettet. når jeg snakker med de så er det som om alt bare kommer automatisk å jeg er helt avslappet og kan være meg selv...

men når jeg snakker med andre, feks til og med min egen far som jeg har levd med hele livet eller storebroren, eller slekt/småkjente generelt, så er jeg helt anspent og nervøs, ikke sånn at jeg ikke klarer å si noe, men jeg blir helt forknytt og føler jeg blir helt tom i hodet. så føler jeg meg så utrulig dum:( det er spesielt i situasjoner der jeg er alene med dem.. vet ikke hvordan jeg skal forklare det men føles som om hjernen "kobles" ut på en måte..

jeg synes dette er så rart, hvorfor det har blitt sånn lissom, åsså føler jeg at andre som har sosial angst har angst for å gå på butikker, der det er ukjente osv., jeg kan gjerne gå på en butikk og tilogmed klage på en vare uten problemer..

det er så utrolig deprimerende at jeg ikke klarer fungere sosialt, spesielt når det er problemer med dine nærmeste også... mister helt piffen:/

noen andre som har/har hatt det slik og er det i hele tatt mulig å bli helt bra når det har gått sååå langt...

[Gjest Simon 24]

Ja har det sånn,har hatt det slikt i mange år... Men begynner og bli bedre no, ihvertfall på depresjonen... Mat og trening har vært min kur no om dagene =)

[YouJewel]

Har det akkurat likt! ~Du er ikke alene~ om det er noen trøst.

[Snop]

Jeg klarer ikke å huske hvor, om det var på skolen, på tv eller i et helseblad, men jeg hørte/leste her om dagen at 9 av 10 som gjennomgår behandling mot sosial angst har god effekt av det. Så du har oddsen på din side!

Men det krever egeninnsats, og problemet er nok ofte at man hopper av tidlig fordi det blir for skummelt og/eller man føler at det ikke hjelper med en gang og man blir motløs.

Endret 29. mai 2011 av Snop

[Gjest uAnonymBruker]

at 9 av 10 som gjennomgår behandling mot sosial angst har god effekt av det.

Sa de noe om hvor lang tid det tar? Må man gå i terapi til man er 90 så er det vel heller demens som får de til å glemme at de egentlig har sosial angst:)

Begynner å bli rimelig frustrert nå etter å knapt nok ha sett bedring etter to terapitimer i uka i snart seks år *spy*

[Snop]

Sa de noe om hvor lang tid det tar? Må man gå i terapi til man er 90 så er det vel heller demens som får de til å glemme at de egentlig har sosial angst:)

Begynner å bli rimelig frustrert nå etter å knapt nok ha sett bedring etter to terapitimer i uka i snart seks år *spy*

Nei, men det er nok veldig, veldig individuelt også... læreren min fortalte om en pasient han hadde som brukte flere måneder på å klare å ta skrittet med å hente posten sin på dagtid (hun hentet den alltid om natten når det ikke var stor sannsynlighet for å møte noen). I dag er hun frisk

Jeg forstår kjempegodt at det må være frustrerende... men jeg tror man "bare" må tenke sånn at man kan ikke garantere at terapien virker, men man kan garantere at det ikke virker å ikke gjøre noe.

[Gjest uAnonymBruker]

Kommer ikke til å slutte i terapi selv om det går trått, blir bare lei innimellom. Jeg får heller se på det sånn at jeg kanskje ikke er så sterkt rammet av sosial angst at bedringen viser seg i kjempesteg, men i bittesmå man ikke helt legger merke til:)

[Snop]

Kommer ikke til å slutte i terapi selv om det går trått, blir bare lei innimellom. Jeg får heller se på det sånn at jeg kanskje ikke er så sterkt rammet av sosial angst at bedringen viser seg i kjempesteg, men i bittesmå man ikke helt legger merke til:)

Jeg heier på deg!

[Gjest Nedfall]

Jeg har slitt med sosial angst i mange år, helt siden barneskolen faktisk, men da var det angst for å snakke i klassen å ta ordet i større grupper som var problemet. Jeg fungerte helt fint blandt venner og familie og slikt. samme på ungdomsskolen

nå er jeg 24 år og bor hjemme. dagene preges helt av angsten som jeg føler blir verre og verre.

eneste personene jeg klarer å snakke med uten å være anspent og ha angst er moren min, nærmeste kompisen(av og til), og ei jeg kjenner på nettet. når jeg snakker med de så er det som om alt bare kommer automatisk å jeg er helt avslappet og kan være meg selv...

men når jeg snakker med andre, feks til og med min egen far som jeg har levd med hele livet eller storebroren, eller slekt/småkjente generelt, så er jeg helt anspent og nervøs, ikke sånn at jeg ikke klarer å si noe, men jeg blir helt forknytt og føler jeg blir helt tom i hodet. så føler jeg meg så utrulig dum:( det er spesielt i situasjoner der jeg er alene med dem.. vet ikke hvordan jeg skal forklare det men føles som om hjernen "kobles" ut på en måte..

Hm.. tror det har noe med forventing å gjøre også. Du sier du klarer å være helt avslappet når du snakker med moren din, en kompis, og en nettvenn. Men du har en forventning om at å snakke med dem, kommer til å gå bra (det gjorde jo det sist!). Da er det jo opplagt at neste samtale også går som smurt!

Hvis du tenker på en samtale med noen der alt knyter seg; der forventer du at det skal gå gæernt. Når du forventer at det skal gå ille, vil ting naturligvis gå i stå.

Alt dette er jo egentlig opplagt (og du har sikkert diskutert det med psykologen opp og ned i mente), det "eneste" du trenger å gjøre er å bryte mønsteret, men det er akkurat det som er den store bøygen..

Nøkkelen er vel å prøve å tenke rasjonelt om det; er det en grunn til å forvente at f.eks samtalen med faren din skal gå treigt?

Nei.

Men det gikk treigt sist gang, pga av dine forventninger om at det ville gå treigt, som igjen var basert på at det gikk treigt gangen før det igjen, osv..

Du må bryte denne loopen, og begynne med blanke ark på en måte.

..men av egen erfaring kjenner jeg igjen det der med slekta (ugh!). Jo lengre der er siden jeg snakket med dem, jo kleinere blir det. Så noe kan man sikkert skylde på hvor ofte man gjør det. Er det noen man jevnlig snakker med, opparbeider man seg en rutine til å takle den situasjonen, og da går resten av seg selv..

jeg synes dette er så rart, hvorfor det har blitt sånn lissom, åsså føler jeg at andre som har sosial angst har angst for å gå på butikker, der det er ukjente osv., jeg kan gjerne gå på en butikk og tilogmed klage på en vare uten problemer..

det er så utrolig deprimerende at jeg ikke klarer fungere sosialt, spesielt når det er problemer med dine nærmeste også... mister helt piffen:/

noen andre som har/har hatt det slik og er det i hele tatt mulig å bli helt bra når det har gått sååå langt...

Å fint takle en situasjon med ukjente, mens man får hetta om man må snakke med noen kjentsfolk er helt vanlig. En kan være livredd for å gå rundt i sin egen by (fordi man kan risikere å treffe på kjente), mens man er en helt annen person i en annen by, langt hjemmefra.

...vet ikke om det er noen god løsning på problemet (en psykolog vil vel kalle det for en form for unnvikelse), men, har du tenkt på å studere på en annen kant av landet? Det å kunne fungere over tid, selv om det innebar å flytte mange mil, kunne kanskje dratt opp selvtilliten din?