Når en av dine nære brått dør

[mirre]

Hei,

For to måneder siden mistet jeg faren min. Han døde av hjertestans, og gikk fra å være frisk den ene dagen, til å ikke våkne opp den andre. Jeg er i slutteb av 20-årene og har en mor og en søster jeg er veldig nær. I starten var det sjokket som innhentet oss. Er dette sant? Har dette rammet oss? Så var det mye praktisk som skulle ordnes. Når jeg tenker tilbake på det, var det kanskje bedre for oss å ha ting som hele tiden måtte fikses. Nå følels det bare så ufattelig tomt. Jeg er også veldig redd for at noe skal skje med mamma og søsteren min. Jeg er redd når de skal kjøre bil for eksempel.

Er det noen andre her som har opplevd brå død? Jeg vet ikke hve som er "best" eller "verst", å være forberedt eller ikke. er man forberedt er det kanskje lettere å akseptere? men da har man også gjerne sett personen man er så glad i bli syk. Jeg aner ikke, og alt er individuelt. Akkurat når har jeg så vanskelig for å tro det. det er vondt å vite at jeg ikke kan få tak i han på noe som helst måte.

Kunne vært fint å dele litt tanker med noen her. Til alle dere som har opplevd å miste noen- det er så forferdelig. men jeg hører av alle som har opplevd slike ting før, at det kommer bedre dager!

[AnonymBruker]

Sorg er ikke noe man kan måle, men jeg har veldig syk far som blir dårlige og dårligere hver dag som går. Å vite at pappaen min ikke har lenge igjen i tillegg til å tenke på at han er så syk at han ikke kan gjøre noen ting selv lenger er vondt.

Noen ganger tenker jeg på at han og vi pårørende hadde levd et bedre liv i uvisshet som endte i brå død enn å måtte gå gjennom denne "ventetiden".

Selvfølgelig er det jo slik at man får et annet syn på livet og får tid til å vende seg til tanken og alt det der, men nå har jeg gått rundt i årevis med en vond sorg inni meg. Tenk om han kunne ha levd like lenge som han kommer til å gjøre med sykdommen, men levd et godt liv til det siste. Det hadde kanskje vært lettere å akseptere med tid og stunder og vi hadde sluppet alle disse bekymringene og sorgen på forskudd. Sykdom er grusomt.

Men som jeg sa inledningsvis, ingen kan måle sorg. Man må bare finne en måte å komme seg gjennom den på. Kondolerer så mye med faren din.

[mirre]

Det er helt sant. Mye klokt det du skriver. Jeg tenker ofte "hva om, hvis atte" osv. Men ingen kan vite hvordan det føles før man er opp i det selv. jeg har fått kjenne på følelser jeg ikke ante jeg hadde. Selv om ikke jeg kjenner deg, er det trist at du og alle andre går igjennom noe så vondt. Dette burde faktisk ingen få oppleve!

[mirre]

Sorg er ikke noe man kan måle, men jeg har veldig syk far som blir dårlige og dårligere hver dag som går. Å vite at pappaen min ikke har lenge igjen i tillegg til å tenke på at han er så syk at han ikke kan gjøre noen ting selv lenger er vondt.

Noen ganger tenker jeg på at han og vi pårørende hadde levd et bedre liv i uvisshet som endte i brå død enn å måtte gå gjennom denne "ventetiden".

Selvfølgelig er det jo slik at man får et annet syn på livet og får tid til å vende seg til tanken og alt det der, men nå har jeg gått rundt i årevis med en vond sorg inni meg. Tenk om han kunne ha levd like lenge som han kommer til å gjøre med sykdommen, men levd et godt liv til det siste. Det hadde kanskje vært lettere å akseptere med tid og stunder og vi hadde sluppet alle disse bekymringene og sorgen på forskudd. Sykdom er grusomt.

Men som jeg sa inledningsvis, ingen kan måle sorg. Man må bare finne en måte å komme seg gjennom den på. Kondolerer så mye med faren din.

Det er helt sant. Mye klokt det du skriver. Jeg tenker ofte "hva om, hvis atte" osv. Men ingen kan vite hvordan det føles før man er opp i det selv. jeg har fått kjenne på følelser jeg ikke ante jeg hadde. Selv om ikke jeg kjenner deg, er det trist at du og alle andre går igjennom noe så vondt. Dette burde faktisk ingen få oppleve!

[Gjest Blondie65]

Først av alt: kondolerer med tapet av din far.

Jeg har også mistet en som stod meg nær etter lang sykdom og en annen døde brått og uventet.

Det er soleklart at det ikke er noe særlig å se sine kjære lide seg gjennom sykdom og død, smerter og sorg over tapt fremtid. Men man får tid til refleksjon, til å si hadet og til å fortelle at man er glad i dem.

Den brå død gir en med sjokk i tillegg til sorgen. Ikke fikk man sagt adjø eller at man er glad i og ikke fikk man forberedt seg.

Forberedelsen og sykdomsleiet er klart "best" for de pårørende, mens den brå død er best for den som slipper å lide.

Sorg er noe man ikke blir kvitt, men man lærer seg å leve med. En dag av gangen og så blir det faktisk mindre vondt når man vender seg til det.

[mirre]

Først av alt: kondolerer med tapet av din far.

Jeg har også mistet en som stod meg nær etter lang sykdom og en annen døde brått og uventet.

Det er soleklart at det ikke er noe særlig å se sine kjære lide seg gjennom sykdom og død, smerter og sorg over tapt fremtid. Men man får tid til refleksjon, til å si hadet og til å fortelle at man er glad i dem.

Den brå død gir en med sjokk i tillegg til sorgen. Ikke fikk man sagt adjø eller at man er glad i og ikke fikk man forberedt seg.

Forberedelsen og sykdomsleiet er klart "best" for de pårørende, mens den brå død er best for den som slipper å lide.

Sorg er noe man ikke blir kvitt, men man lærer seg å leve med. En dag av gangen og så blir det faktisk mindre vondt når man vender seg til det.

Tusen takk. Kondolerer til deg også. Du har erfart mye virker det som.Jeg er glad jeg ikke fikk se han lide. Det har jeg tenkt på mange ganger. Samitidig er det så vanvittig uvirkelig at han ikke er her mer. Jeg vet at hjertestans er noe en del dessverre får, men jeg trodde aldri det skulle ramme oss. det er bare så uvirkelig. nesten så jeg ikke tror det, selv om jeg aldri har fornektet det.

Tok det lang tid før dere følte lykke igjen? For litt siden fikk jeg en type jobb jeg har søkt på lenge, og burde egentlig blitt kjempeglad. jeg ble nok litt glad, men ikke ordentlig glad. ting som betydde mye før, betyr liksom ikke det samme mer. jeg skjønner jo at det ikke er annet å forvente akkurat nå, men jeg kan virkelig ikke se for meg et liv uten pappa. men det kan vel ingen i den første tiden?

[Gjest Blondie65]

Tusen takk. Kondolerer til deg også. Du har erfart mye virker det som.Jeg er glad jeg ikke fikk se han lide. Det har jeg tenkt på mange ganger. Samitidig er det så vanvittig uvirkelig at han ikke er her mer. Jeg vet at hjertestans er noe en del dessverre får, men jeg trodde aldri det skulle ramme oss. det er bare så uvirkelig. nesten så jeg ikke tror det, selv om jeg aldri har fornektet det.

Tok det lang tid før dere følte lykke igjen? For litt siden fikk jeg en type jobb jeg har søkt på lenge, og burde egentlig blitt kjempeglad. jeg ble nok litt glad, men ikke ordentlig glad. ting som betydde mye før, betyr liksom ikke det samme mer. jeg skjønner jo at det ikke er annet å forvente akkurat nå, men jeg kan virkelig ikke se for meg et liv uten pappa. men det kan vel ingen i den første tiden?

Jeg var svært ung da den personen som døde brått døde. Det var ufattelig vondt. Lenge.

Da den personen som ble syk døde hadde vi på en måte allerede levd med sorgen veldig lenge. Da døden inntraff ble den en avslutning på noe som hadde vart lenge. En lettelse.

De første ukene etter at man får sjokkbeskjeden om at noen er død eller noen er dødssyk er unntakstilstand. Det virker ikke som man kan føle lykke igjen. Men gradvis blir livet normalt igjen. Hvor lang tid det tar før det normale vender tilbake vil variere fra person til person. Så det er umulig å si.

[AnonymBruker]

Jeg mistet mammaen min, helt ut av det blå.

Jeg var på interrail da det skjedde, langt hjemmefra. Jeg ringte bare hjemmom noen timer etter at jeg hadde snakket med henne om morgenen for å fortelle at jeg satt på et tog, på vei til ny destinasjon.

Da tok fremmede telefonen og ba meg om å ringe min far.

Det var mildt sagt et vanvittig sjokk.

Jeg fikk helt absurde reaksjoner.. som at jeg ble sint på henne for at hun bare kunne dø slik uten å si ifra til meg først.

Et eller annet i meg klarte likevel å ringe familie/venner slik at de fikk ordnet med flybilett for meg så fort som mulig.

Nå er det en del år siden.. Og jeg har faktisk klart å få hodet over vannet igjen.. Selv om jeg husker det første året som et eneste stort sort helvete av masse forvirrelse, frustrasjon, sterke følelser.

Det gikk lang tid før jeg i det hele tatt forstod logisk at hun var borte.

[Gjest Eurodice]

Først vil jeg si at jeg føler med deg i din sorg. Det er forferdelig å miste noen man er glad i.

Min mann som var sjømann, døde i en arbeidsulykke langt hjemmefra. Han reiste ut ved påsketider og skulle ha kommet hjem til sankthans. Men slik gikk det ikke. Vi fikk ham hjem i en kiste. Jeg var 36 år den gangen og ble alene med fem barn. Jeg måtte bare være sterk for barnas skyld. Mine foreldre og øvrig familie var ikke mye til støtte, de la heller stein til byrden. Jeg har mye uforløst sorg og sinne som jeg aldri har fått bearbeidet. Det er ikke slik at det påvirker mitt daglige liv nå. Med tiden blir jo sorg og savn mildnet. Det hender av og til at jeg tenker, det er stygt av meg, at det hadde vært bedre om han hadde dødd i en masseulykke, for da kommer krisepsykiatere og annet personell og tar vare på en.

Du er heldig som har et nært og godt forhold til din mor og din søster. Ta vare på hverandre, snakk sammen, gråt sammen. Plutselig en dag tar du deg i at du smiler, ler av noe morsomt, glemmer sorgen for en liten stund. Det vil bli bedre. Det er noe i dette uttrykket at "tiden leger alle sår", om ikke alle, så blir livet lettere etterhvert .

[mirre]

Jeg mistet mammaen min, helt ut av det blå.

Jeg var på interrail da det skjedde, langt hjemmefra. Jeg ringte bare hjemmom noen timer etter at jeg hadde snakket med henne om morgenen for å fortelle at jeg satt på et tog, på vei til ny destinasjon.

Da tok fremmede telefonen og ba meg om å ringe min far.

Det var mildt sagt et vanvittig sjokk.

Jeg fikk helt absurde reaksjoner.. som at jeg ble sint på henne for at hun bare kunne dø slik uten å si ifra til meg først.

Et eller annet i meg klarte likevel å ringe familie/venner slik at de fikk ordnet med flybilett for meg så fort som mulig.

Nå er det en del år siden.. Og jeg har faktisk klart å få hodet over vannet igjen.. Selv om jeg husker det første året som et eneste stort sort helvete av masse forvirrelse, frustrasjon, sterke følelser.

Det gikk lang tid før jeg i det hele tatt forstod logisk at hun var borte.

Kondolerer med mamman din. I tillegg til det at du mistet henne må det ha vært forferdeig vanskelig å få den beskjeden når du var så langt hjemmefra. Jeg kjenner til absurde reaksjoner. det er liksom ikke "nok" å være lei seg på normal måte-for følelsene er så sterke.

godt å høre at du har fått hodet over vannet. mange sier jo som du sier at det første året bare er kaos-og det føles virkelig ut som om det stemmer her også! Det er mye bekymringer når man mister en av foreldrene sine. jeg kjenner jeg blir veldig frustrert over at mamma ikke kal få bli gammel med mannen sin-og alt hun nå skal klare alene om han vanligvis fikset opp i. men det ordner seg jo på sett og vis! kanskje det blir godt når vi om en stund får grav. føles det godt for deg å være der kanskje? ha en fin dag:)

[mirre]

Først vil jeg si at jeg føler med deg i din sorg. Det er forferdelig å miste noen man er glad i.

Min mann som var sjømann, døde i en arbeidsulykke langt hjemmefra. Han reiste ut ved påsketider og skulle ha kommet hjem til sankthans. Men slik gikk det ikke. Vi fikk ham hjem i en kiste. Jeg var 36 år den gangen og ble alene med fem barn. Jeg måtte bare være sterk for barnas skyld. Mine foreldre og øvrig familie var ikke mye til støtte, de la heller stein til byrden. Jeg har mye uforløst sorg og sinne som jeg aldri har fått bearbeidet. Det er ikke slik at det påvirker mitt daglige liv nå. Med tiden blir jo sorg og savn mildnet. Det hender av og til at jeg tenker, det er stygt av meg, at det hadde vært bedre om han hadde dødd i en masseulykke, for da kommer krisepsykiatere og annet personell og tar vare på en.

Du er heldig som har et nært og godt forhold til din mor og din søster. Ta vare på hverandre, snakk sammen, gråt sammen. Plutselig en dag tar du deg i at du smiler, ler av noe morsomt, glemmer sorgen for en liten stund. Det vil bli bedre. Det er noe i dette uttrykket at "tiden leger alle sår", om ikke alle, så blir livet lettere etterhvert .

Kondolerer med mannen din. du har hatt en ekstrem tøff oppgave-å ta vare på fem barn, samtdidig som du sørger må være tøft. men du har nok sikkert funnet støtte i det også. jeg merker i hvert fall at de er godt med familie-men som mor får man jo et annet ansvar. min mor tok veldig på seg morsrollen de første dagene, selv om både min søster og jeg er voksne, blir man veldig liten i en slik situasjon. nå har hun veldig sterke reaksjoner, kanskje fordi hun prøvde å være mer tapper enn hva hun egentlig var de første ukene.

jeg forstår at du savnet et team rundt deg, og spesielt hvis du ikke følte støtte av dine foreldre. jeg har fått høre at man kanskje har behov for å snakke med noen etter noen år, hvis man ikke føler umiddelbart behov. kanskje det kan hjelpe for deg også? akkurat nå føles det rart for meg å skulle snakke til en fremmed om pappa, jeg føler at mamma og søsteren min er god terpai. men kanskje jeg vil ha behov om en stund.

ha en fin dag:)

[Arkana]

Jeg føler med deg. Sorgen din er fremdeles ganske fersk og tankene dine helt normale. Jeg mistet også min pappa brått. Han fikk hjerteinfarkt og døde på hytta vår i påsken bare 60 år gammel. Jeg var da 26. Det var helt ufattelig. Man tror virkelig ikke at det kan skje en selv.

Tre år etter at pappa døde mistet vi også mannens mor. I motsetning til pappa som døde brått og uventet døde hun langsomt av kreft. Det var en vond opplevelse, og jeg har tenkt at det var godt at pappa slapp å lide. Det var vondt for oss å ikke få si ha det, men samtidig hadde ingen av oss noe usagt mellom oss. Han visste at vi var glade i ham og vi visste at han var glad i oss.

Jeg husker fremdeles i begravelsen til svigermor at en gammel tante kom bort til oss og sa at nå var det verste over. Da tenkte jeg at det stemmer ikke. Det verste er ikke begravelsen og dagene fram til den. Det verste er etterpå, når alle andre går tilbake til sine vanlige liv, og en selv skal lære seg å leve videre uten et menneske man var glad i. Tiden fram til begravelsen er veldig intens. Mange telefoner, blomster på døren, besøk og folk som vil høre hvordan man har det og minnes den døde. Etterpå blir det veldig tomt.

Det er nå 7 år siden pappa døde. Jeg tenker fremdeles på ham hver eneste dag, og jeg tenker mye på alt han ikke har fått oppleve og alt vi ikke har fått dele med ham. Jeg synes ikke sorgen har blitt mindre, men man blir vant til å bære den med seg. For livet går tross alt videre likevel.

[mirre]

Jeg føler med deg. Sorgen din er fremdeles ganske fersk og tankene dine helt normale. Jeg mistet også min pappa brått. Han fikk hjerteinfarkt og døde på hytta vår i påsken bare 60 år gammel. Jeg var da 26. Det var helt ufattelig. Man tror virkelig ikke at det kan skje en selv.

Tre år etter at pappa døde mistet vi også mannens mor. I motsetning til pappa som døde brått og uventet døde hun langsomt av kreft. Det var en vond opplevelse, og jeg har tenkt at det var godt at pappa slapp å lide. Det var vondt for oss å ikke få si ha det, men samtidig hadde ingen av oss noe usagt mellom oss. Han visste at vi var glade i ham og vi visste at han var glad i oss.

Jeg husker fremdeles i begravelsen til svigermor at en gammel tante kom bort til oss og sa at nå var det verste over. Da tenkte jeg at det stemmer ikke. Det verste er ikke begravelsen og dagene fram til den. Det verste er etterpå, når alle andre går tilbake til sine vanlige liv, og en selv skal lære seg å leve videre uten et menneske man var glad i. Tiden fram til begravelsen er veldig intens. Mange telefoner, blomster på døren, besøk og folk som vil høre hvordan man har det og minnes den døde. Etterpå blir det veldig tomt.

Det er nå 7 år siden pappa døde. Jeg tenker fremdeles på ham hver eneste dag, og jeg tenker mye på alt han ikke har fått oppleve og alt vi ikke har fått dele med ham. Jeg synes ikke sorgen har blitt mindre, men man blir vant til å bære den med seg. For livet går tross alt videre likevel.

Kondolerer med pappan din. Det er helt brutalt å oppleve at en person går fra å være frisk den ene dagen til død den andre. Det er som du selv sier-man tror virkelig ikke at noe sånt vil skje med deg selv. jeg er enig i at det er tiden etterpå som er verst. de første dagene kunne man bare la verden stoppe opp. mens nå må man prøve å leve litt videre. det føles godt å se at man klarer å gå i butikken og gjøre hverdagslige ting som var helt umulig i starten. men samtidig ligger sorgen der hele tiden og alle de vanlige tingen jeg gjør, er liksom forandret de også nå. kankje litt rotete forklart:) men nå har i liksom ikke mer å fikse og da kjenner man så oldsomt på tomheten. samtidig har ikke mange av mine venner opplevd å miste foreldrene sine enda, så man føler seg litt alene, selv om de støtter så godt de kan. men selvfølgelig kan man ikke sette seg inn i det hvis ikke man har kjent på følelsene selv.

det er fint atå høre at sorfen blir lettere å bare og tar en litt annen form, tusen takk for fint svar:) klem

[AnonymBruker]

jeg mistet moren min helt plutselig, snakket med henne i telefonen og alt var greit, to dager senere kom det en prest på døren og sa at hun var død. Jeg fikk sjokk og husker at jeg i de første timene etter beskjeden tenkte at det måtte være feil, samtidig som jeg skjønte at en slik beskjed ikke kunne være feil. I dag er det fem år siden og jeg sliter fortsatt en del med det, jeg tror jeg fikk så sjokk at sorgen har blitt mer komplisert, jeg føler nesten at jeg fikk en slags post traumatisk stresslidelse, men jeg vet ikke om man kaller det for det når det gjelder sorg

[Havbris]

Min far døde helt plutselig da jeg var forholdsvis ung men hadde flyttet hjemmefra for å studere. Sjokket kan jo ikke beskrives. Det var ufattelig.

Det har gått mange år siden han døde og jeg har selv fått barn som snart er voksne. Jeg drømte om han i mange år etter at han døde - og noen ganger trodde jeg at jeg så ham på gata. Det første året etter at han døde var vanskeligst - fordi vi skulle igjennom en hel årssyklus med jul, påske, bursdager etc - denne gangen uten han.

Jeg synes det har vært sårt at han ikke fikk oppleve barnebarn. og den emsjonelle siden av dette - sårheten og savnet har jo vist meg hvor betydningsfulle vi er i våre barns liv - selv etter at de også blir voksne. En fruktbar påminnelse.

[Loretta_85]

Mamma døde i en ulykke i desember. Det skjedde veldig brått, og vi tror hun døde momentant. Det var ingen vitner til ulykken, så vi kan ikke vite det sikkert, men det var iallefall ingen merker eller synlige skader på kroppen.

Samtidig som det er fint å tenke på at det gikk fort, tenker jeg stadig at det hadde vært bedre å fått tid på å forberede seg. En dag eller en uke på sykehus, uansett hvilken tilstand hun hadde vært i, hadde vært mye bedre. Tid til å ta farvel, tid til å forberede seg på tanken, tid til å si at vi er glade i henne, uansett om hun hørte det eller ikke.

Det er det verste jeg har opplevd, og jeg misunner alle som får tatt farvel med mamman sin. :cry:

[Supergla88]

Hei! Beklager for tapet ditt Jeg mistet min pappa for litt over 3år siden i en brå arbeidsulykke, da var jeg 19år. Det er uten tvil det verste jeg har opplevd i hele mitt liv! I tilegg til å bearbeide min egen sorg måtte jeg ta vare på min stemor og to yngre søsken som ikke klarte å ta vare på seg selv. Jeg hadde masse venner rund meg som hjalp meg igjennom det, heldigvis. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på pappa, men det har blitt lettere med tiden! Nå klarer jeg å tenke på de positive tingene vi fikk oppleve sammen. Men det er ennå dager jeg blir deprimert og sint fordi det er ting han aldri får oppleve, feks det å få barnebarn! Tipset jeg har til deg er å ta en dag om gangen, og prat med noen du har nært:) Det syns iverfall jeg hjelper!

[AnonymBruker]

Mistet i dag et nært familiemedlem, helt uventet.

Utenom å snakke med familie og venner har jeg brukt kvelden på å skrive et brev til henne der jeg fortalte henne alt jeg aldri fikk fortalt.

Nå har jeg generelt veldig liten erfaring med døden, men jeg vil tro at den ene fordelen med å vite at noen kommer til å dø snart, er at man kan bruke tid med dem, fortelle dem alt du har glemt å fortelle, og ikke minst; fortelle dem hvor glad du er i dem.

Selv er det det jeg angrer mest på; at jeg aldri fikk fortalt hvor utrolig glad jeg var i henne, før hun plutselig var borte.

[Daniel84]

Mistet i dag et nært familiemedlem, helt uventet.

Utenom å snakke med familie og venner har jeg brukt kvelden på å skrive et brev til henne der jeg fortalte henne alt jeg aldri fikk fortalt.

Nå har jeg generelt veldig liten erfaring med døden, men jeg vil tro at den ene fordelen med å vite at noen kommer til å dø snart, er at man kan bruke tid med dem, fortelle dem alt du har glemt å fortelle, og ikke minst; fortelle dem hvor glad du er i dem.

Selv er det det jeg angrer mest på; at jeg aldri fikk fortalt hvor utrolig glad jeg var i henne, før hun plutselig var borte.

Hun visste det sikkert, selv om du ikke fikk sagt det.

[AnonymBruker]

Hun visste det sikkert, selv om du ikke fikk sagt det.

Ja jeg håper og tror det