Mannen min har forlatt meg

[liv]

Når det gjelder barna så be mannen komme hjem så dere kan snakke med de sammen. Fortelle at pappa har forelsket seg i en annen dame og derfor flytter til henne. At dere skal gå til mekling og bli enige om hvordan dette skal løses til det beste for barna. La det synke inn et par dager og så snakker dere med barna igjen om hvordan barna helst vil ha samværet. De har garantert venner som er skilt og har tanker om hvordan de vil ha det. (i allefall om de er over barnehagealder)

[Gjest Hanne]

Så hjertens enig!! Herregud for ei empatiløs KU!

Ok, der sank du på et lavt nivå. Du er ikke enig men hold deg for god til å kalle andre for empatiløse kyr.

Ts: Sender deg en varm klem og jeg håper det løser seg for deg

[AnonymBruker]

Jeg får ikke sove. Dvs, vi la oss til å sove alle sammen innen midnatt, men så bråvåknet jeg litt over 1. Jeg fikk sånn angst ...

Jeg bor alene med mine tre barn på 6, 8 og 10 år, og mannen min har forlatt meg. Det skjedde helt plutselig, han hadde visst hatt en elskerinne over lengre tid.

Han pakket kofferten og dro på lørdag mens barna var ute av huset. Han skal bo hos elskerinnen sin mens vi finner ut hva vi skal gjøre med oss, huset, barna, ALT... Vi har vært gidt i 10 år, vi giftet oss da jeg var 30 og han 28.

Jeg kan ikke helt tro det som har skjedd, vi hadde det veldig fint. Vi har alltid hatt det veldig fint, og han har alltid vært så god og kjærlig mot meg, og det har jeg vært mot han også. Tanken på at han har holdt på med meg mens han har holdt på med henne ... den tanken orker jeg ikke tenke på engang...

Det jeg kjenner på er at jeg har lyst til å bryte helt sammen, for jeg føler jeg ikke makter det her. Kjenner angsten komme krypende når jeg tenker på hvordan det blir når mannen min aldri kommer hjem mer, at jeg må klare alt alene, at jeg skal ligge helt alene, men så har jeg barna, så jeg må holde meg oppe pga de. 17.mai er om et par dager også, og jeg må innrømme at jeg ikke helt klarer tanken på å feire den. Tenkte på å sende barna bort til foreldrene mine, vi pleier alltid å være hos de med flere i familien.

Det blir vel noen spørsmålstegn om jeg ikke kommer, men jeg kan si jeg er syk ... så lurer de på mannen min ...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Noen som har erfaringer og råd å komme med?

Ring mannen din og be han hente barna ders til 17 mai. Si du trenger å sove ut,så han får stå for feiringen. Elskerinnen bistår sikkert

[Janis]

Jeg har ikke vært i din situasjon, men vært igjennom et brudd der mannen flyttet ut.

Før vi hadde delt og alt var oppgjort, måtte han være med på å betale lånet og andre utgifter. Jeg kunne ikke på dagen ta over hele skuta.

Men: Er det ikke litt dumt å fortelle barna hva pappa har gjort?

Kan ikke fortelle så små barn at pappa har fått ny kjæreste og ikke vil leve med mammaen deres av den grunn?

Jeg mener at slikt burde dere vente med å fortelle.

Håper han er villig til å samarbeide med barn og oppgjør uten masse tullball.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke vært i din situasjon, men vært igjennom et brudd der mannen flyttet ut.

Før vi hadde delt og alt var oppgjort, måtte han være med på å betale lånet og andre utgifter. Jeg kunne ikke på dagen ta over hele skuta.

Men: Er det ikke litt dumt å fortelle barna hva pappa har gjort?

Kan ikke fortelle så små barn at pappa har fått ny kjæreste og ikke vil leve med mammaen deres av den grunn?

Jeg mener at slikt burde dere vente med å fortelle.

Håper han er villig til å samarbeide med barn og oppgjør uten masse tullball.

Lykke til

Hmm, ja han betalte på lån som han skulle, men ingen som opplyste at han kunne tatt husleie for sin del når du bodde der sammen med barn.Han skulle også betalt barnebidrag, noe han muligens gjorde.

Er typisk at mannen betaler dobbelt når han flytter ut, og det blandes det som heter eiedom og oppfortringsolikt mot egne barm. Det er 2 forskjellige regelsett.

[Sign]

Jeg har ikke vært i din situasjon, men vært igjennom et brudd der mannen flyttet ut.

Før vi hadde delt og alt var oppgjort, måtte han være med på å betale lånet og andre utgifter. Jeg kunne ikke på dagen ta over hele skuta.

Men: Er det ikke litt dumt å fortelle barna hva pappa har gjort?

Kan ikke fortelle så små barn at pappa har fått ny kjæreste og ikke vil leve med mammaen deres av den grunn?

Jeg mener at slikt burde dere vente med å fortelle.Håper han er villig til å samarbeide med barn og oppgjør uten masse tullball.

Lykke til

Hvorfor? De vil jo oppdage det første gangen de er hos far - kanskje allerede om 2 uker - at han bor sammen med en dame. Og de største ungene skjønner jo hva det betyr.

[Løvetanten]

Hvorfor? De vil jo oppdage det første gangen de er hos far - kanskje allerede om 2 uker - at han bor sammen med en dame. Og de største ungene skjønner jo hva det betyr.

Ja, de vil skjønne det, men det er ikke i barnas beste å fortelle "voksenversjonen" av det som har skjedd.

Man sier ikke at "Faren deres bedro meg og har fått seg en elskerinne som han har flyttet til. Alt er hans feil"

Barna skal få lov til å beholde den kjærligheten og respekten de har for begge foreldrene sine, så er det opp til begge to deretter å svare på de spørsmålene barna måtte ha. Ikke sikkert far kommer så godt ut der, for barn velger ofte side til den de oppfatter har det tøffest.

Deri ligger den virkelige utfordringen; å ikke overføre sin egen bitterhet og sitt eget sinne til ungene. Gjerne være ærlig og si at man har det tøft og er sinna, men holde seg for god til beskyldninger, drittkasting og intime detaljer.

[Sophie-Ann]

Jeg vet nøyaktig hvordan du har det, og det eneste jeg kan si til deg at det går over, det lover jeg!!! Det kommer til å ta tid, og det blir nok en berg og dal bane tur før du er over ham, men man må gå igjennom dette og ikke stenge det inne, for da får du det bare enda sterkere senere.

Ikke fortell barna grunenn til bruddet, det finner de fort nok ut av selv. Vær blid og positiv når barna skal til faren, dette skal ikke gå ut over barna.

Ikke bli bitter og sur, det gavner ingen og spesielt ikke deg selv. Bli forbanna, få gørret ut og gå videre. Jeg vet at det er enklere sagt enn gjort, men du må for din egen del. Ta en tur til frisøren, fiks håret ditt, neglene eller noe annet som gjør at du føler deg vel. Ikke tråkk rundt hjemme i en joggebukse, det gjør at du bare føler deg verre.

Sett deg ned og planlegg fremover, angående penger, hus osv. Dere må til mekling, så ha med deg en liste over ting du vil ta opp. Vær saklig og behersket. Du kommer mye lenger med det enn å gråte og være forbannet.

Prøv å tenk positive tanker og lag en liste over alle de negative tingene med ham som du tar frem når du sliter som verst. Sett musikk på full guffe i stuen, syng og dans når du er alene. Fake it until you make it. Vær med venninner når barna er hos faren, kom deg ut av huset og finn på gøye ting.

Dette ordner seg!!! Stor klem til deg

Endret 18. mai 2011 av Sophie-Ann

[Carrot]

Kom du deg gjennom dagen TS?

[Gjest Gjest]

Ja, de vil skjønne det, men det er ikke i barnas beste å fortelle "voksenversjonen" av det som har skjedd.

Man sier ikke at "Faren deres bedro meg og har fått seg en elskerinne som han har flyttet til. Alt er hans feil"

Barna skal få lov til å beholde den kjærligheten og respekten de har for begge foreldrene sine, så er det opp til begge to deretter å svare på de spørsmålene barna måtte ha. Ikke sikkert far kommer så godt ut der, for barn velger ofte side til den de oppfatter har det tøffest.

Deri ligger den virkelige utfordringen; å ikke overføre sin egen bitterhet og sitt eget sinne til ungene. Gjerne være ærlig og si at man har det tøft og er sinna, men holde seg for god til beskyldninger, drittkasting og intime detaljer.

Støtter, meget solid som vanlig av deg.

[Gjest Gjest]

Det er kommet mange gode svar, ville bare slutte meg til gjengen som sier at det blir bedre med tiden! Det blir garantert bedre. Time for time, dag for dag, uke for uke. Du må stå i det, gråte når du trenger, men hold hodet hevet for barnas skyld. Vis deg sterk!!! Husk, den styrken du klarer å fremvise nå, er den som berger barna dine:)

Oppsummeringsvis skaff oversikt over:

1. Bolig: hvem eier hva, dvs hvordan er eierforholdet til boligen deres? Hvem skal fortsette å bo der? Til hvilken pris skal den andre parten kjøpes ut? Og NB!! den andre vil vel bo i samme del av byen, av hensyn til barna?

2. Samværsavtale: her må dere gjennom noen runder på fam.vernkontoret og du vet kanskje ikke hva slags samværsavtale du ønsker deg ennå? Det kan jo også endre seg, med jobbsituasjon og annet. Dersom dere går for annenhver uke, får du frigjort masse tid til evt studier/etterutdanning/overtidsarbeid/oppussing....

3: Bidrag: skal NAV fastsette bidrag, eller skal dere ha en privat avtale? Husk at den som har sterkest økonomi, bør betale relativt mer av utgiftene med barna.

4. Bil; hvem eier bilen/hvilken eierbrøk har dere/eier dere bil sammen? Begge bør vel ha bil, av hensyn til barna som skal på aktiviteter etc.

PS: Sitter du i saksa økonomisk? Eier han alt? Han er nok uansett interessert i en løsning som gir deg mulighet til å ta mesteparten av ansvaret for barna. Med en elskerinne er det nok tvilsomt at han ser for seg at barna skal være i ny-familien hele tiden. elskerinnen vil vel også ha sitt... Ta kontakt med en advokat. Mange kommuner har gratis advokathjelp. advokaten kan hjelpe deg å sette opp forslag. Du kan også få hjelp her, om du skriver litt mer:)

[AnonymBruker]

Til gjest over her.

Du kommer med en masse rare spekulasjoner og antydninger.

Fyren som har forlatt henne er sannsynligvis ikke åndssvak eller uinteressert i ungene sine.

Skilsmisse handler om så j*vla mye mer enn hvem som skal få mest penger og hvem som skal bli avspist med bare samværsrett.

TS er såra og lei seg, men hun har ikke flere rettigheter enn faren til ungene. Om han vil ha huset og ungene så har han like mye rett til det. Og har de 50/50 så har han god tid til den nye kjæresten sin.

[Gjest Gjest]

Først og fremst vil jeg gi deg en stor klem, for jeg vet hva du går igjennom nå!

For nøyaktig ett år siden skjedde det samme med meg.

Min mann fyttet ut og jeg satt alene igjen med to barn, hus, lån og en forholdsvis usikker fremtid.

Han hadde hatt ei elskerinne over lengre tid, og holdt meg for narr. Plutselig raste livet mitt, og et 13 år langt samvær sammen.

Jeg støtter meg også til de andre og sier at ting blir bedre etterhvert, selv om alt kanskje ser svart ut akkurat nå.

Jeg er heldigvis en ganske sterk person, selv om bruddet ga meg en stor knekk.

Jeg har gode venner, familie og arbeidskollegaer som støttet meg fullt ut og som stilte opp for meg. Jeg var helt fra begynnelsen åpen om det som hadde skjedd til dem, og ære være dem som har lyttet til all min frustrasjon, sinne og sorg.

Jeg kunne godt ha sykemeldt meg, men valgte istedenfor å gå på jobb. Da hadde jeg iallefall noe å fylle dagene mine med. I en periode trengte jeg noe å sove på om nettene, og det fikset legen min.

Jeg hyret advokat og fikk et ordentlig oppgjør av hus og innbo. Heldigvis gikk det meste i min favør. Banken kunne også gi meg et gunstig lån, slik at jeg, tross min lave inntekt, klarte å sitte med huset.

Da dette var gjort, falt en stor bør fra mine skuldre- for selv om dette tok tid, og tappet meg for krefter og energi, så kunne jeg tilslutt si til ungene at de slapp å flytte fra sine venner og sitt hjem.

Jeg begynte også å trene, og la fullstendig om kostholdet mitt.

Jeg gikk fra å være ganske chubby til å bli slank og sunn, med en veltrent kropp.

Jeg får hele tiden kommentarer fra folk hvor flott jeg ser ut, og menn snur seg etter meg på gata.

Det gjør noe med selvtilliten min- jeg føler meg som om jeg er verdt noe igjen!

Ekstra gøy er det å høre fra andre at de ikke skjønner at min mann forlot meg for det takraset han har funnet seg nå

Jeg har datet en og annen type, men kjenner at jeg ikke er klar for noe forhold ennå. Iallefall ikke noe fast, og jeg har heller ikke introdusert barna for noen ennå. Til det vil jeg vente til jeg er 100% sikker på at en evt. ny partner er noe å satse på.

Vi har en vanlig samværsordning når det gjelder barna, men det fungerer ikke så veldig bra. Det har vært mye tøys og tull, desverre, og jeg kan ikke stole på ham, men jeg håper det vil gå seg til etterhvert. Mye ligger i at elskerinna hans ikke liker barn og vender ham mot barna sine, og han er blind og ser ikke dette. Jeg regner med at dette vil slå tilbake på ham etterhvert når virkeligheten innhenter ham, og at han vil ta seg selv sammen.

Jeg er den dag i dag glad for at min mann flyttet ut, og jeg har det egentlig ganske bra med meg selv- og ikke minst at ungene har det bra.

Selvfølgelig savner jeg noen som kan holde meg med selskap om kveldene, og prate med meg, eller som er hjemme slik at jeg kan ta meg en tur ut med venninner på kafe eller noe annet, men det gjelder bare å omstille seg. Slike ting kan jeg gjøre i mine "frihelger".

Jeg tenker på alle tingene og vanene hans som har irritert meg, og jeg er utrolig glad for at jeg slipper dette lengre. Jeg slipper å ligge våken til langt utpå morgenkvisten når han er "ute med venner" og lure på når han kommer hjem, jeg slipper diskusjonene om hvem som skal gjøre hva, og hvordan ting skal gjøres- nå er det meste mine avgjørelser ene og alene.

Ungene har også vært enestående oppi det hele. De er flinke til å hjelpe til hjemme, og de klarer seg greit på skolen. De aksepterer også at vi ikke har så god råd, og at de ikke kan få alt de peker på, og viser at de setter pris på ting de får. Jeg føler også at jeg har fått et bedre forhold til barna mine etter dette. De er såpass store at jeg har kunnet vært åpen og ærlig om hva som har sjedd- selvfølgelig har jeg ikke sagt alt, men vi er flinke til å prate om ting. De stiller spørsmål, og jeg prøver å svare dem så godt jeg kan uten å prate dritt om den andre parten.

Jeg kommer aldri til å ta min mann tilbake igjen, det er iallefall sikkert. Jeg har vist at jeg klarer meg utmerket godt alene, det gjør godt for min selvtillit, og irriterer sikkert fletta av ham og elskerinna hans!

Jeg vil med dette ønske deg lykke til videre i livet! Dette klarer du- med litt hjelp av familie og venner, som det virker som om du har

[Gjest Gjest]

Lurer på hvordan det går med deg...