Dere som er overvektige

[AnonymBruker]

Jeg er selv i starten av 20 årene, og akkurat i den kneika hvor ungdommens flotte forbrenning er i ferd med å avta, og plutselig begynte jeg å legge på meg bare jeg gikkf orbi brødboksen.

Jeg fikk litt "panikk" og satte i gang med trening og kostholdsendring da det gikk opp for meg at det bare feil vei med fettprosenten.

Det jeg lurer på er, dere som er skikkelig overvektige, hvordan ble dere det? Hvorfor "gadd" dere å bli overvektige?

Er det ikke et eller annet punkt hvor det har "gått opp et lys" og dere liksom har tatt litt tak i saker og ting? Hvorfor ikke? Hvorfor fortsette å være overvektig og klage over det, i steden for å gjøre noe med det?

Ja, jeg vet at enkelte har sykdommer både fysisk og psykisk som fører til at man sliter med overvekt, men her mener jeg den gjengse overvektige som bare har latt det skure og gå.

Jeg får sikkert mye pepper for denne tråden, men det er virkelig noe jeg lurer på, så da hopper jeg heller i det og spør.

[AnonymBruker]

Gawd......

[Gjest Ylva Virvla]

Jeg er ikke overvektig selv.

Men en del overvektige har jo vært det hele livet, helt fra de var små. De har altså aldri BLITT overvektige, men har vært det helt fra de var barn.

[Cleopatrah]

Det her lurer jeg på å! men jeg må si at jeg tror at det ikke er et enkelt svar på det. Alle mennesker er så sammensatt og jeg tror det er en haug av tilfeldigheter som gjorde det riktig å ta de valgene man gjorde der og da. F.eks viktigere ting som familie, graviditet, jobb eller andre ting som gjorde fokus på sunt kosthold litt tilsidesatt, eller vanskelig.

[Gjest realist]

De jeg kjenner som er overvektige, har "bestandig" vært det.

En fellesnevner for de er at de avskyr fysisk aktivitet.

Om det kommer av at de er tykke, eller om de er blitt tykke av mangel på fysisk aktivitet, er vel et spørsmål om høna eller egget.

[Gjest Elfrida]

Jeg tror din første feil er å tro at den gjengse overvektige ikke prøver eller har prøvd å gå ned flere ganger. Den neste er å tro at det er enkelt å gå ned i vekt, og å holde seg nede i vekt over lengre tid. I teorien er det lett, i praksis viser det seg at det er veldig vanskelig.

[AnonymBruker]

Klarer ikke bestemme meg for om innlegget ditt er fordomsfullt eller bare nysgjerrig, jeg velger det siste.

Jeg er i begynnelsen av 20-årene og veier 20-25 kg for mye i forhold til høyden min.

Jeg ble nok overvektig fordi jeg stort sett har holdt på med stillesittende aktiviteter. Det er ikke ensbetydende med at jeg har sittet hele dagen og spilt dataspill og sett på Dr. Phil på tv. Jeg har hele livet holdt aktivt på med musikk, og har brukt mye fritid på det. Derfor har mye av tiden gått til å, blant annet, sitte på rumpa. Jeg spilte riktignok håndball og drev aktivt med livredning, men disse aktiviteten ble valgt bort på slutten av barneskolen.

Mine foreldre har alltid laget middag til meg, men jeg har aldri blitt "veiledet" i hvilken mat som er sunn, og hvilken mat som er mindre sunn. Som liten var hele familien en aktiv familie, vi dro i svømmehallen, på skiturer, gikk orientering. Så fikk min far revmatismeleddgikt, som gjør at han ikke kan være i mye fysisk aktivitet før han ender opp på sofaen med smerter i muskler og ledd. Altså gikk familiens fysiske aktivitet totalt drastisk ned.

Jeg har i tillegg alltid vært glad i søtsaker, og snek gjerne til meg en sjokolade her og litt brus der. Da jeg var sammen men vennene mine spiste vi gjerne sjokolade og is, og jeg skjønte aldri at for dem var det forskjell på hva de spiste hjemme og hva de spiste sammen med andre. Jeg trodde jo at de spiste sjokolade hele dagen, og kunne ikke fatte eller begripe hvorfor jeg este ut, og ikke de.

Jeg vet ikke om jeg faktisk var overvektig da jeg gikk ut av ungdomsskolen (jeg har fått for meg at jeg en eller annen gang har veid 60 kg, noe som er en god vekt mtp. høyden min), men jeg har alltid følt meg større enn mine jevnaldrende venner.

På videregående kom jeg i kontakt med ei jente som begynte i samme klasse som meg. Hun fortalte at hun hadde gått ned 10 kg over sommeren ved å følge Grete Roede-kostholdet. Det var vel omtrent da jeg ble interessert i å lese om kosthold. Etterhvert lånte jeg mamma sine GR-bøker, men det ble vel igrunn med det. Jeg delte aldri med noen at jeg ønsket å redusere vekten min.

De siste par-tre årene har jeg blir mer og mer interessert i forskjellige kostholdsretninger, har gått på GR-kurs. Jeg har blitt mer fysisk aktiv. Fokuset har endret seg fra å gå ned i vekt til å få en sunn kropp. Gjennom å fokusere på et godt kosthold og å holde meg aktiv kjenner jeg hva som er godt for den. Om jeg går ned i vekt er det bare et pluss.

Så jeg lot nok overvekten bare "skure og gå" som du sier, fordi jeg var uten kunnskap og gode forbilder.

[AnonymBruker]

Tja, hva jeg gjorde??

Ble overvektig i 6 års alder, pga en medfødt hormonforstyrrelse.

Da endte jeg jo opp som ett mobbeoffer. Turte ikke spise noe sammen med andre, så jeg storspiste/trøstespiste hjemme om kvelden.

Begynte å slanke meg, gikk ned i vekt, også opp igjen alt og litt til...

Samtidig som angst og depresjon ble fremtredene og det enste som døyvet det var mat og snop.

Men jeg gjorde noe med det til slutt. Tok en slankeoperasjon for 4 år siden (som 23 åring), gikk ned 65 kg, og prøver nå å bli fornøyd med kroppen min, selv om jeg etter BMI fortsatt er 10 kg overvektig

[AnonymBruker]

Jeg var lang og tynn fram til jeg var 5 år gammel. Var mye syk fram til jeg fjernet mandlene, da fikk mamma plutselig en unge i hus som spiste, og jeg la fort på meg. Så jeg var overvektig fra da av. Det blir en ond sirkel når du er så ung og overvektig, du skyr fysisk aktivitet fordi du er tung, og blir tyngre fordi du skyr sysisk aktivitet. Et barn gjør ikke noe de syns er ubehagelig hvis de ikke absolutt må. Jeg hatet gymtimene som pesten fordi jeg var i så mye dårligere form enn alle de andre, og det var en stor grunn til at jeg ikke bedrev fritidsaktiviteter som var fysisk krevende. Man blir ekstra synlig når man er større i sånne sammenhenger, og det er det siste man vil være når man er stor.

Da jeg ble eldre hang disse kiloene godt fast, jeg prøvde, gud som jeg prøvde å bli kvitt den. Men når flere måneder med trening, riktig kosthold, altså å gjøre alt riktig gir et resultat på kanskje 2 kg minus når du kanskje har 20 for mange er veldig lite motiverende, og selv om jeg hadde kommet i mål til slutt virket det så fjernt at opplegget sprakk... mange ganger...

Jeg er ikke overvektig i dag, valget mitt fallt på vektoperasjon. Juks vil kanskje noen si, men jeg har en helt annen livsstil i dag, mer aktiv og bedre kosthold fordi jeg fikk den motivasjonen jeg trengte på den måten at vekta gikk fort nedover. Jeg veide 122 kg på mitt tyngste, 72 nå... Jeg ligger faktisk på bmi grenseen til overvektig, men trivs ekstremt mye bedre i mitt skinn (som det dessverre er en del for mye av nå) enn for 50 kg siden...

Så hvis noen tror de overvektige ikke har tatt flere oppgjør med seg selv, tror at de ikke vet hvor store de er: tro meg, de vet det. De som syns de kan komme med kommentarer og rope stygge ting etter dem på gata: kanskje nettopp du da er årsaken til at denne personen legger på seg enda mer på grunnav trøstespising. De har akkurat de samme følelsene som deg, og hvordan hadde du følt det dersom noen ropte ut en kommentar på gata om akkurat det du har komplekser for?

[Gjest Serena]

Tolker innleggt ditt som nyskjerighet.

For meg så var det depresjon som gjorde at jeg følte at jeg fortjente mat for å trøste meg og få meg til å føle meg bra. Fortjente cola, burger king mat, masse alkohol ( mye kalorier når en drikker og fester ofte) Trente aldri, var aldri fysisk aktiv, gikk aldri noe sted. Jeg kom vel til ett punkt hvor jeg bare ikke trodde det var så ille som det var, at det var greit. Samtidig med at jeg hadde levd lenge med en viss livsstil føltes det bare umulig å forandre seg. En slags opplevelse av at jeg hadde gravd meg såpass langt ned i et hull at jeg aldri kom til å grave meg opp igjen, og jeg bare ga opp.

Jeg hadde en liten a ha opplevelse en natt hvor jeg rimelig full måtte gå hjem fra byen og var helt utslitt fra å gå. Sykt flau å ikke orke å gå. Å være den eneste så ute av form. Begynte å tenke sånn at jeg fortjener faktisk å orke å gå, jeg fortjener å være sterk fysisk, jeg fortjener å føle overskudd og energi. Den motivasjon har fungert for meg, mens alle de ytre motivasjonen som bikini kropp, mamma som skammer seg, få fyr til å like meg, å se ut som alle andre, kles shopping har overhode ikke fungert, men faktisk fått meg til å føle meg dårlig, som igjen gjorde at jeg spiste.

Tror at hvis en selv ikke har vært overvektig, så er det veldig vanskelig å forstå det psykologiske bak det.

Endret 16. mai 2011 av Serena

[Gjest Thea]

jeg slet lenge med anoreksi og ble etterhvert innlagt og der tvang de meg opp 25 kilo. Etter den vektoppgangen var jeg jo egentlig normalvektig men ble så innmari deprimert fordi jeg hadde blitt feit. Jeg klarte ikke for alt i verden å skjønne at når man var undervektig og gikk opp i vekt så ble man normalvektig, ikke overvektig. Så jeg satt bare inne og spiste og syntes synd på meg selv siden "jeg var jo allerede overvekting og ingenting betydde noe mer".

Så plutselig hadde jeg fordoblet vekta og da var det tanken på at det var så mye å ta av som gjorde at jeg lot det fortsette å gå oppover. Og spesielt når jeg innså at det som var mitt vektmål eller normalvekt da, var høyere enn vekta jeg hadde når jeg lot alt skure og gå fordi "jeg uansett var overvektig" så ble jeg bare for deprimert til å gjøre noe med det.

Men etter å gått opp 50 kilo og å blitt 20-30 kilo overvektig så fant jeg ut at jeg måtte søren meg gjøre noe fordi at med spiseforstyrrelsene mine ville jeg helt fint kunne blitt en av disse menneskene vi ser på tv som veier godt over 200 kilo. Og nå har jeg gått ned 16 kilo og spiseforstyrrelsen er bedre. Den er der fortsatt men til en viss grad mulig å kontrollere.

Men jeg tror kanskje at selv om jeg er syk at det er gjerne sånn man blir overvektig og når man først har blitt det så er det så tungt å ordne det igjen og når man er vant til å leve på en bestemt måte så er det mye enklere å bare fortsette som før.

[AnonymBruker]

Jeg har vært overvektig hele livet og prøvd å gjøre noe med det siden jeg var 15. I dag er jeg 35.

I perioder lever jeg sunt og er aktiv, fordi jeg vil så gjerne gjøre noe med overvekten. Så kommer en periode med vanskelige tider der humøret er så på bånn at ingenting føles viktig lenger. Da orker jeg ikke å tenke på mat og trening, så da spiser jeg det som er raskest og enklest mulig. Og så blir livet bedre igjen, og jeg lever sunt igjen. Og sånn går det opp og ned.

Stygge blikk får jeg hele tida. Også i de gode periodene der jeg spiser sunt og trener. Merkelig hvordan folk henger seg opp i overvektige og deres liv.

[Gjest imsdal]

Jeg må bare svare her, netopp fordi jeg kjenner meg så godt igjen i spørsmålet du stiller. Jeg har selv vært overvektig, kanskje ikke sånn sykelig, men jeg er 160 høy og veide oppimot 80kg på et tidspunkt. Jeg har nå tatt grep og er nede på 68 kg, og gjør meg selv samme tanke; hvorfor lar man seg selv bli overvektig?

Det ødelegger jo (gjorde ialleflal det for meg) livskvaliteten, jeg var kronisk utrolig misfornøyd med meg selv og unnlot å gjøre ting jeg hadde lyst til pga utseende mitt.

Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg ble tjukk. Eller jeg vet det jo, det var studielivet med mengder øl, junkfood og ingen trening som tok knekken på meg, men likevel kom det snikende og gradvis og jeg så kanskje ikke at jeg hadde gått opp før jeg begynte å se gamle bilder.

Jeg tror også at fenomenet som går ut på at skal man kose seg, så innebærer det mat, i form av fett og godteri, snacks osv er en stor synder. Og så havner man i en dårlig sirkel og da er det ikke så lett å se seg selv utenfra og hindre seg selv i å bli overvektig. Det er noe med at alle monner drar, og at det som følels som "Ikke så mye godteri" fort blir til mye. Akkurat som at man skjønner ikke hvorfor man er blakk hver måned når man bare bruker en hundrelapp på butikken hver gang. Men bruker man en hundrelapp hver dag, ja, så blir det mye penger av det, og man oppdager det kanskje når det allerede er for seint.

Så, jeg tror det handler veldig mye om bevissthet, og kunnskap. Jeg ser iallefall det nå på meg selv, etterpåklokskap! Nå blir jeg helt dårlig av å tenke på å bare sitte og spise det man vil til en hver tid, og jeg har egenltig aldri følt på at jeg har vært så innmari ille på det, men nå som jeg vet så mye mer om kosthold så ser jeg jo at det er faen ikke rart jeg ble tjukk. Men når jeg var i situasjonen selv så så jeg det ikke på den måten. For det handler ikke bare om godteri, men om mat generelt.

Så jeg tenker det faktisk selv når jeg ser overvektige som går med mcdonaldsmat osv; hvorfor gjør du det???

Men paradokset er at jeg vet kanskje noe om hvorfor de gjør det, enten er de som meg, de er ikke bevisst på det, de vet ikke bedre eller så har de kommet så langt inn i sirkelen at "det ikke har noe å si", de har resignert, gitt opp, eller gjør som så mange andre; bruker mat som trøst eller som en motsats til kjedsomheten. Det er lett for meg å si som har klart å gjøre noe med det, men jeg bare skulle ønske andre også klarte det, for det som går igjen når man er for overvektig og vil ned i vekt så kommer man til et punkt hvor man føler at det ikke nytter, at man ikke klarer det, og så gir man opp uten at man egentlig har prøvd f.eks lenge nok. Den berømte onde sirkelen, hvor mat blir til en aktivitet man bedriver når man ikke har noe annet, når man er noe man spiser når man trenger selskap osv.

Så ja, bottom line: Jeg skjønner ikke hvorfor man lar seg selv bli slik, samtidig har jeg masse tanker om hva som faktisk skjer. Det skjedde med meg.

[AnonymBruker]

Jeg ble feit fordi jeg brukte mat som trøstemiddel. Følte meg utenfor mesteparten av barndommen min, nå har jeg ikke det matsuget lenger - HELDIGVIS! Men betyr ikke at issuesene mine er borte.

Nå er jeg 170 cm og 65 kg, men tror jammen jeg har vært over 90 kg på mitt verste. Jeg gikk aldri på vekta.

[Næjøss]

Jeg er ikke direkte overvektig, men jeg er der at jeg kan fort bli det. Grunnen er at jeg har en smertesykdom som gjør at jeg ikke kan trene eller være normalt aktiv.

Jeg kjenner flere som er overvektige. Mange av de har liksom vært tjukke hele tiden. Fra de var små.

Mens noen har lagt veldig mye på seg under svangerskap. En av vennene mine er bare svært glad i snop, brus og junkfood, og ikke så glad i å trene.

De fleste har nok en helt egen historie mellom bilringene. Og jeg tror det er utrolig slitsomt for de fleste overvektige når de blir satt i mat-båser.

[Niennas]

Jeg håper ikke at jeg blir dømt her nå, jeg kjenner at jeg ikke har så veldig lyst til å få "Åh, du er kvalm, hvorfor er du så lat" osv.

Jeg var litt større enn gjennomsnittet på barneskolen, men på ungdomskolen var jeg normalvektig, selv om jeg fortsatt hadde følelsen av at jeg var for stor. Denne følelsen slet jeg med lenge, helt til jeg ble rundt 16-17 år, da forsto jeg at jeg faktisk ikke så større ut enn andre jenter. Jeg begynte med p-sprøyte, og begynte å ese ut. På samme måte som jeg trodde at jeg var stor når jeg egentlig ikke var det, så tenkte jeg at jeg egentlig var mye mindre enn det jeg egentlig var.

De siste 3 årene har jeg veid rundt 100 kg (er 160 høy, så er veldig overvektig), har visst at jeg har vært stor, men likevel ikke hatt store problemer med kroppen min, litt fordi denne "Jeg er ikke så stor som jeg høres ut som"-greia surret rundt i hodet mitt. Har heller aldri syntes fysisk aktiviteter har vært morsomt. Litt fordi jeg følte meg så mye større enn alle andre når jeg ikke var det, litt fordi jeg ikke liker å være dårligere enn andre, og litt fordi det er grusomt slitsomt, og jeg synes ikke det er "deilig å trene", som andre påstår.

Har nå tatt tak i problemet mitt, og har begynt på EasyLife. Håper iallefall at jeg snur om på livet mitt, selv om jeg ikke spiser så mye usunt lengre.

[Gjest Mann på 45]

Jeg er selv i starten av 20 årene, og akkurat i den kneika hvor ungdommens flotte forbrenning er i ferd med å avta, og plutselig begynte jeg å legge på meg bare jeg gikkf orbi brødboksen.

Jeg fikk litt "panikk" og satte i gang med trening og kostholdsendring da det gikk opp for meg at det bare feil vei med fettprosenten.

Det jeg lurer på er, dere som er skikkelig overvektige, hvordan ble dere det? Hvorfor "gadd" dere å bli overvektige?

Er det ikke et eller annet punkt hvor det har "gått opp et lys" og dere liksom har tatt litt tak i saker og ting? Hvorfor ikke? Hvorfor fortsette å være overvektig og klage over det, i steden for å gjøre noe med det?

Ja, jeg vet at enkelte har sykdommer både fysisk og psykisk som fører til at man sliter med overvekt, men her mener jeg den gjengse overvektige som bare har latt det skure og gå.

Jeg får sikkert mye pepper for denne tråden, men det er virkelig noe jeg lurer på, så da hopper jeg heller i det og spør.

Jeg klager da ikke, men er overvektig.

Hva er det som gjør at du og alle andre skal bry seg om jeg er overvektig? Hvorfor føler du behov for å fortelle om hvor flink du er?

Ja, jeg er en latsabb som liker å være sammen med gode venner å nyte god mat. Jeg liker at barna mine kan drive med aktiviteter etter skolen. Siden vi bor et godt stykke unna så blir det mye bilkjøring på meg på tidspunkter jeg ellers kunne trent. Ellers får jeg trent en god del og er i god form.

Jeg har et god liv sammen med folk jeg er glade i. Hvorfor føler du at du BARE MÅ fortelle meg hvor flink du er og at jeg har valgt feil?

[AnonymBruker]

Jeg er overvektig, men jeg klager ALDRI! Ikke til andre enn meg selv.

Jeg nevner det aldri til noen, det er rett og slett for flaut å snakke om.

Hvordan jeg ble sånn? Det kom litt og litt egentlig. Jeg var normalvektig fram til ca 18 års alder. Da fikk jeg PCOS og insulinresistent og da kom kiloene fort. Men dette visste jeg jo ikke, det gikk vel ca ett år før jeg så hva som hadde skjedd. Du våkner jo ikke en dag og plutselig veier 10 kg for mye. Det skjer litt og litt.

Det er fryktelig vanskelig å gjøre noe skikkelig med det. Det må en livsendring til, og det er ikke lett.

I gode perioder er jeg flink, så skjer det noe i livet mitt så starter jeg med spisingen igjen og slutter å trene.

Jeg er veldig glad i godteri, det er min store synd. Men jeg vet jo at etter et par uker uten så er også suget borte. Men som sagt så skjer det noe også detter jeg tilbake igjen.

Jeg føler også at jeg må spise, og da noe godt. Det er jo det jeg er vant til. Hodet mitt er liksom "programert" til å ville ha godteri, så selv om jeg ikke har lyst på så kan jeg fint kjøpe en sjokolade og nesten tvinge den i meg. Det er helt sykt.

Å se stygt på andre fordi de er overvektige og tenke sitt er helt unødvendig. Ingen er perfekte, vi har alle våre dårlige sider. Jeg kan faktisk være verdens koseligste og flinkeste i jobben min selv om jeg er overvektig.

[AnonymBruker]

Jeg er 27 år, 174 cm høy og veier 142 kg.

Som barn var jeg bombesikker på at jeg var såååå svær. I realiteten, så var jeg bare ikke så liten og nett som de andre jentene, men normalvektig var jeg. Jeg raget bestandig et hode høyere enn de andre, og var bygd annerledes. Min mor derimot var ganske observant på hvor mye "større" enn de andre jentene jeg var, og innprenta dette i meg ganske tidlig.

Som 10-11-åring ble jeg seksuelt misbrukt, og senvirkningene av det kom i det puberteten satte inn. Vekta krøp oppover, og jeg var ekstremt frustrert og sint, og jeg brukte mat for å døyve følelsene mine.

Som 15-åring begynte jeg på p-piller, og da skøyt vekta virkelig fart. Etter det sluttet jeg fint å bry meg i mange år, og lot alt skure og gå. Jeg ville ikke kjenne på noen av følelsene mine, så jeg spiste i stedet.

I 20-årene begynte jeg på Easylife, og gikk ned 30 kg på ett år, men jeg gjorde det for totalt feil grunner, så det tok ikke lang tid før jeg var oppe til den tidligere vekta mi.

Etter en god del års jobbing er jeg der nå at jeg er glad i kroppen min, jeg synes jeg ser pen ut, og har ikke noe problem med å finne meg kjæreste osv... og jeg går ned i vekt igjen for de rette grunnene (helse, trivsel etc.) med eksperthjelp som skal følge meg opp lenge, så kanskje er det lys i tunnellen.

Kraftig overvekt kommer ekstremt sjeldent av at man bare liker mat, det ligger mer under, og selv om det ikke er noen unnskyldning, så er det i alle fall en forklaring. De fleste mennesker opplever kjipe ting i livet, sånn er det å leve, og alle finner vi forskjellige måter å takle det på, noen måter er bare mer destruktive enn andre.

Men vet dere hva? Det slo meg for ei stund siden at jeg gidder ikke å sette livet på vent bare fordi jeg er overvektig, jeg lærer meg heller å leve på en ny måte, der jeg ikke har fokus på hvor bra det skal bli når jeg blir slank. For kanskje blir jeg aldri slank, og det er helt okey, men sunnere blir jeg dag for dag, og det er det viktigste for meg.