Kjæresten min døde

[AnonymBruker]

Hei alle sammen, jeg trenger sårt noen synspunkter fra dere om hva jeg skal gjøre nå.

Velger å være anonym for denne gang.

Here it goes..

Jeg hadde en kjæreste som jeg var somboer med i 3 år, vi skulle giftet oss i juni 2011 men, han døde i en ulykke i juli 2010.

Fra før av har jeg en datter på 5 som han har fungert som far for, av eget valg da hennes bio pappa ikke ville ha henne. Planen var at han skulle adoptere henne da vi giftet oss. Men, sånn ble det jo ikke....

Jeg var student på den tiden vi ble sammen og bodde i en liten leid leilighet, siden han bodde på et bedre sted med større plass og eide leiligheten sin ville han at jeg og jenta mi skulle flytte til han, noe vi også gjorde.

"Svigerforeldrene" mine har alltid vært hyggelige både mot meg og dattern min men, det endret seg drastisk da sambo gikk bort.

Jeg fikk ikke lov til å være med på noe ift begravelsen, ikke fikk vi sitte på første rad i kirken for som hun sa så var det forbeholdt familie.

Rett etter begravelsen så fikk jeg og barnet mitt beskjed om å pakke for hun skulle selge leiligheten hans og gi pengene til hans søstre som trengte kapital til leilighet.

Det dreide seg om 2 mill så det er ikke snakk om lommerusk heller.

Vi hadde ingen kontrakter med tanke på arv, vi skulle jo gifte oss uten særeie så vi tenkte ikke så langt.

Svigermor hadde derfor rett i det hun gjorde, de skulle arve han så jeg begynte å forberede jenta mi på å flytte.

En mnd senere fant jeg ut at jeg var gravid og "svigermor" nektet for at det var hennes sønn sitt barn, hun mente at jeg hadde blitt gravid med noen med vilje bare for at dem ikke skulle få arven.

Advokater kom på banen og vi fikk bo i leiligheta til barnet ble født og ble deretter dna testet, leiligheten ble solgt og pengene står på konto til sønnen min og drives av overformynderiet.

Jeg fikk god hjelp av foreldre og besteforeldre på min egen side og så klart litt lån av banken og fikk kjøpt en romslig og fin bolig til meg og ungene.

Sønnen min ble født for en mnd siden og siden den gang har "svigerfamilien" kun sett han en gang. De har blitt hyggelige igjen nå som om ingenting har skjedd og vil se han hele tiden.

Problemet mitt er at jeg vil ikke se dem, etter alt de har gjort mot meg blir jeg fysisk kvalm av å se dem. Jeg føler meg egoistisk mot sønnen min som fratar han besteforeldre på far sin side men, jeg har skilte foreldre med hver sin nye partner så han har 4 besteforeldre som elsker han likevel. Har også oldeforeldre, tanter, onkler og alt som er så han mangler ikke en storfamilie for å si det sånn.

Jeg vet at kjæresten min ikke hadde ønsket at jeg skulle holde han unna svigers men, han hadde heller ikke ønsket at de skulle behandle meg og jenta mi på den måten etter hans dødsfall.

Jeg vil også bare påpeke at det handler ikke om at jeg bruker barnet fordi jeg er bitter over det de gjorde mot meg men, om at de har gjort meg så vondt at det er smertefult for meg å forholde meg til dem. Når gutten min blir gammel nok til å kunne se dem uten meg så må han for all del besøke dem, men nå som jeg må være tilstede under samvær så gjør det for vondt.

Beklager at det ble litt langt, takk for at dere gadd å lese og takk for alle svar og råd jeg får.

[addict]

Vil bare gi deg en stor og god klem

[AnonymBruker]

Jeg hadde heller ikke hatt så mye kontakt med de falske folka der. Skjønner deg godt jeg.

Bare tenk å nekte deg å ha noe med begravelsen å gjøre er rett og slett hjerterått!! Barna dine taper ikke noe på å ikke ha kontakt med sånne folk.

[lille-lure]

Du var familie, for han! og det er vel det som betyr noe, er det ikke??

Synes fryktelig synd på deg. Skal skrive kontrakt med sambo selv. Vi får felles barn, men beklager å si det. Jeg stoler ikke på Sm.

Synes synd på deg og håper dette løser seg:)

[Nessy]

De høres ut som noen ufølsomme drittsekker for å være helt ærlig. Om du ikke har lyst at barnet ditt skal treffe dem er det helt forståelig synes jeg i hvertfall. Som du sier ville nok ikke den avdøde kjæresten din at de skulle oppføre seg som gribber og utelate deg og barnet ditt fra penger og til og med begravelsen hans.

Hadde aldri klart å si noe sånt til noen i person selv (om å ikke tillate å se barnebarnet) så jeg hadde skrevet ett brev hvor jeg forklarte hva jeg mente og hvorfor situasjonen er som den er. Er du tøffere enn meg kan du selvsagt bare si det til dem i person.

Høres ut som du har gått igjennom noe fælt som til og med ble gjort verre av svigers så jeg kan bare si at jeg føler med deg og håper du får en bedre fremtid for deg og barna dine.

[Norbertine]

Jeg forstår deg i og for seg godt, og de har jo heller ingen rettigheter til dette barnet. Likevel, det kan nok være bra for han å ha ham i livet sitt, så det er jo fint at du ikke nekter han dette, du bare orker ikke å ha noe med dem å gjøre selv. Jeg tror jeg ville sagt til foreldrene at de kan få treffe han når han er større og kan være hos dem på egen hånd (om han skulle ha ønske om det), men foreløpig er han for liten.

[Gjest Gjest]

Alt godt til deg. Drit i de sinnsyke folka, de har ingen krav på deg. Om gutten føler for å ta kontakt når han er stor tenåring/ung voksen, so be it. Men inntil da skylder du dem ikke en drit.

[yxnyx]

Uff, for en utrolig vond situasjon! Jeg skjønner godt at du synes det er vanskelig å ha kontakt med svigers.

Men samtidig er det vondt å gå rundt og være bitter på folk, det stjeler energi og fører lite godt med seg. Du kan jo fort også slite med dårlig samvittighet overfor sønnen din.

Kanskje du bør ta en prat med svigermor, si at du synes oppførselen de viste overfor deg var helt uakseptabel, og at det er svært vanskelig for deg å forholde deg til dem nå. Videre går det an å si at du trenger tid på deg til å bearbeide alt som har hendt, og at du per i dag ikke vet hvor mye kontakt du vil at sønnen din skal ha med dem. Du trenger rett og slett litt rom for deg selv og din familie, tenke en del, og så muligens la tiden lege noen av sårene.

Så kan det jo være at du om et år eller to synes at det går greit å ha en nøytral og begrenset dialog med dem, for sønnen din sin skyld. Men det trenger du ikke forplikte deg til nå, i en evt samtale.

Jeg synes i alle fall det vil være ryddig og voksent å gjøre det sånn.

[AnonymBruker]

Two wrong doesn't make one right!

La gutten bli kjent med besteforeldrene sine. Om du nekter han det, er du mer nek enn svigermoren din var da hun behandlet deg dårlig. Husk at hun på det tidspunktet var i dyp sorg og mentalt i ubalanse. Eller ønsker du ikke at sønnen din skal få bli kjent med farsrøttene sine?

[AnonymBruker]

Two wrong doesn't make one right!

La gutten bli kjent med besteforeldrene sine. Om du nekter han det, er du mer nek enn svigermoren din var da hun behandlet deg dårlig. Husk at hun på det tidspunktet var i dyp sorg og mentalt i ubalanse. Eller ønsker du ikke at sønnen din skal få bli kjent med farsrøttene sine?

Hun skriver jo at hun ikke har tenkt å nekte sønnen å bli kjent med besteforeldrene, men at hun ikke ønsker å ta del i det selv og derfor ønsker at sønnen heller kan få det valget når han blir gammel nok til å skjønne hva det går ut på. Det forstår jeg veldig godt, jeg hadde aldri sagt et ord til de folka (svigerforeldrene) igjen med mindre jeg måtte. Hun nekter jo overhodet ikke sønnen å bli kjent med farsrøttene, så det var en unødvendig kommentar.

[louise1]

Jeg kjenner meg igjen, bare at dette har skjedd med min mamma. Sånne her ting er helt forferdelig og psykisk ødeleggende. Jeg vil gi deg en stor klem! Håper alt går bra framover

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort hvis jeg var deg, men jeg hadde tenkt at sønnen din ikke har godt av å være rundt sånne forferdelige mennesker.

Som en annen skrev så kan det jo hjelpe å sende et brev til dem der du skriver hva du føler. Men være saklig, og fortell hva du følerrundt det de gjorde mot deg, ikke døm det de gjorde for da blir det abre dårlig stemning.

[Gjest r]

Jeg er av den oppfatning at jeg syns at svigers bør få merke konsekvensen av at de nektet for at dette var barnebarnet til det forelå DNA-test, og at de kastet deg og din datter ut av hjemmet når du var i sorg, at de ekskluderte deg fra begravelsem og sa du ble gravid for å lure til deg noe de ville ha, nemlig leiligheten til sin samboer.

Jeg syns de kan få merke dette, og at din sønn selv kan få bestemme om han ønsker kontakt når han blir gammel nok.

De har nemlig vist hvem de er, og jeg tror det blir verre for deg å hykle om at alt er i sin skjønneste orden, når de kastet deg ut av hus og hjem etter dødsfallet.

Blir rett og slett litt krass i tonen her, siden jeg ble så sint på dine vegne.

[MilliVanilli]

Jeg hadde heller ikke hatt så mye kontakt med de falske folka der. Skjønner deg godt jeg.

Bare tenk å nekte deg å ha noe med begravelsen å gjøre er rett og slett hjerterått!! Barna dine taper ikke noe på å ikke ha kontakt med sånne folk.

HELT enig.

[AnonymBruker]

Hun skriver jo at hun ikke har tenkt å nekte sønnen å bli kjent med besteforeldrene, men at hun ikke ønsker å ta del i det selv og derfor ønsker at sønnen heller kan få det valget når han blir gammel nok til å skjønne hva det går ut på. Det forstår jeg veldig godt, jeg hadde aldri sagt et ord til de folka (svigerforeldrene) igjen med mindre jeg måtte. Hun nekter jo overhodet ikke sønnen å bli kjent med farsrøttene, så det var en unødvendig kommentar.

Jo, det er jo det hun gjør. Bånd knyttes best i ung alder. Og hvordan i alle dager skulle han velge å være hos mennesker moren tydeligvis ikke liker når han blir gammel nok til å velge? Og når er han gammel nok til å velge? Når han er 1 år? 5 år? 10 år? Hun risikerer også å få en sønn som blir en sinna, ung mann når han i tenårene skjønner hva hun faktisk har frarøvet ham fra barns alder bare på grunn av egen såret stolthet.

[Gjest r]

Jo, det er jo det hun gjør. Bånd knyttes best i ung alder. Og hvordan i alle dager skulle han velge å være hos mennesker moren tydeligvis ikke liker når han blir gammel nok til å velge? Og når er han gammel nok til å velge? Når han er 1 år? 5 år? 10 år? Hun risikerer også å få en sønn som blir en sinna, ung mann når han i tenårene skjønner hva hun faktisk har frarøvet ham fra barns alder bare på grunn av egen såret stolthet.

Vel, trikset er å snakke med barent om besteforeldrene og ikke late som de ikke fins. Da kan han nemlig fint klare å selv bestemme når han er liten fortsatt.

Mulig barnet uansett vil merke at moren ikke liker dem, siden det har hun all grunn til å ikke gjøre.

Jeg vil også tro at besta kan være ei fask merr som later som hun liker TS overfor barnet. Men barn er ikke så dumme, og de vil skjønne at noe skurrer.

[Gjest SelvesteTerese]

Noe så grusomt, for noen hjertesløse mennesker!! Skjønner deg VELDIG godt jeg TS!

Håper alt ordner seg til det beste for dere, god klem

[AnonymBruker]

Jo, det er jo det hun gjør. Bånd knyttes best i ung alder. Og hvordan i alle dager skulle han velge å være hos mennesker moren tydeligvis ikke liker når han blir gammel nok til å velge? Og når er han gammel nok til å velge? Når han er 1 år? 5 år? 10 år? Hun risikerer også å få en sønn som blir en sinna, ung mann når han i tenårene skjønner hva hun faktisk har frarøvet ham fra barns alder bare på grunn av egen såret stolthet.

Nei.

Og det er jo ikke bare snakk om såret stolthet. Det de tok i fra henne, og måten de gjorde det på, er helt sinnssyk. For alt vi vet, er gutten "better off" uten dem. Hvem vet hvordan de kan finne på å behandle han? Når gutten er gammel nok til å skjønne at han har en far som er død, som hadde foreldre som han kan få møte, så kan han ta stilling til det. Om det er når han er 4 eller 10 har ikke noe å si. TS skal ikke være nødt til å ha kontakt med noen som har gjort henne så vondt.

La meg sette det på spissen: hvis jeg hadde blitt voldtatt av faren til mitt barn, hadde jeg ikke hatt kontakt med faren så lenge jeg ikke måtte det. Barnet hadde fått velge om h*n ønsket kontakt med faren når h*n ble gammel nok til å skjønne at h*n hadde en far (selvfølgelig gjelder dette kun hvis jeg hadde hatt et forhold til faren hans/hennes før han voldtok meg, hadde jo ikke latt barnet mitt hatt kontakt med en tilfeldig voldektsforbryter), men med mindre barnet selv ytret et ønske om det hadde jeg hatt null problemer med at de ikke møttes.

[Wildy]

Jeg synes faktisk det er grenser for hvor langt man skal strekke seg bor barnet beste. Disse menneskene har så absolutt vist hva de er " god" for, og hva slags holdning de egnentlig har til barnemoren her.

At TS ikke ønsker å delta i kontakt med besteforeldrene på farsiden synes jeg er helt ok, det får være grneser for hva man skal finen seg i. Selv om man er mor skal man ikek utslette seg selv!

[Gjest r]

Jo, det er jo det hun gjør. Bånd knyttes best i ung alder. Og hvordan i alle dager skulle han velge å være hos mennesker moren tydeligvis ikke liker når han blir gammel nok til å velge? Og når er han gammel nok til å velge? Når han er 1 år? 5 år? 10 år? Hun risikerer også å få en sønn som blir en sinna, ung mann når han i tenårene skjønner hva hun faktisk har frarøvet ham fra barns alder bare på grunn av egen såret stolthet.

Det er ikke såret stolthet å bli frosset ut av familien når man sørger over sin kjære.

Det er ikke såret stolthet å bli kastet ut av sitt hjem med et barn, når man er i sjokk og sorg.

Det er ikke såret stolthet at noen sier du lyver om barnets far for å tilrane deg det som er barnets rettmessige arv.

Hun har blitt kynisk behandlet av en selvopptatt svigerdrage. Hun er ikke stolt, men har blitt nedverdiget.Jeg tror samboeren ville blitt sint på sin mor.

Det er en skam.

Jeg har stot sympati for TS og ønsker at hele mitt hjerte at ting er bedre for henne i dag.