Kjærlighetssorg

[Gjest Trist]

Kjæresten min har gått fra meg. Han vil heller leve livet sitt uten meg.

Jeg føler meg helt lammet av sorg. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Tanken på hver dag og resten av livet, uten ham, er uutholdelig. Jeg har vært og er, så uendelig glad i ham.

Denne lammende følelsen av sorg klarer jeg ikke å holde ut.

Jeg forsøker å gjøre alt etter boka, kommer meg ut og på jobb, trener, forsøker å være hyggelig og blid. Men når jeg kommer innenfor dørene hjemme knekker jeg helt sammen. Selvfølelsen min er rasert. Han gikk fra meg, helt frivillig.

Hjelp meg noen.

[Personlig12]

[venus_]

Opplevde det samme for en liten stund siden. Er nok ikke så mye annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp. For meg begynner det heldigvis å gå over nå og det gjør det til slutt for deg og Bare fortsett som du gjør, gå ut sammen med venner, tren osv, prøv å sitte minst mulig hjemme aleine. Problemet for meg den første tiden var at jeg følte meg så utrolig ensom, hadde jo hatt noen sammen med meg nesten hver kveld i veldig lang tid og plutselig satt jeg alene hjemme nesten hver kveld.

[Betty77]

Bra du kommer deg ut og ikke graver deg ned hjemme. Føler virkelig med deg - dette er verste følelsen man kan ha. Det er så lett å si, jeg vet men prøver allikavel..prøv å se fremover og ikke grave deg ned i tanker om ting dere har gjort sammen osv. Planlegg noe, en tur, ta en langhelg et sted, dra på spa, aromaterapi.. et eller annet som er bra for DEG. Slik får du noe å se frem til, får tankene dine mot noe annet som gjelder noe fint for DEG. Kanskje har du noen slektinger eller venner et annet sted i landet, eller Europa du kan reise til for ei langhelg? Kjøp deg noe fint til en tur..vet ikke men prøver bare å tenke høyt her for deg..

Les en bok om positiv, kognitiv tenking - kanskje noen her inne har et forslag? Si til deg selv, du er kjempepen, du er verdt noe, du er heldig som har gode venner som setter pris på deg, familie og fast jobb. Ta frem alle positive ting. Finn ei bok, skriv det ned.

Sender deg en klem

[Gjest Trist]

Tusen takk til dere for svar. Jeg synes dette er utrolig vanskelig. Dette er vondt rent fysisk også, jeg har vondt i magen og vondt i hjertet.

Jeg forsøker å ikke bare rosemale alt og tenke på de tingene som ikke var så bra også.

Men da føler jeg meg egentlig bare helt forferdelig da også, for jeg vil jo egentlig ikke tenke dårlige ting om ham og får bare dårlig samvittighet.

Med fornuften klarer jeg å se at det var bedre at dette skjedde nå enn senere. Men følelsene mine har jeg ikke med meg. Jeg vil bare være sammen med ham.

Jeg føler meg så utrolig ensom jeg også, som en av dere skriver om. Vi har vært sammen dag og natt, nå er det bare tomt. Han har vært min beste venn og jeg håpet og trodde vi skulle dele livet sammen.

Jeg har kjøpt ei bok, skal forsøke å skrive litt i den.

[Fjopsi]

Jeg er akkurat der du er nå og har ingen gode råd å komme med. Men for all del ikke grav deg ned i sorgen. Jeg har gjort det og har nå utviklet panikkangst og må ta Vival for å komme gjennom dagene. Jeg tenker på han hvert eneste minutt hele dagen, og selv om han har vært drittsekk så hadde jeg tatt han tilbake på flekken. Jeg eier ikke selvfølelse, jeg har bare lyst til å forsvinne. Jeg har 2 unger som jeg nesten ikke klarer å følge opp, jeg stenger meg inne i huset og er sykemeldt. Dette er det verste jeg har vært ute for, jeg skal aldri utsette meg selv for dette igjen.

Jeg vet i hodet mitt at det er mange ting jeg burde gjøre, men det er ikke noe jeg klarer. Jeg er rett og slett helt knust.

Men tiden leger alle sår har jeg nå hørt utallige ganger, jeg begynner snart å tro på det selv om det er langt frem i tid.....

For all del ikke la deg selv synke så dypt som meg, ta deg sammen før det. Hvordan vet jeg ikke, men en god lege er gull verdt.

Mange klemmer og lykke så inderlig til.

[Gjest Trist]

Jeg er akkurat der du er nå og har ingen gode råd å komme med. Men for all del ikke grav deg ned i sorgen. Jeg har gjort det og har nå utviklet panikkangst og må ta Vival for å komme gjennom dagene. Jeg tenker på han hvert eneste minutt hele dagen, og selv om han har vært drittsekk så hadde jeg tatt han tilbake på flekken. Jeg eier ikke selvfølelse, jeg har bare lyst til å forsvinne. Jeg har 2 unger som jeg nesten ikke klarer å følge opp, jeg stenger meg inne i huset og er sykemeldt. Dette er det verste jeg har vært ute for, jeg skal aldri utsette meg selv for dette igjen.

Jeg vet i hodet mitt at det er mange ting jeg burde gjøre, men det er ikke noe jeg klarer. Jeg er rett og slett helt knust.

Men tiden leger alle sår har jeg nå hørt utallige ganger, jeg begynner snart å tro på det selv om det er langt frem i tid.....

For all del ikke la deg selv synke så dypt som meg, ta deg sammen før det. Hvordan vet jeg ikke, men en god lege er gull verdt.

Mange klemmer og lykke så inderlig til.

Takk for svar. Dette hørtes tøft ut, jeg føler med deg, og håper at ting blir bedre etter hvert. Stor klem til deg.

[Cata]

Det går over, men det kan ta tid. Tillat deg selv å bruke den tiden. Og ta en dag ad gangen. De første ukene etter at "min" gikk fra meg (det er noen år tilbake i tid) så var jeg konstant kvalm og greide omtrent ikke få i meg mat. Etterhvert så bedret jo det seg og da prøvde jeg "alle" tjuvtriks i boka med "besøke venner", "reise", "dra på spa" osv. Det ble den dyreste høsten jeg har hatt noensinne.

Virket det? Nei, men jeg er glad for å vite at jeg prøvde.

Dette kommer vel ikke som noen trøst, men for meg ble det så galt etter noen måneder at jeg faktisk fikk diagnosen depresjon og måtte medisineres for i det hele tatt å fungere, men etter drøyt 2 år så sluttet jeg på medisiner og gradvis følte jeg meg i stand til å leve litt igjen og begynte å stikke hodet ut av huset og gjøre ting fordi jeg ville og ikke fordi jeg måtte. Det tok meg nesten 3 år å komme over den "knotten" men det gikk over til slutt.

Beste rådene jeg kan gi deg er å holde fast i hverdagen som best du kan. Konsentrer deg om skole eller jobb og gjør det du MÅ gjøre, selv om det ikke føles som om du orker ta et steg til. Senere kommer du til å være glad for at du klorte deg fast. Det hjelper ikke noe på ham som er vekk, men det hjelper din selvrespekt og følelse av mestring. Gjør ting som du ellers ville synes var morsomt. Akkurat nå er det sikkert ikke morsomt i det hele tatt, men av og til glipper sorgen og da har du i allfall hatt 5 minutter moro. Etterhvert øker de periodene.

Ikke kast deg ut i en hyper festtilværelse bare fordi andre sier du må, men for all del, gå ut og mor deg hvis du har lyst der og da. Og gå gjerne ut med gode venner selv om du ikke har kjempelyst heller, men det er ikke lurt å prøve å drukne sorgene i en festtilværelse.

[Gjest Gjest]

:klemmer: :klemmer: :klemmer: :klemmer: :klemmer: :klemmer: :klemmer: :klemmer: :klemmer:

[Gjest Trist]

Det går over, men det kan ta tid. Tillat deg selv å bruke den tiden. Og ta en dag ad gangen. De første ukene etter at "min" gikk fra meg (det er noen år tilbake i tid) så var jeg konstant kvalm og greide omtrent ikke få i meg mat. Etterhvert så bedret jo det seg og da prøvde jeg "alle" tjuvtriks i boka med "besøke venner", "reise", "dra på spa" osv. Det ble den dyreste høsten jeg har hatt noensinne.

Virket det? Nei, men jeg er glad for å vite at jeg prøvde.

Dette kommer vel ikke som noen trøst, men for meg ble det så galt etter noen måneder at jeg faktisk fikk diagnosen depresjon og måtte medisineres for i det hele tatt å fungere, men etter drøyt 2 år så sluttet jeg på medisiner og gradvis følte jeg meg i stand til å leve litt igjen og begynte å stikke hodet ut av huset og gjøre ting fordi jeg ville og ikke fordi jeg måtte. Det tok meg nesten 3 år å komme over den "knotten" men det gikk over til slutt.

Beste rådene jeg kan gi deg er å holde fast i hverdagen som best du kan. Konsentrer deg om skole eller jobb og gjør det du MÅ gjøre, selv om det ikke føles som om du orker ta et steg til. Senere kommer du til å være glad for at du klorte deg fast. Det hjelper ikke noe på ham som er vekk, men det hjelper din selvrespekt og følelse av mestring. Gjør ting som du ellers ville synes var morsomt. Akkurat nå er det sikkert ikke morsomt i det hele tatt, men av og til glipper sorgen og da har du i allfall hatt 5 minutter moro. Etterhvert øker de periodene.

Ikke kast deg ut i en hyper festtilværelse bare fordi andre sier du må, men for all del, gå ut og mor deg hvis du har lyst der og da. Og gå gjerne ut med gode venner selv om du ikke har kjempelyst heller, men det er ikke lurt å prøve å drukne sorgene i en festtilværelse.

Takk for svar! Det er fint å høre at det til slutt gikk over, men du må ha hatt noen tøffe år.

Det er så vondt på så mange måter, og klarer ikke helt å skille ut hva som er hva.

Jeg sørger sånn over tapet av ham, knuste drømmer, og iblandet dette er en forferdelig frykt for å være alene. Jeg er skuffet, sint og så forferdelig trist om hverandre. Jeg klarer ikke å forstå at jeg ikke betød mer for ham enn at han bare kunne gå fra meg.

Har gått mye ned i vekt allerede, har mistet matlysten helt. Har fått sovemedisiner av legen, slik at jeg i alle fall kan være noenlunde uthvilt.

[Betty77]

At spa, en reise osv koster penger er sikkert ja, men det hjalp meg engang - for det får tiden til å gå også. Å fokusere på deg selv istedet, få tankene på hva som er bra for deg. Søvn er ihvertfall viktig for å prøve å få et klart hode, hvis ikke så blir man bare enda mer utslitt. At du trener er jo bra. Kroppen utskiller 'lykke hormoner' når man trener. Kanskje merker du ikke mye til det, men over tid så vil det verste gradvis gå over. Som det sies over her, gjør det du vanligvis gjør. Gjør dine hverdagslige gjøremål som vanlig. Over tid vil de øyeblikkene du glemmer ham, bli lengre og lengre .. DU er viktig nå.

Jeg lånte engang hunden til ei venninde i noen dager for å få selskap da jeg følte meg litt ensom. Var liksom noen å snakke med, noen som fikk meg ut siden man da må ut å gå tur. Vet ikke om kanskje du har samme mulighet.

[Juna]

går igjennom det samme det er helt jævlig.....

[Sign]

For det første vil jeg gi deg en skikkelig god

Så må jeg dessverre si at det er ikke så mye andre kan si for at du skal føle deg bedre. Jeg har vært der, det er så vondt at man på forhånd ikke visste det var mulig å ha det så vondt.

Det eneste jeg kan si til deg er at det vil bli bedre. Det sa andre til meg for 1 1/2 år siden, både her på KG og IRL. Jeg trodde ikke noe på det, jeg trodde virkelig ikke at jeg ville kommer over at han som var min beste venn, far til mine barn, klippen i livet mitt sviktet så indelig.

Men det blir bedre. Ikke i dag og heller ikke i morgen. Og ikke i neste uke eller uken etter det. Men en dag oppdager du at det gjør litt mindre vondt, at det har gått mange timer siden du sist tenkte på han, at du faktisk klarer å le og smile...

Du må bare ta tiden til hjelp, ta en dag av gangen. Og som andre har sagt; sørg for å være opptatt. Tren, gå tur, les ei bok eller gjør det du liker. Vær ærlig overfor omgivelsene dine, fortell dine venner at du trenger dem nå.

Så igjen, en stor fra meg.

Endret 7. mai 2011 av Sign

[Gjest gjest]

Det er det verste man kan oppleve, men det går over!!!!

[H-j]

Jeg har det på samme måte. Kjæresten min gjennom fem år gjorde det slutt for to uker siden. Han har vært, og er, hele livet mitt. De fem årene vi hadde sammen var de mest fantastiske i mitt liv, og vi har vært igjennom så utrolig mye sammen. Vi har begge vært igjennom mye tøft personlig, og har alltid støttet hverandre. Tør å gå så langt som å si at hvis det ikke var for han så hadde jeg ikke vært her idag. Den utrolige kjærligheten vi har hatt for hverandre er nesten ubegripelig. Alle rundt oss, spesielt foreldre og andre voksne, har vært forbløffet over hvor enormt glad vi har vært i hverandre. Alle har alltid hatt tro på oss. Vi har blitt sett på som drømmeparet pga den sterke kjærligheten vi har hatt. Jeg klarer ikke å tro at jeg noensinne kan oppleve noe sånt igjen. Det er så vondt at jeg ikke aner hvordan jeg skal klare å sette en fot foran den andre. jeg holdet på å kaste opp flere ganger om dagen bare fordi jeg har det så vondt, og jeg vrir meg i gråt. Jeg sover ikke, klarer så vidt å spise. Jeg går rastløst rundt i rommet og nærmest skriker fordi det gjør så vondt. Jeg ser ikke noen mening i noe lenger. Bruddet var kun fra hans side, jeg ville ikke slå opp i det hele tatt. Han er min store kjærlighet. Den mest fantastiske personen jeg har møtt, og jeg kommer aldri til å møte noen som ham. Hver eneste mann jeg kommer til å treffe vil alltid bli sammenlignet med ham, og komme til kort. jeg er så ufattlig glad i ham, og tanken på å kanskje aldri se han igjen, og aldri være kjæresten hans mer, er ikke til å bære. Tanken på at han møter en annen, tar livet av meg. Kjærlighetssorg er så ufattelig vondt, og for min del blir den bare vondere og vondere for hver dag fordi jeg merker meg og mer hvor mye jeg savner ham, og at han er borte. Jeg prøver å leve normalt, men bryter sammen over alt, på bussen, på jobb, ute. Jeg har lyst til å løpe til ham og trygle ham om å ta meg tilbake, men vet at det er helt feil. Han har gjort det slutt fordi han ikke har nok følelser, og det er jo noe jeg ikke kan gjøre noe med.

Jeg savner hver celle på kroppen hans, og savner ham hvert sekund. Får hele tiden opp minner av ting vi har gjort, da mister jeg pusten og må sette meg ned for å prøve å samle meg. Bildene dukker opp hele tiden. Hele framtiden min var lenket opp mot ham, og nå må jeg prøve å starte livet på nytt.. når det jeg har mest lyst til, er å legge meg ned å dø. dette er noe av det vondeste jeg vil oppleve i mitt liv. Aner ikke hva som skal få meg opp av senga imorgen..

[H-j]

Hvordan går det med deg TS?

[Gjest Laila]

Jeg føler det på samme måte akkurat nå. Har vært gjennom det før og, det endte i en depresjon. Vil vel være lettere nå håper jeg, fordi jeg vet at det vil bli lettere etterhvert. Samtidig mister jeg helt troen på at jeg noensinne kommer til å bli fullstendig lykkelig.

Det kjennes helt for jævlig å vite at den du stolte på og elsket av hele ditt hjerte ikke føler det samme for deg. Jeg klarer ikke konsentrere meg om noe, tenker på han hvert minutt av dagen. Forrige gang leste jeg en bok av hypnotisøren Paul Mc<Cenna, som het "I can mend your broken heart" og den hjalp meg veldig. Skal gråte ut noen dager nå, og starte på boken på nytt. Er bare redd for at den boken kommer til å bli en gjenganger oppgjemmon livet mitt

[AnonymBruker]

Kjærlighetssorg er grusomt. Har vært gjennom det selv de siste månedene. Min mann er flyttet fra meg, han må tenke sier han.

Jeg ser ikke livet for meg uten ham. Det var oss to og det var meningen at det skulle vare livet ut. Han elsker meg enda, sier han .. hvorfor flytter han da? Forstår ikke noenting. Har funnet ut at jeg må gi ham tid, og la ham få et pusterom. Men det er vanskelig, jeg kommer liksom ingen vei, hva skjer? Har prøvd å stille ham ultimatum, men det nytter ikke, jeg forstår det.

Ikke kan jeg planlegge noe, ikke kan jeg sørge, ikke kan jeg glede meg ...

[Gjest Tullejenta]

Kjærlighetssorg er grusomt. Har vært gjennom det selv de siste månedene. Min mann er flyttet fra meg, han må tenke sier han.

Jeg ser ikke livet for meg uten ham. Det var oss to og det var meningen at det skulle vare livet ut. Han elsker meg enda, sier han .. hvorfor flytter han da? Forstår ikke noenting. Har funnet ut at jeg må gi ham tid, og la ham få et pusterom. Men det er vanskelig, jeg kommer liksom ingen vei, hva skjer? Har prøvd å stille ham ultimatum, men det nytter ikke, jeg forstår det.

Ikke kan jeg planlegge noe, ikke kan jeg sørge, ikke kan jeg glede meg ...

Kjærlighetssorg er en prosess som det er naturlig at det tar tid. Jeg tror man kommer best igjennom erfaringen med å kjenne på følelsene, ikke fornekte dem og la healingen ta den tid den trenger.

[Gjest Linda]

Jeg vet veldig godt hvordan du har det, har vært gjennom det samme for ikke mange mnd siden. Men det eneste som virkelig hjelper er å være hjemme å gråte det av deg, høre på deppesanger og kanskje skrive en dag bok? Få ut alle tanker, og ikke søk for mye omsorg hos venner! Det fører kun til at du begynner å synes synd pådeg selv, og ting blir verre:)

Jeg lover at det kommer en tid hvor du kommer over han, selv om det ikke føles slik nå! Det tar bare litt tid:)!!!!