Manipulerende atferd

[Gjest Manipulator]

Kjæresten min er 18 og jeg 19..

Prøvde å ta opp at jeg sitter med en følelse av å bli manipulert, og at jeg har gått grundig i meg selv og fremdeles ikke kan se at jeg manipulerer han, og da ble han hysterisk og ropte "nå er du sånn manipulerende igjen!" og braste ut døra.

Et par dagen før spurte ei venninne som bor et par timers kjøring unna meg om jeg ville være med henne på ultralyd, hvor jeg da spurte kjæresten min om han ville være med på dette,da jeg ikke trodde jeg ville få lov til å reise alene. Han ble med, vi sov hos min far natt til dagen venninnen min skulle på ultralyd. På dagen luftet jeg forslaget om at han kunne vente hjemme hos pappa, mens jeg dro på ultralyd, slik at jeg etter ultralyden kunne dra på et kjøpesenter og kjøpe bursdagsgave til han, noe han slettes ikke synes var en god idé, bestemte meg der og da at jeg skulle på ultralyden med veninnen min alene, men han ble så sint at jeg til slutt endte med å ta han med. Fikk vekslet et par ord med venninnen min den dagen, og fortalte litt om hvordan jeg opplever situasjonen, og hun sa at alt hun kunne si var "løp på fort beina dine kan bære deg".

Skjønner jeg blir nødt til å ta noen tøffe valg i nærmeste fremtid..vet bare ikke om jeg orker å ta opp denne kampen. Takk for oppmuntrende svar og støtte.

[Gjest made4u]

I forhold har jeg alltid vært opptatt av at både jeg og den jeg er sammen med skal dyrke våre vennskap, tid sammen får man jo mer enn nok av uansett. Slik jeg ser det så er det får man mer enn nok av tid sammen i et forhold, det er altså bare positivt at man gjør hvert sitt i tillegg.

Dersom jeg hadde vært sammen med ei, og hun ble invitert til ei venninnens ultralyd av en anledning, ja da hadde jeg hatt et ønske på jenta mi sine vegne at hun takket ja til den invitasjonen. Jeg hadde også blitt glad for at hun ble spurt om dette i sakens anledning, nettopp fordi det ville vist at hun og hennes venninne hadde tette bånd seg mellom. Dessuten er det noe folk flest ikke får invitasjon til, jeg ville sett det at hun takket ja som noe som brakte henne og venninnen enda nærmere hverandre, noe jeg ville ha vært glad for da jeg har usedvanlig gode venner jeg føler sterk nærhet til selv - ville unnet jenta mi det samme.

Derfor ville jeg blitt skuffet dersom jenta mi hadde takket nei til invitasjonen, jeg hadde vært frempå for at hun skulle takke ja (men hadde jo ikke presset henne om det var henne som ikke ønsket dette). Å nekte henne det ville vært utenkelig, selv hadde jeg ei ikke følt for å være der sammen med dem da det ville føltes veldig rart for min del.

Synes han du er sammen med ikke gir deg noen rom og er kontrollerende, det er ingen bra tegn. Han trengte ikke bli sint for noe slikt, at han dog blir det betyr bare at han er en som er villig til å "fengsle" deg innenfor rammene av hva hans sjalusi takler eller ikke takler - det er et meget usunt tegn og kan i ytterste konsekvens også være direkte farlig.

Jeg er derfor enig med venninnen din, du bør kanskje komme deg ut av dette forholdet før han får manipulert deg mer enn han allerede har klart. Her er det ikke du som skal føle noen skyldfølelse, snarere heller er det han som skal det...

[La Papesse]

Ta bena fatt, og løp avgårde fra han så fort du kan..

Han er ikke et godt menneske, og vil deg ingen ting godt!

Det du beskriver er IKKE kjærlighet. For all del, ikke engang tro at det er av kjærlighet og omtanke.

Det er en som taper på dette samholdet, og det er deg. Hvis du vil oppleve barndommen på nytt i voksen alder, er det bare å fortsette.

Hvis ikke LØØØØØØØP!

EDIT: Leste det siste innlegget ditt, etter jeg postet mitt eget... Hvor din venninne sa: Løp.. Hør på henne!

Endret 22. mai 2011 av La Papesse