Savn. Normalt?

[AnonymBruker]

Opp i gjennom tidene har jeg hatt flere stefedre. Den første ble jeg utrolig, utrolig glad i. Jeg trodde han var pappaen min inntil jeg var 5 år gammel. Da gikk han og mamma fra hverandre. Vi holdt jevnlig kontakt, og jeg kaller enda hans foreldre for besteforeldre. De ringer meg, jeg drar på besøk, de kaller seg bestemor og bestefar og jeg blir invitert i bursdager. Når jeg er der, og eks-stefaren min er der, kaller han meg enda for lillejenta hans, han sier han er glad i meg og er oppriktig interessert i hvordan jeg har det og slik. Nå høres det ut som vi har mye kontakt, men det er ikke sånn. Vi sees et par ganger i året.

I det siste har jeg begynt å savne han sånn... Han er ikke mer enn 40 år (synes det høres ut i innlegget som om han er 60 år gammel), og vi har alltid hatt et spesielt forhold. Jeg føler vi sier mer med blikk og slik enn med ord. Hans nåværende kone virker litt sjalu på at han enda ser på meg som sin "datter", og hun er veldig avvisende og kald mot meg. Derfor føler jeg at jeg ikke kan snakke så mye med han lenger, i form av meldinger eller omså på facebook (siden jeg bor langt unna).

Jeg lurer vel egentlig på om dette er normalt? Om noen kjenner seg igjen, kanskje? Selv om det er så mange år siden han var i livet mitt på den måten, så savner jeg han. For han var alltid så positiv, blid, motiverte meg, støttet meg og både sa og viste at han var veldig glad i meg. Og det tror jeg at han er enda.

Er det rart av meg å "savne" han på den måten?

[Moscato]

Det er vel helt normalt, vil jeg anta. Siden du trodde han var faren din da du var liten, så blir det vel som å savne faren sin, og folk pleier ikke å synes det er rart at noen gjør det selv om de knapt har hatt kontakt med faren sin siden de var to år.