Jeg er så deprimert..

[Vic Mascara]

Kveldene er ofte verst, hvor jeg bare blir liggende hvileløs ut i de sene nattetimer uten å få sove, samme hvor trøtt og utslitt jeg er. De negative tankene kverner rundt og rundt i hodet mitt, om og om igjen. Hvert eneste minutt føles som en evighet. Jeg føler meg så liten, overflødig og betydningsløs her jeg ligger, så ensom og alene. Kroppen er så godt som lammet fra topp til tå, men på innsiden herjer en storm, et eneste stort kaos av tanker og følelser. Jeg føler for å gråte, jeg TRENGER å gråte, men får det ikke til, det er som om kroppen ikke lenger vet hvordan. Jeg føler meg så uendelig tom, men likevel så full av sorg. Et evig mørke.. Jeg vil ikke ha det slik lenger, jeg orker ikke lide mer nå. Alt jeg ønsker er å kunne leve et normalt liv.

I 4 år har jeg gått i terapi i håp om å bli bedre, uten at det så langt har vist tegn til å hjelpe. Depresjonen er fremdeles min herre, som forteller meg hva jeg skal tenke, hvordan jeg skal ha det og hva jeg skal føle. Jeg føler at jeg har verdens verste heltidsjobb, som jeg ikke er tillatt å ta pauser fra. Ikke engang en liten matpause. Tankene er med meg hele tiden, henger over meg som mørke, tunge skyer. Det er som om det ikke er plass til meg her i verden, som om naturen på et vis prøver å støte meg vekk.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, akkurat nå føltes det bare litt godt å få det ut på et vis.. Man blir så sliten av å gå rundt og stenge alt inni seg hele tiden, bære på alt alene.

Kanskje det er noen andre der ute som sitter våkne denne natten, og som kanskje har et godt råd til en som trenger det? Det er jo lov å håpe..

Håper ihvertfall dere andre der ute er i stand til å nyte de stille nattetimer :-)

Endret 4. mai 2011 av Vic Mascara

[AnonymBruker]

Jeg ser du går i terapi, tar du medisiner?

[Vic Mascara]

Jeg ser du går i terapi, tar du medisiner?

Har gått på antidepressiva i nesten to år nå. Var i utgangspunktet ikke veldig positiv til dette, men nådde etterhvert et punkt hvor jeg nesten følte det var eneste utvei hvis jeg skulle fortsette å klare å "klamre meg til livet". Jeg hadde ingen ting å tape, hvis du skjønner.

Endret 4. mai 2011 av Vic Mascara

[AnonymBruker]

Hva er jobben din?

[Vic Mascara]

Hva er jobben din?

Håper det vil bli vist forståelse for at jeg ikke ønsker å oppgi jobbsituasjon her inne. Ønsker helst å være så anonym som mulig.

[AnonymBruker]

Kveldene er ofte verst, hvor jeg bare blir liggende hvileløs ut i de sene nattetimer uten å få sove, samme hvor trøtt og utslitt jeg er. De negative tankene kverner rundt og rundt i hodet mitt, om og om igjen. Hvert eneste minutt føles som en evighet. Jeg føler meg så liten, overflødig og betydningsløs her jeg ligger, så ensom og alene. Kroppen er så godt som lammet fra topp til tå, men på innsiden herjer en storm, et eneste stort kaos av tanker og følelser. Jeg føler for å gråte, jeg TRENGER å gråte, men får det ikke til, det er som om kroppen ikke lenger vet hvordan. Jeg føler meg så uendelig tom, men likevel så full av sorg. Et evig mørke.. Jeg vil ikke ha det slik lenger, jeg orker ikke lide mer nå. Alt jeg ønsker er å kunne leve et normalt liv.

I 4 år har jeg gått i terapi i håp om å bli bedre, uten at det så langt har vist tegn til å hjelpe. Depresjonen er fremdeles min herre, som forteller meg hva jeg skal tenke, hvordan jeg skal ha det og hva jeg skal føle. Jeg føler at jeg har verdens verste heltidsjobb, som jeg ikke er tillatt å ta pauser fra. Ikke engang en liten matpause. Tankene er med meg hele tiden, henger over meg som mørke, tunge skyer. Det er som om det ikke er plass til meg her i verden, som om naturen på et vis prøver å støte meg vekk.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, akkurat nå føltes det bare litt godt å få det ut på et vis.. Man blir så sliten av å gå rundt og stenge alt inni seg hele tiden, bære på alt alene.

Kanskje det er noen andre der ute som sitter våkne denne natten, og som kanskje har et godt råd til en som trenger det? Det er jo lov å håpe..

Håper ihvertfall dere andre der ute er i stand til å nyte de stille nattetimer :-)

[FrøkenJosefine]

Jeg har mine erfaringer med det samme, men vet ikke hva som gjorde meg friskere, tror det var en blanding av mange ting! Terapi, medisiner, mestring, kontroll på mat og alkohol, åpenhet med familie og venner, få meg katt, og en hel haug med ting som gjorde at jeg kom meg ut av hullet.. Håper du også finner det som virker for deg!

Jeg vil gi deg en god, varm, inderlig og god klem som du kjenner i hele deg! Du er ikke alene, du kommer til å få det bedre selvom det ikke kjennes sånn ut nå!

Prøv å finn en ny ting vær dag som du klarer gjøre, så baller det seg på! Jeg skrev lister vær dag om hva jeg skulle klare..første dagen stod det bare "dusje"..neste dagen stod det også "dusje" fordi jeg ikke klarte det dagen før.. sånn fortsatte det til jeg nå ikke eier liste, ting bare glir av seg selv!

Jeg har tro på deg, jeg vil deg alt godt og jeg føler med deg!

Ikke gi depresjonen mere energi med å holde deg isolert og alene, utfordre den med det den ikke liker.. lett mosjon, en samtale til noen du kjenner, et stearinlys og et smil til speilet!

Klem til deg

[Gjest Gjest]

Heh, dette kommer til å høres idiotisk ut.. Men løk. Det setter i gang den rent fysiske responsen på tårer, og gjør det lettere å "komme igang".

Eller kjøp den en punchingbag og dra til den med jevne mellomrom. Sinne og adrenalin funker på sitt vis.

[Gjest Dag T.]