Fedme - sykdom eller latskap

[Gjest Blubberella]

Jeg tror denne tråden trenger litt info om spiseforstyrrelser:

Forskjellige spiseforstyrrelser

Engelsk link om overspising

Fra anoreksia til bulimi/overspising

Om overspising (BED) på norsk

Endret 5. mai 2011 av Ylvina

[The Kitten]

Jeg tror denne tråden trenger litt info om spiseforstyrrelser:

Forskjellige spiseforstyrrelser

Engelsk link om overspising

Jeg er helt med på at overspisingslidelse er en spiseforstyrrelse. Derimot er jeg ikke med på at alle overvektige lider av denne sykdommen.

[sequin]

Jeg er helt med på at overspisingslidelse er en spiseforstyrrelse. Derimot er jeg ikke med på at alle overvektige lider av denne sykdommen.

Helt enig!

Akkuratt som at tynne ikke lider av spiseforstyrrelse.

[bergans]

Det var vel ikke en god sammenligning? Anorektikere er jo syklig opptatt av å ikke legge på seg, problemet her er jo faktisk maten.

Eneste man kan sammenligne dette med er om en person blir "fet" fordi h*n har en stor psykisk frykt mot å trene og å ikke holde seg i form.

Misforstå meg rett!

Uansett hvor mye det "hyles" opp om at det ligger psykiske problemer bak fedme, så gjelder dette MINDRETALLET. Det er en liten gruppe der man har en direkte relasjon mellom overvekt og mental helse, og det gjelder begge ekstremer (sykelig undervekt og overvekt). Men fedme er mye lettere å "forstå" og unnskylde for den enkelte pasient hvis man (feilaktig) kan opprette en kausalitet mellom sykdom og overvekt. Ansvaret legges over på eksterne faktorer som vedkommende da kan distansere seg fra, og behandlingsansvaret/oppfølging blir mer rettet mot helseprofesjoner som da skal hjelpe utenfra og inn.

Kausalitet blir ekstremt viktig når vi vet at fedme kan gi opphav til en rekke sykdommer, både psykosomatiske og fysiske, men de er ikke årsaken bak fedmen (unntak ikke medberegnet). Genetikk kan heller ikke forklare en eksplosiv økning i antall mennesker med en KMI på over 30 og diabetes type II de siste 40 år. Fedme har ikke gitt opphav til DNA som nedarves autosomalt dominant, og ingen mekanismer annet enn for lite mosjon og feil type mat kan forklare hvorfor den vestlige verden sitter og spiser seg til massive økninger i prematur morbiditet og mortalitet.

Det spekuleres forøvrig i om ikke de kommende foreldregenerasjonene kan gi opphav til avkom som har en økt predisposisjon for metabolske syndromer og dia type II, men dette har sammenheng med både ernæringsstatus, KMI og helse hos foreldrene ved unnfangelse/svangerskap, avkommets fødselsvekt, mors KMI ved fødsel, kvalitet på morsmelk samt kosthold og trening de første leveår, og små mutasjoner som føres videre (ofte trigget av livsstil).

Som en fotnote (denne tråden handler IKKE om spisefortyrrelser) så kan det nevnes at undervektige (under 17.5-18 i KMI) ofte bruker de samme argumentasjonene som de som sliter med overvekt gjør, da ansvaret blir forsøkt plassert utenfor ens eget. En KMI på 16-17 har svært lite med sped beinbygning, naturlig tynn eller "høy forbrenning" å gjøre (igjen, unntak ikke medberegnet). Da er energiinntaket mindre enn forbruket, aktivitetsnivået høyere enn pasienten selv innser, man er i faresone for hormonelle forstyrrelser, osteoporose, anemi og feil- og underernæring, samt proteindefisiens.

[Gjest Blubberella]

Jeg er helt med på at overspisingslidelse er en spiseforstyrrelse. Derimot er jeg ikke med på at alle overvektige lider av denne sykdommen.

Nei, som dere ser er det antakelig ca 3% som lider av spiseforstyrrelsen overspisingslidelse (BED). I tillegg kommer de som pga depresjon begynner å trøstespise, for det er ikke alle dem som har BED.

Ingen kan se på en overvektig om vedkommende har BED, trøstespiser pga andre psykiske problemer eller om vedkommende bare er lat. Og jeg er også helt enig i at ikke alle tynne har spiseforstyrrelse. Det er til og med færre tynne som har spiseforstyrrelser enn det er overvektige som har spiseforstyrrelse (se linker i innlegget mitt over).

Noen overvektige er bare late, noen undervektige er bare ekstremt opptatt av kropp og vekt, og så har man de få prosentene som har en spiseforstyrrelse. I tillegg kommer de normalvektige som har bulimi eller overspiser, men de slipper jo unna all kjeft og stygge blikk fordi spiseforstyrrelsen ikke vises utenpå. Så har man overvektige som spiser ganske sunt og trener, og normalvektige eller tynne som er usunne og ikke trener. Hvilken av de to sistnevnte gruppene er det som anses som mest ekkel i samfunnet? Jo, den gruppen med mennesker der kroppen ikke passer inn i idealet. Det er liksom ikke så ekkelt om en normalvektig person propper seg med godsaker og junkfood.

Det jeg lurer litt på er hva som egentlig er bakgrunnen for denne diskusjonen? Er folk virkelig så opptatt av andres helse, eller er det bare en måte å få rakket ned på dem som ikke tilfredsstiller preferansene utseendemessig? Spørsmålet er ikke rettet direkte til trådstarter. Her på KG er gjennomgangstonen at tykke folk på bensinstasjoner og fastfoodrestauranter er ekle og kvalme. Det er ikke mange som med hånda på hjertet kan si at de tenker utelukkende på den psykiske og fysiske helsa til vedkommende. Det er strålende at folk med sunn og trent kropp har et sunt liv og er stolt av kroppen sin (det fortjener de faktisk), men til tider kan det virke som om noen av dem liker å rakke ned på overvektige for å fremheve sin fortreffelige livsstil og kropp. Og ja det er like irriterende med dem som rakker ned på undervektige med unnskyldningen om at de er så innmari bekymret for helsa til vedkommende...

Hva med å fokusere på egne fordeler istedet for å være så opptatt av andres feil og mangler?

Endret 5. mai 2011 av Ylvina

[Carrot]

Jeg kommer alltid tilbake til en episode vi opplevde på cruise i karibien, vi skulle ta heisen opp til en av matsalene og jentungen som da var fire ville ta den største glassheisen - den hadde skilt om vektbegrensing og skulle romme 18 personer!!! Idet heisdøren går igjen bak oss hører vi noen som roper hold the elevator! Så sønnen trykker knappen og dørene går opp (vi var kun oss tre i heisen) og inn kommer en kvinne og en mann, begge ENORME og de drar på oksygenflasker, så fete de knapt kan bevege seg - heisen som virket stor ble plutselig liten... Jentungen ble helt satt ut og klistret seg oppetter glasset (som jeg og guttungen også gjorde) den hvesende pusten av utmattelsde fordi de måtte gå den siste metern litt raskere kan jeg fortsatt høre... Det som brente seg fasst i meg var episoden etterpå i matsalen, hvor de begge to "plugget seg av" flaskene og forsynte seg med doble posjoner av det feteste som fantes i bufeen, det var egg og omeletter som fløt i fett, pølser og bacon, potetkaker og sauser, kaker og desserter og de hadde to og tre fat hver..... For meg er de et strålende eksempel på "the american way" som sakte men sikkert også inntar vår del av verden - overspising og feil valg av mat.. DET er i hovedsak grunnen til at de aller fleste er overvektige - de velger spise feil, for mye og for ofte...

Ingen dør av å kjenne sultfølelsen før de spiser, og ingen trenger fortsette spise til metthetsfølelsen får deg til å rulle på sofaen i timevis etterpå - men noen velger å leve slik samtidig som de velger klage over at de ikke går ned i vekt!

Hvorfor er det så sårt for "feite mennesker" å innse at det er et faktum som gjelder de aller fleste, hvorfor er det så viktig å få frem at minioriteten kanskje har en sykdom eller en forklaring på sin fedme som en unnskyldning?

OG ikke minst, en sykdom KAN i de aller fleste tilfeller behandles dersom man søker hjelp, så hvis man er feit fordi man er syk, er det ikke da et poeng å søke bli frisk??

[Carrot]

Er folk virkelig så opptatt av andres helse, eller er det bare en måte å få rakket ned på dem som ikke tilfredsstiller preferansene utseendemessig?

Jeg rakker ikke ned på feite mennesker - jeg sier jeg ikke skjønner de valg de tar dersom de klager over at de er overvektige og samtidig ikke tar fatt i grunnen til at de sliter med vekten - det handler ikke om preferanser utseendemessig...

[Gjest Cosette]

Hva med å fokusere på egne fordeler istedet for å være så opptatt av andres feil og mangler?

Hva med å bekymre seg litt over de store kostnadene fedme medfører samfunnet, og dermed indirekte alle samfunnsmedlemmer?

Beklager, men jeg synes ikke man kan be folk passe sine egne saker når det gjelder et reelt samfunnsproblem. Jeg mener selvsagt ikke at man skal rakke ned på overvektige eller trekke frem enkeltindivider, men det må gå an å diskutere gruppen som helhet.

[Gjest Cosette]

I går kjøpte jeg og min samboer fastfood, han kjøpte burger til 75,- og jeg kjøpte sushi til 150,-

Rart folk velger det usunne alternativet?

Er sushi det eneste sunne alternativet?

I de fleste byer finnes det steder man kan få kjøpt egenkomponerte baguetter, salater og lignende, til langt mindre enn 150 kroner.

For øvrig tror jeg det først og fremst er folks holdninger det er noe i veien med - ikke hovedsaklig utvalget. Hvorfor skal man kjøpe fastfood? Hvorfor legger man ikke litt mer tid og krefter i å få i seg de næringsstoffene kroppen trenger? Fastfood vil aldri bli like sunt som et hjemmelaget, sunt måltid allikevel.

Hva skjedde med å smøre med seg matpakke om man skal et sted?

Og om man en sjelden gang tyr til en hamburger på Shell, så vil ikke dét alene gjøre deg feit uansett.

[Niennas]

hvorfor kan ikke fete folk som sliter trene?

Hvem sier at de ikke gjør det? Det tar lang tid, og er tungt å gå ned f.eks. 50-60 kg. Jeg tror nok det hadde vært mange fler som trente hvis det bare var å hoppe på en treningssykkel og sykle i 60 minutter, så vips! Du ser normalvektig ut.

Ellers synes jeg dette er en spennende tråd. Helt klart at mange overvektige har bare seg selv å skylde på, og at med god innsats og livsstilendring så kan mye skje med "mange av oss".

Synes likevel at det er trist at det er "Vi tynne synes det er kvalmt at dere overvektige....". Ja, jeg har lest ordet "kvalmt" iallefall en gang i denne tråden.

Anorektikere har forvrengt syn av seg, men vet du hva? Det har faktisk mange overvektige også. Mange overvektige tror de er mindre enn det de faktisk er. De tror selvfølgelig ikke at de er slanke, men at de "ikke ser så verst ut, for jeg er jo ikke sååå stor". Føler også at det ikke er så mange med ekstremt overvekt som dere skal ha. Jeg synes alt over str 50-52 begynner å bli veldig drøyt, og ser på dette som ekstremt overvekt. Kvinner i klesstørrelse 42-44 er store, men jeg vil ikke kalle de "kvalmt store".

Jeg var normalvektig fram til jeg var 17, da jeg begynte på p-sprøyte. Nei, det var jeg som spiste maten, og det var jeg som ikke trente, men p-sprøyten gjorde sult-følelsen større, metthetsfølelsen mindre, og forbrenningen veldig lav. Nå er jeg ganske så stor, men det betyr ikke at jeg ikke lever et sunt liv. Jeg har innsett at jeg er stor, og alle de positive tingene ved å gå ned i vekt, men det tar lang tid.

Det er liksom det som er så vanskelig som overvektig. Når du først tar tak i deg selv, og føler at du gjør en innsats, så føler du likevel at du blir like mye dømt og sett ned på, egentlig "uten grunn".

[Gjest Blubberella]

Hva med å bekymre seg litt over de store kostnadene fedme medfører samfunnet, og dermed indirekte alle samfunnsmedlemmer?

Beklager, men jeg synes ikke man kan be folk passe sine egne saker når det gjelder et reelt samfunnsproblem. Jeg mener selvsagt ikke at man skal rakke ned på overvektige eller trekke frem enkeltindivider, men det må gå an å diskutere gruppen som helhet.

Hvordan føler du at fedme går utover deg i hverdagen? Tenker du på at du må betale litt mer skatt for å hjelpe overvektige? Jeg betaler gladelig skatt for at folk skal få hjelp til å bli friske, enten de er overspisere, feilernært/underernært pga kroppshysteri, full av anabole steroider, er alkoholikere, stoffmisbrukere, storrøykere, har treningsskader eller er spillegale, og det selv om de har selvforskyldte plager. Jeg ser ingen grunn til å fordømme folk ved å nekte å betale for at de skal få den hjelpen de trenger. Jeg tror uansett det er den syke personen selv som har det jævligst, så jeg ser ingen grunn til å klage fordi jeg som frisk person må betale min del av kalaset. Man må da kunne hjelpe hverandre.

[Genesis]

Hvordan føler du at fedme går utover deg i hverdagen? Tenker du på at du må betale litt mer skatt for å hjelpe overvektige? Jeg betaler gladelig skatt for at folk skal få hjelp til å bli friske, enten de er overspisere, feilernært/underernært pga kroppshysteri, full av anabole steroider, er alkoholikere, stoffmisbrukere, storrøykere, har treningsskader eller er spillegale, og det selv om de har selvforskyldte plager. Jeg ser ingen grunn til å fordømme folk ved å nekte å betale for at de skal få den hjelpen de trenger. Jeg tror uansett det er den syke personen selv som har det jævligst, så jeg ser ingen grunn til å klage fordi jeg som frisk person må betale min del av kalaset. Man må da kunne hjelpe hverandre.

Det er ikke så mange samfunnspolitiske områder som påvirker skattebetalerne DIREKTE! Men det påvirker oss indirekte ved at det blir minde penger til andre og viktigere ting staten kunne brukt penger på.

Jeg synes det er greit at skattepengene mine brukes på å operere den mikroskopiske andelen mennesker som lider av fedme på grunn av psykisk eller fysisk sykdom.

Å operere mennesker som har nektet å ta konsekvensene av egen usunne livsstil før de veier 200 kilo, er jeg derimot ikke interessert i å støtte. Jeg kan tenke meg en rekke formål jeg heller ville sett staten brukte penger på!

[AnonymBruker]

Det er likevel en spiseforstyrrelse begge deler.. Jeg veier 10-15 kg for mye. er ikke gamle jenta, men overvekt er arvelig i min familie. Jeg har fettceller i kroppen som ikke kan tømmes, i tillegg har jeg en kraftig benbygning. Jeg trener en time fem dager i uka, jeg rir hver dag og spiser helt normalt.

Det er faktisk mulig å være overvektig og sunn samtidig. Overvekt har ikke alltid en sammenheng med latskap. men ja, er mange som er late og skylder på ditt og datt. Men de menneskene er som regel de som sliter psykisk.. Har du noen gang sett en overvektig som spiser masse og klager på kroppen sin, sier den er pga det og det, og som i tillegg er lykkelig?

[Gjest Cosette]

Hvordan føler du at fedme går utover deg i hverdagen? Tenker du på at du må betale litt mer skatt for å hjelpe overvektige? Jeg betaler gladelig skatt for at folk skal få hjelp til å bli friske, enten de er overspisere, feilernært/underernært pga kroppshysteri, full av anabole steroider, er alkoholikere, stoffmisbrukere, storrøykere, har treningsskader eller er spillegale, og det selv om de har selvforskyldte plager. Jeg ser ingen grunn til å fordømme folk ved å nekte å betale for at de skal få den hjelpen de trenger. Jeg tror uansett det er den syke personen selv som har det jævligst, så jeg ser ingen grunn til å klage fordi jeg som frisk person må betale min del av kalaset. Man må da kunne hjelpe hverandre.

Jeg mener at det er viktig å få bukt med problemet. Og å innta en "folk må få være så feite de vil, det er ingen annens sak!"-holdning er - etter min mening - ikke veien å gå så lenge vi har et samfunn som forutsetter felles innsats og ansvar.

At vi lever i et velferdssamfunn tilsier ikke at du kan gjøre akkurat det du vil. I takt med godene du får ta del i, øker også kravene til hvordan du lever livet ditt. Om man ikke liker det, så får man jobbe for å komme tilbake til et samfunn hvor alle har fullt ansvar for seg selv og dermed også større frihet til å ødelegge egen kropp og helse.

[AnonymBruker]

det er faktisk vitenskaplig bevist at fedme IKKE er arvelig. dårlige kostholds og aktivitetsvaner derimot er arvelig. skal man spise mye så må man trene mye, skal man sitte i sofaen hele dagen må man spise mindre. og ikke minst sunnere.

[Gjest Blubberella]

Kvinner i klesstørrelse 42-44 er store, men jeg vil ikke kalle de "kvalmt store".

Damen i midten her er en amerikansk size 12 som skal tilsvare str 42 og jeg synes hun er både slank og smekker. Ikke det jeg vil kalle stor og ihvertfall langt unna kvalmt stor ja. En str 42/44 kan være så mangt etter høyde, fettfordeling og grad av muskler på kroppen.

Size 8, 12 og 14

Men jeg tror kropp og definisjoner på hva som er tynt, slankt, tykt eller feit er et evig tema her på KG. Man blir aldri enig...

[Gjest Pantherinae]

For de aller fleste, så er det for mye mat og for ite aktivitet som er problemet. Det finnes selvfølgelig unntak, medisinbruk osv, men det er jo ikke de det er snakk om i hovedsak, når man snakker om at folk må ned i vekt.

Jeg har PCOS, som visstnok gjør det letter å legge på seg, vanskeligere å gå ned i vekt, og man legger på seg på de usunne stedene. Dette innebærer også at jeg har høyere risiko for diabetes og hjerte- og karsykdommer. Så selv om jeg har muligheter for vektproblemer, er det ekstra viktig at jeg faktisk holder meg slank, for at jeg også skal holde meg frisk.

Etter en lengre periode med annen sykdom, la jeg på meg ganske mye. Nå er snart alt borte igjen. Men jeg ser jo hvorfor jeg la på meg. Om jeg spiser sammen med slanke venninner, så spiser de mye mindre porsjoner enn hva jeg gjør. Når jeg begynte å telle kalorier, ble jeg overrasket over hvor lite en porsjon faktisk var. Jeg må sette begrensninger på meg selv i hverdagen, ellers vil jeg spise alt for mye. Og så må jeg spise fornuftig mat til fornuftige tider, slik at jeg holder meg mett. Og selvsagt trene ved siden av. Det var trøblete i begynnelsen, men det er ikke SÅ vanskelig å gå ned i vekt på en ordentlig måte. Man må bare gi seg selv et spark i rævva, og slutte å finne på unnskyldninger.

Jeg kjenner flere som er overvektige, felles for de fleste er høy matinntak og en inaktiv livsstil. De fleste slanke jeg kjenner har lavt matinntak, og aktiv livsstil. Jeg la aldri på meg til fedme, men jeg gikk et stykke over BMI for overvekt. For meg er det veldig rart at folk lar det gå så langt som det gjør, både av hensyn til seg selv og andre rundt de (f.eks. barn som "avrer" dårlige vaner, ikke har foreldre som orker å være med på ting, osv).

[Gjest Blubberella]

Jeg mener at det er viktig å få bukt med problemet. Og å innta en "folk må få være så feite de vil, det er ingen annens sak!"-holdning er - etter min mening - ikke veien å gå så lenge vi har et samfunn som forutsetter felles innsats og ansvar.

Det er jeg enig i, og nettopp derfor synes jeg man skal være villig til å hjelpe dem som trenger det. De skal ikke trenge å være sykelig overvektig når man kan hjelpe dem til å få et bedre liv. Så lenge de vil ha hjelp til å overvinne problemet sitt, fortjener de hjelp. En måte å hjelpe på er å bidra via skatt og avgifter til et helsevesen som ikke skiller mellom uforskyldt og selvforskyldt sykdom.

det er faktisk vitenskaplig bevist at fedme IKKE er arvelig. dårlige kostholds og aktivitetsvaner derimot er arvelig. skal man spise mye så må man trene mye, skal man sitte i sofaen hele dagen må man spise mindre. og ikke minst sunnere.

En sannhet med litt modifikasjoner. Det er noen fysiske faktorer (og dermed arvelige) som kan virke inn på om en person får dårlige spisevaner i form av overspising:

Biological abnormalities can contribute to binge eating. For example, the hypothalamus (the part of the brain that controls appetite) may not be sending correct messages about hunger and fullness. Researchers have also found a genetic mutation that appears to cause food addiction. Finally, there is evidence that low levels of the brain chemical serotonin play a role in compulsive eating.

Kilde: http://www.helpguide.org/mental/binge_eating_disorder.htm

Men igjen: det er ingen unnskyldning for å være overvektig. Det er bare en del av hele bildet.

[AnonymBruker]

Det var vel ikke en god sammenligning? Anorektikere er jo syklig opptatt av å ikke legge på seg, problemet her er jo faktisk maten.

Eneste man kan sammenligne dette med er om en person blir "fet" fordi h*n har en stor psykisk frykt mot å trene og å ikke holde seg i form.

Misforstå meg rett!

Jeg aner ikke hvordan jeg skal forstå deg, for det du sier er jo bare tull.

Et sykelig forhold til mat kan være så mangt. Det kan være frykt for å spise, og det kan være frykt for å håndtere verden uten maten som trøst. Bare for å gi deg to eksempler på ytterpunktene. Imellom der finnes det mange variasjoner. Det er IKKE kun de tynne (anorektikere/bulimikere osv) som har en spiseforstyrrelse, det er det mange feite som har også. Forskjellen er at de tynne får medynk og forståelse fordi de har en psykisk lidelse, mens de feite får kjeft og beskjed om å skjerpe seg. For en fantastisk verden vi lever i...

[AnonymBruker]

Hva med å bekymre seg litt over de store kostnadene fedme medfører samfunnet, og dermed indirekte alle samfunnsmedlemmer?

Beklager, men jeg synes ikke man kan be folk passe sine egne saker når det gjelder et reelt samfunnsproblem. Jeg mener selvsagt ikke at man skal rakke ned på overvektige eller trekke frem enkeltindivider, men det må gå an å diskutere gruppen som helhet.

Hehe, venta bare på at noen skulle tråkke i DEN salaten ja.

Undervekt koster faktisk samfunnet mer enn overvekt. Det er bare ikke noe som er særlig godt informert om fordi man er redd det vil oppfordre folk til å leve usunt og bli overvektige.

Overvektige koster nok samfunnet noen kroner ja, men det gjør sannelig røykere også, for å ta et eksempel. Og for ikke å snakke om alle de tynne menneskene som er feite innvendig (tynne som streker, men med tette blodårer pga kostholdet). Men hvem får stygge blikk og blir syndebukk? De feite, selvsagt.

Personlig har jeg ingenting imot at staten dekker regninga når naboen min får kols etter å ha røkt 50 sigaretter daglig i 40 år. Vi lever i et velferdssamfunn og da skal alle ha hjelp når de blir syke. Skal man begynne å tenke på hvem som koster samfunnet penger og hvem som er skyld i egen sykdom/skade så trenger vi nok etter hvert ikke mer enn ett sykehus her i landet, så kan alle de som er skyld i problemet selv bare ha det så godt.

Jeg tror det hele egentlig bunner i en forakt for dem som ikke er flinke nok til å passe inn i idealet. Det er bare så veldig politisk ukorrekt å si det, så derfor er det svært få som innrømmer det.