Mannen min har forlatt meg

[AnonymBruker]

Jeg får ikke sove. Dvs, vi la oss til å sove alle sammen innen midnatt, men så bråvåknet jeg litt over 1. Jeg fikk sånn angst ...

Jeg bor alene med mine tre barn på 6, 8 og 10 år, og mannen min har forlatt meg. Det skjedde helt plutselig, han hadde visst hatt en elskerinne over lengre tid.

Han pakket kofferten og dro på lørdag mens barna var ute av huset. Han skal bo hos elskerinnen sin mens vi finner ut hva vi skal gjøre med oss, huset, barna, ALT... Vi har vært gidt i 10 år, vi giftet oss da jeg var 30 og han 28.

Jeg kan ikke helt tro det som har skjedd, vi hadde det veldig fint. Vi har alltid hatt det veldig fint, og han har alltid vært så god og kjærlig mot meg, og det har jeg vært mot han også. Tanken på at han har holdt på med meg mens han har holdt på med henne ... den tanken orker jeg ikke tenke på engang...

Det jeg kjenner på er at jeg har lyst til å bryte helt sammen, for jeg føler jeg ikke makter det her. Kjenner angsten komme krypende når jeg tenker på hvordan det blir når mannen min aldri kommer hjem mer, at jeg må klare alt alene, at jeg skal ligge helt alene, men så har jeg barna, så jeg må holde meg oppe pga de. 17.mai er om et par dager også, og jeg må innrømme at jeg ikke helt klarer tanken på å feire den. Tenkte på å sende barna bort til foreldrene mine, vi pleier alltid å være hos de med flere i familien.

Det blir vel noen spørsmålstegn om jeg ikke kommer, men jeg kan si jeg er syk ... så lurer de på mannen min ...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Noen som har erfaringer og råd å komme med?

[FrøkenJosefine]

Har ingen gode råd, men vil bare gi deg en goood klem!

[Havtorn]

To gode klemmer!

Vær sterk.. kjempelei situasjon.

[CafeLatte]

Kjære ts en god klem til deg, kan tenke meg at det er helt forferdelig følelse. Blir så sint når jeg hører om slike tilfeller som det mannen din gjorde . Håper du har en støttende familie, tror de kan hjelpe deg i denne perioden. Lykke til jeg håper virkelig ting ordner seg for deg. Du fortjener det beste Pass på deg selv ts.

[Gjest Er]

Jeg har vært i samme situasjon. Oppsøk familieterapaut/psykolog snarest. Ikke legg deg ned. Da blir alt verre. Det kommer til å gjøre jævlig vondt en lang stund før det blir bedre gradvis. Stå på for ungene sin skyld. Vær med dem på 17.mai osv. Husk at du ikke er i sorg pga mannen du hadde, men mannen du trodde du hadde. Ham har sviktet deg på det verste og den sannheten er veldig tung å svelge/bli vant til. Lykke til. Livet går videre selv om det ikke kjennes slik nå.

[Titti72]

Jeg har tro på ærlighet ovenfor familien. Forteller du dem hva som har skjedd, så stiller de garantert opp, og loser deg og ungene gjennom 17. mai.

Du har en tøff tid foran deg, og mange tanker som skal sorteres og "snakkes ihjel". Ofte er det lurt å bruke fagfolk til den jobben, for ikke å "slite" ut venninnene dine.

Lykke til, og husk du komemr alltid hel ut på den andre siden.

Stor og varm klem til deg....

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd å komme med til deg for jeg har ikke vært i denne situasjonen selv. Men jeg er i omlag samme alder som deg, har 3 barn på omlag samme alder som deg og en mann jeg har hatt levd sammen med i mange år. Om han hadde sviktet meg, hva hadde jeg gjort?

Som andre sier tror jeg det vil hjelpe deg å være åpen om det til dine nærmeste slik at de har mulighet til å gi deg 1. hjelp. Og la dem få lov til å hjelpe, det vil være godt både for deg og dem. Så ville jeg kontaktet noen som kan hjelpe profesjonelt, feks en familieterapaut. De vet nok hvordan du har det og kan hjelpe deg både med det praktiske og det følelsesmessige. Man kommer veldig langt om man er åpen med det man sliter med, det har i alle fall jeg erfart.

Klem til deg fra meg.

[Gjest nn]

Opplevde det samme med min eks, hadde heldigviss ikke barn. Det er forferdelig og kommer til å være det en stund, men det blir bedre. Og jeg råder som de andre her - ta kontakt med familieterapeut/psykolog, vær åpen mot familie og venner og bruk den hjelpen du har tilgang på!

Jeg fikk uvurderlig hjelp fra foreldre, søsken og gode venner som hjalp meg gjennom det hele og håper du får det samme!

[Bellamy]

Huff.. Kjære TS, jeg har dessverre ingen gode råd å komme med, da jeg ikke har erfart noe lignende selv. Men det høres absolutt lurt ut å være åpen om det hele til familien din, familier er som regel fulle av støtte og kjærlighet og hjelper dere nok absolutt gjennom 17. mai og tiden som kommer fremover. Oppsøk psykolog så har du noen å prate med.

Til slutt vil jeg bare gi deg en god klem

En situasjon som den du er oppe i ville jeg ikke ønsket min verste fiende..

[Sign]

Skulle ønske jeg kunne komme gjennom dataen og gi deg en god For jeg vet nøyaktig hvor vondt du har det, jeg har vært i nesten samme situasjon. Bare at jeg har 2 barn og min x ikke plutselig flyttet ut, vi hadde noen måneder fra jeg fant ut om utroskapen til han faktisk flyttet. Hadde jeg da vist det jeg vet i dag, så hadde jeg sparket han ut den dagen jeg oppdaget det og sluppet mange måneder med ekstra smerte og forlenget lidelse.

Akkurat nu er du i sjokk, det blir for mye å ta innover seg. Det gjør så vondt at du antakelig ikke viste at det var mulig å ha det så vondt. Det jeg opplevde var at jeg var mye sterkere enn jeg trodde. Selv om jeg hadde det helt for jævli og omtrent verken sov eller spiste, så klarte jeg å stå opp, få barna avgårde, gå på jobb... I mange måneder levde jeg i huset vårt med alt av minner og historikk. Jeg klarte å få det i stand til salg, jeg klarte å kjøpe ny bolig, jeg klarte å pusse opp, jeg klarte å jobbe, jeg klarte å følge opp ungene... Det er sant at motgang gjør deg sterk!

Ta en dag av gangen. Du må nødvendigvis samarbeide med din x når det gjelder det praktiske og økonomiske og for din egen del - få gjort det så snart som mulig, få avtaler skriftlig og ikke stol på muntlige løfter. Min erfaring er at løfter og ting dere er enige om akkurat når han flytter ut ikke lenger er gyldige når han har fått "tenkt seg litt om" (det betyr påvirkning fra elskerinnen).

Ikke vær redd for å be dine nærmeste om hjelp. Praktisk hjelp og til en skulder til å gråte på. Du klarer ikke en slik omveltning i livet ditt uten å ha støttespillere.

Akkurat nu er det vel en mager trøst, men det blir bedre. Jeg vet at det er vanskelig å tro på akkurat nu, men det er faktisk sant. Det kommer til å ta tid, vi mennesker er ikke slik at man bare kan "slå av" følelser (selv om man noen ganger skulle ønske at man kunne det) og du kommer til å bruke til til komme over sorgen, sinnet og tapet av det livet du trodde du hadde.

Ønsker deg så masse lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg har vært der. Og jeg angrer som faen på at jeg ikke skaffet meg en advokat dagen etter og kjørte ham til veggs! Tapte flere hundre tusen og han "slapp unna" ungene i tillegg for han var kun opptatt av nydama.

Jeg lå i senga og var i koma av sjokk. Trodde at hvis jeg var snill og gjorde alt han sa, så ville alt bli bra.

Jeg burde sørget for at han betalte for seg og at han TOK SIN DEL AV FORELDREANSVARET!!!

[Yasi]

Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan du har det akkurat nå - ei heller har jeg noen gode råd å komme med annet enn; hold ut for dine barns skyld Dette var virkelig trist å lese, TS

Bruk støtten fra familien din - det er i slike stunder man trenger hverandre mest! Og ikke klandre deg selv - dette er ikke din feil. Det er utrolig råttent gjort av et menneske å gjøre noe slikt mot moren til sine barn ... Jeg unner ingen noe slikt.

Ønsker deg masse lykke til, og sender en GOD og varm klem din vei

[Gjest En som forstår]

Jeg får ikke sove. Dvs, vi la oss til å sove alle sammen innen midnatt, men så bråvåknet jeg litt over 1. Jeg fikk sånn angst ...

Jeg bor alene med mine tre barn på 6, 8 og 10 år, og mannen min har forlatt meg. Det skjedde helt plutselig, han hadde visst hatt en elskerinne over lengre tid.

Han pakket kofferten og dro på lørdag mens barna var ute av huset. Han skal bo hos elskerinnen sin mens vi finner ut hva vi skal gjøre med oss, huset, barna, ALT... Vi har vært gidt i 10 år, vi giftet oss da jeg var 30 og han 28.

Jeg kan ikke helt tro det som har skjedd, vi hadde det veldig fint. Vi har alltid hatt det veldig fint, og han har alltid vært så god og kjærlig mot meg, og det har jeg vært mot han også. Tanken på at han har holdt på med meg mens han har holdt på med henne ... den tanken orker jeg ikke tenke på engang...

Det jeg kjenner på er at jeg har lyst til å bryte helt sammen, for jeg føler jeg ikke makter det her. Kjenner angsten komme krypende når jeg tenker på hvordan det blir når mannen min aldri kommer hjem mer, at jeg må klare alt alene, at jeg skal ligge helt alene, men så har jeg barna, så jeg må holde meg oppe pga de. 17.mai er om et par dager også, og jeg må innrømme at jeg ikke helt klarer tanken på å feire den. Tenkte på å sende barna bort til foreldrene mine, vi pleier alltid å være hos de med flere i familien.

Det blir vel noen spørsmålstegn om jeg ikke kommer, men jeg kan si jeg er syk ... så lurer de på mannen min ...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Noen som har erfaringer og råd å komme med?

[Gjest houston]

Stå på!

Da jeg ble forlatt, da babyen vår var et halvt år, gikk hjernen min på autopilot for henne. Det fungerte veldig bra! Jeg bestemte meg for at jeg var glad for at jeg bare skulle fokusere på henne, fordi hun trengte meg. Og ble utrolig sterk av det. Så ikke gi deg!! La barna være brenselen som får deg opp om morgenen, og det du tenker på når du legger deg. Og skyv ALT som har med ham ut i intet. Ikke la ham eksistere for degen gang. Vi blir lært opp alt for mye til å velte oss i sorger, gå til terapeuter, ta medisiner, SNAKKE om tingene. Jeg mener det er på tide å hente frem urkvinnen i oss som sier: Dette FIKSER vi!!! Lykke til:-D

[AnonymBruker]

Hvis du trenger litt tid for deg selv, kjør barna bort til der mannen din bor. De trenger faren sin og du trenger litt pusterom.

[Gjest nn]

Ja, skaff advokat! Det gjorde jeg og det er jeg veldig glad for! Da vet du at alt blir delt riktig og slipper i etterkant å trege over at det ble feil. Det er ikke lett å dele formue, gjeld, eiendeler, sparekontoer mm og vel verdt å betale noen for å ordne det korrekt.

Og gjør det litt raskt, ta kontroll over situasjonen!

Min eks brukte masse penger på dyre restaurantbesøk etc m elskerinnen. Noe jeg ikke var interessert i å sponse gjennom felles økonomi.

Og har du ikke oversikt over felles økonomi så skaff det snarest. Spør familie/venner om hjelp til å ta grep.

Og, tenk litt på at han har holdt på med hun andre. Det er ikke pent. Han har ikke vært snill med deg og ikke respektert deg. Det er heller ikke sikkert han er så snill fremover og han prioriterer sannsynligvis ikke deg og barna. Derfor viktig å ta kontroll over økonomi. Jeg vet det er forferdelig, men du må!

"You never know how strong you are until being strong is the onlv choice you have!"

[Carrot]

Jeg ville for det første vært tydelig på at HAN forlot familien til fordel for elskerinnen til de nærmeste, fra dag en!

Deretter ville jeg forsøkt holde hodet over vann for barna akkurat 17 mai - men etter det ville jeg kontaktet advokat for å sette igang delingsprosessen og separasjonen. Vær klar over at du og barna har rett til å bli boende i huset og at han har plikt til å betale som før i denne perioden, dette vil en advokat kunne gi deg veiledning på.

Jeg vet det er det siste du tenker på - men å fokusere på dette nå vil gjøre deg nummen for smertene og tankene, sorgen - den kan du ta igjen senere.. Erfaringsmessig tror jeg det vil bli mange søvnløse netter og tårer før du en dag innser at det ikke ble så ille som du fryktet, at livet ikke er så verst likevel.. Men akkurat nå er det forjævlig og du må håndtere det!

Ikke vær den som lar seg overkjøre når han (som en annen skrev) får tenkt seg om...

Det er ikke enkelt - men du kommer gjennom det...

Du kan sikkert finne mye nyttig info her;

http://www.skilsmisse.net/

http://www.jusstorget.no/article.asp?Key=2&FagKey=33

[Sommersol]

Uff stakkars.. Sender deg en stor klem…

Jeg har vært akkurat der du er nå, og det svir. Selv om vi stort sett hadde det bra, var det vel en grunn for at det som skjedde skjedde, så jeg kjente ikke så veldig på sviktet hans eller tapet av han. Men det er tungt og starte på nytt med alt alene, skrekkelig tungt. Men som mange over meg sier her, ikke legg deg ned, for det er lys i tunellen og for de fleste jeg kjenner som har vært der, er det lyset veldig bra.

Jeg vil bare anbefale deg til å bite tennene sammen og stå på for deg selv og barna. Si det som det er til alle, de får jo vite det til 7. og sist likevel. Gå med hevet hode, det er ikke du som har gjort noe galt her. Jeg opplevde også at når jeg var åpen og gav av meg selv, fikk jeg masse tilbake. Hvis en er åpen om hva som har skjedd, unngår en de verste spekulasjonene og masse spørsmål også.

Men 17.mai er en prøvelse så jeg har veldig vondt av deg nå. Det er en dag jeg synes er tung å være alene på, og i din situasjon må det være intet mindre enn jævlig. Men jeg vil råde deg til å feire med barna på samme måte som du ville gjort før.

For fortsettelsen har du også fått mange gode råd. Jeg vil bare anbefale deg til å ta tak i ting selv. Ikke sitt å vent på at han skal ordne opp. Kontakt familievernkontoret for meklingstime. Advokat for deling osv. Se fremover og vet at dette kommer du styrket ut av. For meg var det første året det verste i mitt liv, det var rett og slett ett blodslit. Men totalt har de 4 årene som nå har gått vært de beste i mitt liv (og det uten noe ny mann)

Som ett siste råd vil jeg si; begyn å trene og sysselsett deg selv. Gå turer alene eller sammen med venninner. Tving deg selv til å være sosial.

Jeg opplevde at trening ble terapi. Når jeg gikk og trente fikk hjernen, som vanligvis jobbet konstant på høygir, fred en stakket stund. En time uten tanker var (og forsovidt er) nyttig terapi. At en kommer i bedre form og alt det andre gode trening bringer med seg er frynsegoder.

Masse lykke til med 17.mai og alt det andre som ligger der forran deg

[Gjest Gjest]

Jeg ville for det første vært tydelig på at HAN forlot familien til fordel for elskerinnen til de nærmeste, fra dag en!

Deretter ville jeg forsøkt holde hodet over vann for barna akkurat 17 mai - men etter det ville jeg kontaktet advokat for å sette igang delingsprosessen og separasjonen. Vær klar over at du og barna har rett til å bli boende i huset og at han har plikt til å betale som før i denne perioden, dette vil en advokat kunne gi deg veiledning på.

Jeg vet det er det siste du tenker på - men å fokusere på dette nå vil gjøre deg nummen for smertene og tankene, sorgen - den kan du ta igjen senere.. Erfaringsmessig tror jeg det vil bli mange søvnløse netter og tårer før du en dag innser at det ikke ble så ille som du fryktet, at livet ikke er så verst likevel.. Men akkurat nå er det forjævlig og du må håndtere det!

Ikke vær den som lar seg overkjøre når han (som en annen skrev) får tenkt seg om...

Det er ikke enkelt - men du kommer gjennom det...

Du kan sikkert finne mye nyttig info her;

http://www.skilsmisse.net/

http://www.jusstorget.no/article.asp?Key=2&FagKey=33

En korrigering er vel på sin plass.

Betale som før?

At BF betaler barnebidrag , Ja. Men ha svarer ikke for noe mer ang,betaling for barn.

Lån og andre regninger på bolig er han ansvarlig for. Men husk han er i sin fulle rett til å kreve husleie for sin andel av bolig. Dvs,eier dere bolig sammen, kan han kreve halvparten av utleieverdi som leie. Strøm og lignende utgifter må vanligvis dekkes av den som bor der, Her må en ikke blande det å flytte ut av felles, og samlivsbrudd. Den som eier en del av bolig blir ikke eierløs om en flytter ut. Det er eiendomsloven, og hustannsloven som regulerer dette, og ikke barneloven. Det er en tendens til sammenroting av forskjellige ting..

For å si det enkelt skal BF betale for barn, og ha samvær om de skal bo hos BM. Han er ikke ansvarlig for forforsørgelse av barnmor, det er kun i helt spesielle tilfeller.

Foreslår TS tar kontakt med nav for rådgivning, og søker de stønader (bla. overgangsstønd) som gjelder når samværsavtale er på plass. Mekling ang,barn under 16 år bestilles på familievernkontoret.

[AnonymBruker]

En viktig ting, ta dag for dag, ikke tenk på at han aldri mer skal komme hjem, og at ting aldri blir som før, for det vil ikke alltid føles så vondt, det går bedre, dag for dag.