Hva er galt med meg?

[Gjest Rar]

Ja, som tittelen sier, hva er galt med meg?

Saken er at jeg at jeg jevnlig får et ønske om å bli psykotisk eller schizofren, eller manisk e.l. Jeg går til psykolog og har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og tvangstanker. Og dette er nok riktige diagnoser. Men problemet er at det ikke føles nok. Hvis jeg leser om noen som er psykotisk eller schizofren så kan jeg begynne å gråte for at jeg ikke er det selv. Jeg fascineres av disse lidelsene, og jeg ønsker på en måte å bli sett på som et veldig alvorlig psykisk sykt tilfelle av min DPS (distriktpsykiatrisk senter) og min behandler.

Men i enkelte stunder hvor jeg har vært på randen av sammenbrudd så har jeg plutselig blitt oppriktig redd for å bli psykotisk. Da kommer tankene om at jeg aldri aldri skal ønske å bli psykotisk igjen, fordi det da virker veldig skremmende å miste kontrollen.

Men når det har roet seg igjen, så kommer ønsket tilbake.

På forrige time oppsummerte psykologen litt om hva som er mine problemer og hva vi må jobbe med, og hun sa da at det ikke er så mye galt med meg, men at jeg har de diagnosene jeg nevnte over.

Er det ikke vanlig å være fornøyd med at man ikke har så alvorlige sykdommer? For meg ble det en nedtur, og jeg begynte å tenke på hvordan jeg kan bli dårligere. Hva som skal til for at hun vil tenke at det er noe veldig galt med meg. Eneste grunnen til at jeg ikke starter med selvskading er fordi jeg ikke tør, jeg er redd for blod, og fordi jeg vet det er dumt. Men da blir jeg litt fortvilet fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli sett på som alvorlig nok.

Vet ikke hva jeg ønsker nå. Men det kjennes ikke bra ut inni meg

[Chelmon]

Saken er at jeg at jeg jevnlig får et ønske om å bli psykotisk eller schizofren, eller manisk e.l. Jeg går til psykolog og har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og tvangstanker. Og dette er nok riktige diagnoser. Men problemet er at det ikke føles nok.

Uten at jeg egentlig kan noe som helst om dette, kan det være at når du først er syk/har et problem vil du at det skal være et stort og skikkelig et, eller verre enn det er slik at ingen kan forvente at du skal bli bedre/gjøre framgang?

Du skriver også at du fikk fortalt at det ikke var så mye galt med deg, føles det da kanskje som om det forventes at du takler dette og at det ikke er noe big deal - selv om det er veldig vanskelig for deg?

Håper uansett du får god hjelp og at alt ordner seg for deg!

[Gjest Thea]

Jeg tror hun som skriver over har rett, jeg er for eksempel bipolar 2 og får liksom alltid høre "men det er jo den milde typen! Da går jo alt greit". Og selvfølgelig er jo det veldig surt når ting allikevel går drittdårlig at jeg ikke er syk nok.

Men psykologen er jo der for å hjelpe deg så snakk om dette.