Kan jeg ha sosial angst?

[catwar]

Jeg begynner nå å lure på om jeg har sosial angst.. har alltid sett på meg selv som en utadvent person, og jeg vet at vennene mine også gjør det... så det høres kanskje litt rart ut.

Men når jeg vet at jeg skal vere sammen med noen som jeg ikke kjenner så veeeldig godt, så begynner jeg å grue meg. For eksempel nå i påsken var vi i selskap hos tanten til samboeren min. Bare hyggelige, sosiale og kjekke folk som jeg vet godt hvem er. Men jeg klarte ikke snakke med noen! Jeg bare satt der, kanskje jeg ventet på at noen skulle ta kontakt med meg.. Det går helt fint, men med engang jeg vurderer det begynner jeg å tenke "ska tro om de vil snakke med meg?" og "høres det dumt ut om jeg sier det og det"

Bare i barnehagesammenheng; sommerfester og påskefrokoster, sammenkomster der jeg må vere i samme rom som folk jeg ikke kjenner.. Har jo ingenting imot de, men det er så vanskelig! Jeg er ung mor da, og er ikke helt på bølgelengde med de andre mødrene (tror jeg iallefall selv) Er ikke sosial med noen av de privat eller har ikke så mye til felles. Tenker mye på hva de tror om meg som fikk barn så tidlig, og om de tror jeg er en dårlig mor osv..

Min forrige jobb var veldig sosial. Da måtte jeg snakke med alle, og det gikk helt fint! Men da var det en jobb, da var det en selvfølge at jeg var hyggelig mot ukjente.. men nå har jeg fått ny jobb og når jeg møter gamle kunder der jeg jobbet før, tørr jeg såvidt si "hei", så det blir heller med eitt tamt smil og at jeg ser fort vekk. Der også blir det mange tanker om hvordan jeg tror andre tenker; Hvorfor sier hun hei til meg? Hva vil hun meg? Jeg kjenner ikke henne! Hun jobbet jo der før, men hvorfor skal jeg ha noe med henne å gjøre nå?

Det skal sies at jeg ble mobbet på barneskolen og det trappet opp på ungdomsskolen. Ganske heftig, både fysisk i form av vold og psykisk i form av total nedbryting av selvbilde. Kunne sitte i time og en av de kunne bare si "Du e så stygg!" "Faen hvor feit du er!" Det her var hverdagslig for meg, og jeg begynte jo selvfølgelig å tro på alt som ble sagt.

Det har vell kanskje litt med saken å gjøre, men føler at selvbildet mitt blir bare verre og verre.

Noen som vet råd?

Jeg er desperat og føler dette ødelegger så mye for meg selv og for mine barn i og med at jeg sliter med å omgås foreldrene til vennene dems.

[Gjest Consensio]

Høres ikke ut som sosial angst, mer som usikkerhet.