Kjæresten døde, jeg gravid

[AnonymBruker]

Egentlig har du allerede svart på spørsmålet når du sa at du ikke ville bli mor og ville ha tatt abort hvis han fortsatt var i live. Det er kanskje greit å ikke bli mor for å hedre kjæresten din, kanskje bedre å vente til du faktisk har lyst på barn istedenfor en situasjon hvor du skal hedre kjæresten.

[felgen]

Oj, dette var ille. Føyer meg i rekken, og kondolerer.

Syns det er vanskelig å råde deg til noe, men det første som slo meg er at hvis du går med de tankene du beskriver i startinnlegget bør du få hjelp og veiledning til å velge riktig. Lykke til med avgjørelsen, sender en varm tanke i natten..

[Meridian]

Egentlig har du allerede svart på spørsmålet når du sa at du ikke ville bli mor og ville ha tatt abort hvis han fortsatt var i live. Det er kanskje greit å ikke bli mor for å hedre kjæresten din, kanskje bedre å vente til du faktisk har lyst på barn istedenfor en situasjon hvor du skal hedre kjæresten.

Enig med denne. Sorgen og savnet etter kjæresten din vil kanskje få deg til å tenke på å beholde barnet - noe du ikke vil angre på, men om han hadde levd ville dere tatt abort. Håper du får pratet med noen profesjonelle, for jo lenger du venter, jo værre blir det.

Det viktigste er at du velger å beholde barnet fordi DU vil det, ikke fordi du vil ha et minne fra kjæresten din, eller for å glede kjærestens familie.

Om du velger å ta abort, vil det kanskje være best å ikke si noe til kjærestens familie, for en vakker dag vil du kanskje møte en ny kjæreste, og få en ny svigerfamilie, og kontakten med den gamle svigerfamilien vil svinne hen ...

Endret 9. mai 2011 av meridian

[Sulosi]

Håper du kommer til en avgjørelse som er rett for deg. Jeg vil bare si at man slett ikke behøver å være alene om ett barn selv om det ikke er en far tilstede. Jeg vil tro at foreldrene til kjæresten din, hans søsken (om han har noen) kommer til å stille opp 100% for deg om du velger å beholde. Det ordner seg alltid, ikke tenk så langt frem. Bruk hjertet når du leter etter svar. Klem

[AnonymBruker]

Jeg har vært i dine sko, og tok abort.. jeg følte jeg var altfor ung og absolutt ingenting lå til rette for barn.

Jeg -personlig- angret.. men det betyr ikke nødvendigvis at du gjør det!

Det er et veldig individuelt standpunkt man må ta her, i henhold til livssituasjon o.l.

[Fluffe]

Jeg har ikke ord, ønsker jeg bare kunne gitt den en klem.

[Gjest Gjest]

først: kondolerer!

Så - verken jeg eller andre kan si noe om hva du skal gjøre.

Har bare lyst til å reflektere litt over "den andre siden".

Jeg er mor til ett bar - en gutt. Min store angst er selvsagt at han skal dø ung. Dersom jeg var din svigermor i denne situasjonen så tror jeg at jeg ville blitt helt knust om jeg fikk vite at du var/hadde vært gravid men tok abort.

Jeg skjønner - objektivt sett - at det ikke er sånn at du skal få barn for at hans foreldre skal få barnebarn. Samtidig kan jeg veldig godt sette meg inn i deres situasjon i fht. å aldri få barnebarn.

Så uansett hva du bestemmer deg for - ikke si noe til familien hans hvis du velger å ikke beholde barnet. Da tror jeg du ødelegger uendelig mye mer for dem enn det de allerede har mistet.

[Gjest Udda]

22 er da ikke ille. Om 2 år er det ungt å få barn når man er 28 f.eks? Ikke at penger skal ha noe å si, men det kommer vel noe oppreisning eller støtte slik at du kan klare deg bedre siden far til barnet er død. Du står ikke på bar bakke. Du vil ha støtte, hans familie og din familie, samt normale ordninger i din situasjon.

Det er kun du som bestemmer... Jeg hadde vært en av de som hadde beholdt som andre her sier, pga frykten for å angre senere og føle at man "har et barn for lite", i tillegg at jeg hadde hatt et minne om ham om noe vi har laget sammen

[Felicity]

igjen, ingen tvil jeg hadde beholdt barnet... vondt for deg sikkert og måtte bære fram barnet, men tenk deg så taknemmelig familien hans blir om de får vite at noe av han får leve videre... men selvsagt og man skal tenke på seg selv er det jo også vanskelig når du ikke føler deg klar... håper vi hører fra deg senere om hva du gjør lykke til i hva du enn velger

[Gjest Illiya]

Kondolerer!

Huff, for en vanskelig situasjon du er i!!

Du sier at før dette skjedde, og livet var normalt, så ville du tatt abort om du skulle blitt gravid. Tror du bør se litt bort fra det akkurat nå, for livet er ikke det samme, det har endret seg drastisk.

Ettersom du er i tvil nå, så bør du ta deg god tid til å tenke, og også snakke med noen som kan gi deg god veiledning.

Du er i sorg nå, men jeg tror du får en dobbel sorg hvis du tar vekk barnet. Jeg tror du kan komme til å slite med akkurat det i lang tid. Kanskje kommer graviditeten til å bli en glede for deg nå, midt i sorgen.

[Gjest Vampen]

Jeg syntes det er litt vanskelig å skrive noe, i frykt for å skrive noe som blir galt, men jeg prøver. Jeg vil bare si at jeg syntes ikke faktorer som så glad familien hans blir, du skal ære ham ect., bør være det som avgjør. Ikke misforstå, jeg forstår tanken. Men det å få et barn er en stor avgjørelse, det er ditt liv og din fremtid. Derfor er det også viktig at du tar den avgjørelsen som er best for deg. Behold barnet hvis DU vil det, ikke for å glede andre eller ære noen som dessverre ikke er her lenger. Det finnes andre måter du kan gjøre det på. Ikke ved å ta en livsendrende avgjørelse om du innerst inne ikke er komfortabel med den.

Når det er sagt, jeg er helt enig med de som tror at OM du beholder, så kommer du helt sikkert til å få støtte og at familien hans kommer til å bli glad. Jeg syntes bare at du skal ta avgjørelsen utelukkende på dine premisser, ikke for å glede andre. For dette barnet vil være en del av ham, men det er ikke ham. Å få dette barnet vil ikke fjerne det vonde og tragiske som har skjedd, verken for deg eller familien hans. Det er et unikt individ, ikke noen som kan eller bør ta hans plass. Så følg hjertet, den rette avgjørelsen er den som er rett for deg. Uansett hva det måtte være.

Endret 10. mai 2011 av Vampen

[Gjest Cosette]

Jeg synes faktisk det er skummelt å skulle komme med "jeg hadde gjort xxx hvis jeg var i samme situasjon". TS er i en uhyre sårbar situasjon akkurat nå, jeg kan ikke engang forestille meg hvilket følelsesmessig kaos hun går igjennom.

I stedet for å si hva jeg hadde gjort - for det er for meg umulig å si før jeg faktisk kjenner dilemmaet på kroppen selv - vil jeg råde TS til å oppsøke hjelp, noen som står utenfor og kan rådgi.

TS, det er tre uker siden du mistet kjæresten din. Du er fremdeles midt inne i en sorgprosess. Det begynner å gå opp for deg at han faktisk er borte, og det er ofte den verste delen av sorgen. Man griper ethvert halmstrå for å gjøre dette faktumet litt mindre sant, og å beholde barnet hans virker fristende. Det er jo ham! Men samtidig så er det ikke ham. Det er barnet hans, og genene hans, men det er ikke ham. Det tomrommet blir værende uansett, du må fremdeles takle sorgen og savnet og det at han ikke lenger er der. Å få dette barnet kan være en stor gave, men det gir deg ingen magisk bro over sorgen, du må fremdeles igjennom. Dét er viktig å ta med i betraktningen.

Det som virker vanskeligst av alt, er nok å tenke at du skal leve videre, og etterhvert leve livet med glede, selv om han ikke er her lenger. Du skal møte en ny mann, du skal være lykkelig igjen. Du vil få muligheten til å starte en familie igjen, men under helt andre omstendigheter. Det er livets gang.. Om du skulle ønske å vente med barn til denne dagen kommer, betyr ikke det at du har sviktet den avdøde kjæresten din, eller svigerfamilien din. Man kan ikke leve livet for de som er døde.. Man må leve det for seg selv. Og bare du kan ta avgjørelsen om hva det vil si å leve livet etter ditt eget hjerte.

Jeg vil ønske deg lykke til, og sender deg en stor klem.

[liv]

Snakk med legen din, helsesøster/jordmor eller amathea!

Jeg vet hva jeg ville gjort, men igjen jeg ville beholdt om barnet selv med mannen i live så det er ikke helt den samme problemstillingen.

Jeg hadde vel tatt det som et tegn fra oven... Spesielt siden dere ikke prøvde en gang.

[AnonymBruker]

Hvis dette er en ekte tråd og ikke bare tilfeldigvis laget på samme dag som Wouter Weylandt døde og etterlot seg en gravid kjæreste, så er ikke dette rette stedet å spørre om hjelp.

Her sitter det en masse brukere som helt sikkert kan gi deg medfølelse, men det er et såpass viktig spørsmål at du bør få hjelp av mer profesjonelle mennesker som feks fastlege, psykolog osv.

Og er det en tulletråd så bør du skamme deg ts.

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke hva jeg ville gjort i en sånn situasjon, det vet man neppe før man står midt oppi det selv.

Det jeg tenker må være avgjørende er om du faktisk ønsker å bli mor. Å beholde et barn som et minne blir helt feil. Barnet må være ønsket for barnets skyld, ikke for den avdøde farens skyld.

Husk også at det er langt fra sikkert at barnet kommer til å ligne det minste på faren sin, verken i utseende eller væremåte. Mange barn blir svært ulike begge foreldrene sine, eller de ligner bare på en av dem, og da kan det jo like gjerne hende at barnet ligner på mor istedet for far.

Behold barnet hvis du ønsker å bli mor. Ta abort eller adopter bort barnet dersom du ikke ønsker å bli mor. Tenk på barnet som hovedpersonen i dette spørsmålet. Vil barnet føle seg ønsket og elsket?

[Gjest thelife]

Kondolerer så mye! Dette må være en forferdelig situasjon for deg, men jeg håper du finner ut av det! Masse klemmer og varme tanker til deg :klemmer:

[Jade]

Først av alt: Kondolerer så mye! Dette var trist.

Opprinnelig ønsket du ikke barn i så ung alder. Har dette endret seg? Ønsker du nå å oppdra et barn og gi det alt det trenger? Eller ønsker du bare et minne av kjæresten din? At du skal få han litt tilbake? En måte å ikke gi slipp på han?

Å få et barn er et kjempestort ansvar! Et barn er 100% seg selv, ikke en del av sin far. Et menneske, ikke et minne. Er du klar for å ta dette ansvaret, med alle gleder og sorger det fører med seg?

Som de andre foreslår; snakk med Amathea! De har god erfaring med slike situasjoner, og kan hjelpe deg mer enn vi kan.

Hva jeg ville gjort, er ikke relevant. Gjør det som er riktig for deg! Gjør det for din og evt. barnet sin skyld. Ikke tenk på det som en gave til foreldrene hans at litt av han lever videre. Det er ene og alene ditt valg! Og bestemmer du deg for ikke å beholde; IKKE fortell det til foreldrene hans.

[AnonymBruker]

Åj, stakkars deg, ts! Har ikke annet å si enn lykke til og håper du finner ut av det. Masse klemmer

[Gjest Gjest]

Hvis dette er en ekte tråd og ikke bare tilfeldigvis laget på samme dag som Wouter Weylandt døde og etterlot seg en gravid kjæreste, så er ikke dette rette stedet å spørre om hjelp.

Her sitter det en masse brukere som helt sikkert kan gi deg medfølelse, men det er et såpass viktig spørsmål at du bør få hjelp av mer profesjonelle mennesker som feks fastlege, psykolog osv.

Og er det en tulletråd så bør du skamme deg ts.

Signerer!

[Gjest Kong Salamander]

Spør om foreldrene vil kjøpe det