DA og NÅR

[Yme]

"Å" og "og" reglene er helt på trynet... Jeg har en kamerat som har master i Norsk, og han forteller meg at det finnes situasjoner hvor det er unntak på reglene.

Belladonna gir et greit eksempel på det, med den usynlige "å"-en som kommer etter "og".

Det finnes en del rare glipper i skriftspråket vårt.

[Gjest Ludovie]

"Å" og "og" reglene er helt på trynet... Jeg har en kamerat som har master i Norsk, og han forteller meg at det finnes situasjoner hvor det er unntak på reglene.

Nei. Det stemmer ikke at det finnes unntak fra å-/og-reglene. "Å" er infinitivsmerke, og "og" er konjunksjon. Alltid. Uten unntak.

[Yme]

Nei. Det stemmer ikke at det finnes unntak fra å-/og-reglene. "Å" er infinitivsmerke, og "og" er konjunksjon. Alltid. Uten unntak.

Du får ta det opp med universitetene som lærer opp folk som tar mastergrader og sånt idag

[Gjest Ludovie]

Du får ta det opp med universitetene som lærer opp folk som tar mastergrader og sånt idag

Det kan jo være at han har misforstått hva han har lært.

[Gjest SmurfeLurfen]

Men i noen sammenhenger så brukes "da" i stedet for "siden" eller "fordi" tror jeg. Ofte i mer formell sammenheng også tror jeg.

Kommer ikke på noe bedre eksempel akkurat nå, enn dette: Jeg kan ikke komme på sesjon, da jeg er forhindret pga jobb.

Lurer på om det blir riktig å bruke "da" i en slik sammenheng f.eks.?

Men det har vel egentlig ikke noe med da/når bruken?

[Yme]

Det kan jo være at han har misforstått hva han har lært.

"Du og jeg skal lære å skrive og lese"

Denne setninga, som jeg stjal fra Belladonna, er et fint eksempel på unntak.

Der sitter det en "og" forran et ord som hører til "å", men det er helt greit, siden det automatisk blir en usynlig "å" der!

Jeg aner ikke hva konjumsjol og infiniflim betyr, så vi skal ikke se bort ifra at jeg bare ikke forstår hva du skriver, og at argumentet mitt handler om noe annet.

[Antlers]

Nei. Det stemmer ikke at det finnes unntak fra å-/og-reglene. "Å" er infinitivsmerke, og "og" er konjunksjon. Alltid. Uten unntak.

Regel 4:

Tvilstilfeller med "og" eller "å"

"Og" brukes i formuleringer hvor den første

av to infinitiver er utelatt.

Eksempel:

De skal (dra) hjem og planlegge.

Men noen fagfolk hevder at det her kan brukes "å" fordi det er underforstått et (for):

De skal hjem (for) å planlegge.

Selv synes jeg det er greit å oversette til engelsk, om man er i tvil. Ville forøvrig brukt "å" i eksempelet over.

[Yme]

Selv synes jeg det er greit å oversette til engelsk, om man er i tvil. Ville forøvrig brukt "å" i eksempelet over.

Det var et sånt eksempel han kompisen min fortalte meg... Akkurat som med usnylige "å", kan man oppleve usynlig "for". For et opplegg!

[Gjest Eurodice]

Men i noen sammenhenger så brukes "da" i stedet for "siden" eller "fordi" tror jeg. Ofte i mer formell sammenheng også tror jeg.

Kommer ikke på noe bedre eksempel akkurat nå, enn dette: Jeg kan ikke komme på sesjon, da jeg er forhindret pga jobb.

Lurer på om det blir riktig å bruke "da" i en slik sammenheng f.eks.?

Men det har vel egentlig ikke noe med da/når bruken?

I ditt eksempel er "da" årsakskonjunksjon. Her kunne du også ha skrevet "ettersom", "fordi" eller "siden".

[Gjest Ludovie]

"Du og jeg skal lære å skrive og lese"

Denne setninga, som jeg stjal fra Belladonna, er et fint eksempel på unntak.

Der sitter det en "og" forran et ord som hører til "å", men det er helt greit, siden det automatisk blir en usynlig "å" der.

Det er ikke sånn at det automatisk skal være "å" foran et verb i infinitiv. Det er det heller ingen som hevder. Noen ganger, som her, binder man sammen to infinitivsfraser med en konjunksjon (og), og da utelater man som regel infinitivsmerket. (Dette er vel også omtrent hva du skrev i det forrige innlegget ditt.) Dette innebærer dog ikke noe unntak fra regelen om at "å" er infinitivsmerke, mens "og" er en konjunksjon.

[Gjest SmurfeLurfen]

I ditt eksempel er "da" årsakskonjunksjon. Her kunne du også ha skrevet "ettersom", "fordi" eller "siden".

altså er det "lov" å bruke det?

[Yme]

Det er ikke sånn at det automatisk skal være "å" foran et verb i infinitiv. Det er det heller ingen som hevder. Noen ganger, som her, binder man sammen to infinitivsfraser med en konjunksjon (og), og da utelater man som regel infinitivsmerket. (Dette er vel også omtrent hva du skrev i det forrige innlegget ditt.) Dette innebærer dog ikke noe unntak fra regelen om at "å" er infinitivsmerke, mens "og" er en konjunksjon.

Det kan godt hende. Som jeg sa, aner jeg ikke hva de ordene der betyr, så dermed ser jeg ikke bort ifra at jeg argumenterer om feil ting. Det er ikke min skyld da at jeg snakker om ting jeg ikke har greie på da... Det er et syndrom jeg har, som kalles manndom.

[Gjest Ludovie]

Selv synes jeg det er greit å oversette til engelsk, om man er i tvil. Ville forøvrig brukt "å" i eksempelet over.

Eksemplene dine motsier heller ikke regelen (vel, det er strengt tatt ikke en regel, men snarere en beskrivelse) om at "å" brukes som infinitivsmerke, mens "og" er en konjunksjon.

Det siste eksempelet ditt, hvor det er "noen fagfolk" som argumenterer for at man kan/skal bruke infinitivsmerke, ettersom de mener at "for å" er underforstått, tar jeg med en klype salt. Det er uansett Språkrådet som bestemmer hva som er korrekt språkbruk.

Og jeg vil gjerne gjenta: Det er da ingen av de som har den minste peiling innenfor dette feltet som mener at det alltid skal være infinitivsmerke (og altså aldri "og") før et verb i infinitiv. (Derimot er det alltid motsatt: Man har aldri infinitivsmerke med mindre det følger en infinitiv like etter.)

[AnonymBruker]

Engelsk og norsk er to separate språk. Vi kan ikke beholde en ting i norsk bare fordi det er "likt" på engelsk. Hvis det skal være sånn så har vi mye vi må fikse!

Forresten synes jeg folk bruker "da" for mye.

OG det irriterer meg GRENSELØST at folk ikke kan skille mellom "til" og "på". "jeg skal .... til lørdag". Det heter da virkelig "på lørdag".

Ah, hahahaha ja! Det er så utrolig irriterende, og det er så utrolig mange som skriver sånn for tiden. Skjønner ikke hvor de har det fra?

[AnonymBruker]

Oi, der lærte jeg noe nytt i dag også. Rart jeg aldri har hørt noen si "en kompliment", når det tydeligvis er det som er korrekt. For meg kommer det uansett til å føye seg inn i rekken av ord jeg selv velger stavemåte på. Kommer aldri til å si/skrive "en kompliment", "jaså" eller "forholdsregler". Her går det i "et kompliment", "jasså" og "forhåndsregler". Noen ganger blir jeg litt irritert på "allikevel" også. Det holder strengt tatt med én l.

Da og når har jeg ingen problemer med, men det kan vel hende det har gått litt fort i svingene et par ganger.

Haha, akkurat som med et kjevle. Helt ulogisk.

[Gjest Heloise]

De fleste kan si "den gang da, hver gang når" men klarer ikke bruke da/når i språket sitt. En av de tingene jeg irriterer meg over...

[AnonymBruker]

Haha, akkurat som med et kjevle. Helt ulogisk.

Nei, det kommer rett og slett an på hvor du kommer fra. Jeg, og mange andre, sier "et kjevle", men jeg har aldri hørt noen si "en kompliment".

[Gjest Eurodice]

Nei, det kommer rett og slett an på hvor du kommer fra. Jeg, og mange andre, sier "et kjevle", men jeg har aldri hørt noen si "en kompliment".

Det at du aldri har hørt det, betyr ikke at det ikke er riktig. Derimot er "kjevle" inntetkjønn, det er riktig.

[Gjest Eurodice]

altså er det "lov" å bruke det?

Ja.

[Norbertine]

... "Har du sett han i det siste?" er altså korrekt norsk, mens "*Have you seen he lately?" ikke er korrekt engelsk.

Nettopp.

Det siste eksempelet ditt, hvor det er "noen fagfolk" som argumenterer for at man kan/skal bruke infinitivsmerke, ettersom de mener at "for å" er underforstått, tar jeg med en klype salt. Det er uansett Språkrådet som bestemmer hva som er korrekt språkbruk.

Bare en kommentar til det uthevede. Strengt tatt er det verken språkrådet eller ordboken bestemmer hva som er korrekt språkbruk. Det er heller slik at de faktisk beskriver språket som allerede er i bruk, og fastsetter en norm. Dermed er det vi alle som snakker norsk som sammen er med å bestemme hvordan skriftspråket vårt skal være. Hvis alle (eller de fleste) begynner å skrive noe som i dag er definert som feil, blir det etterhvert riktig. Derfor er det i dag lov å skrive "hverken", hvor det før kun var "verken", eller "han" der det tidligere var "ham".

Før eller senere blir det nok lov med et kompliment også, merkelig at språkrådet er trege der, siden det virker som det er rimelig allmenn konsensus for at dette er riktig.