Depresjon

[Gjest Elisa]

Jeg er så rar for tiden. Ene øyeblikket er jeg kjempeglad, det neste er jeg kjempesint og skjeller ut alle uten noen spesiell grunn. Den minste ting irriterer meg grenseløst, jeg har en slags uro i kroppen som ikke vil gi slipp, og jeg føler meg ofte trist, nedbrutt og uten livsgnist. Jeg liker ikke å være ute blant folk lenger, gruer meg til å være sosial. Jeg er bare 19, og burde se muligheter, drømmer og fremtidshåp, men jeg er bare bitter, kynisk og lei.

Vet ikke jeg, kan det være at jeg er blitt deprimert?

[AnonymBruker]

Me too, baby

Har ikke gjort noe med det, det bedret seg litt når våren kom, men er fortsatt uten lyst til å være sosial, og ser ikke lyst på å ta fatt på livet. Har ikke oppsøkt hjelp enda, men om det fortsetter kommer jeg til å gjøre det. Det er sikkert det beste for alle, uansett hva årsaken er.

[Gjest LR]

Jeg er så rar for tiden. Ene øyeblikket er jeg kjempeglad, det neste er jeg kjempesint og skjeller ut alle uten noen spesiell grunn. Den minste ting irriterer meg grenseløst, jeg har en slags uro i kroppen som ikke vil gi slipp, og jeg føler meg ofte trist, nedbrutt og uten livsgnist. Jeg liker ikke å være ute blant folk lenger, gruer meg til å være sosial. Jeg er bare 19, og burde se muligheter, drømmer og fremtidshåp, men jeg er bare bitter, kynisk og lei.

Vet ikke jeg, kan det være at jeg er blitt deprimert?

Det med å skjelle ut folk minner med om emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det kjennetegnes jo også ved ustabilt følelsesliv. Men det er vanskelig å si bestemt utifra det lille du skrev.

[Gjest Gjest]

P-piller?

[Gjest LR]

Jeg er så rar for tiden. Ene øyeblikket er jeg kjempeglad, det neste er jeg kjempesint og skjeller ut alle uten noen spesiell grunn. Den minste ting irriterer meg grenseløst, jeg har en slags uro i kroppen som ikke vil gi slipp, og jeg føler meg ofte trist, nedbrutt og uten livsgnist. Jeg liker ikke å være ute blant folk lenger, gruer meg til å være sosial. Jeg er bare 19, og burde se muligheter, drømmer og fremtidshåp, men jeg er bare bitter, kynisk og lei.

Vet ikke jeg, kan det være at jeg er blitt deprimert?

Som du ser her allerede, blir svarene bare antakelser fra alle sammen. Det beste du kan gjøre er å dra til fastlegen din og fortelle om dette, så kan dere vurdere henvisning til psykolog. Vær obs på at mindre alvorlige ting ikke blir prioritert innen psykisk helse, slik at det kan være ubestemt og lang ventetid. Er det noe som haster er privat behandling en mulighet. Fastlegene skal kunne litt om de mest vanlige psykiske lidelsene, som f.eks. depresjon. Så han/hun kan også være en samtalepartner om dette.