Jeg gjør visst ingenting riktig

[AnonymBruker]

I dag kunne samboeren min gjennom tre år fortelle meg at jeg ikke klarer å tilfredsstille ham nok. Og jeg klarer ikke annet enn å være fortvilet.

Da vi ble sammen for tre år siden var jeg den som hadde mest lyst i vårt forhold, jeg kunne tenke meg å ha sex flere ganger daglig og jeg elsket å utforske på soverommet. Og jeg var alltid den som ble avvist, aldri han. Jeg var den som måtte finne meg i at han ikke hadde like mye lyst som meg. Det var fryktelig sårt, selv om jeg visste at det nødvendigvis ikke hadde noe med meg å gjøre, men rett og slett forskjellig lyst. En av konsekvensene for dette var at jeg følte stor skam, jeg følte meg ukvinnelig over min store sexlyst, jeg følte meg unormal og "ekkel". Ikke at han mente jeg var det, men det ble konsekvensen av det.

Samboeren min har sosial angst og begynte på medisiner for dette etter at vi hadde vært sammen ett år. Vi hadde til da hatt et aktivt sexliv. En av konsekvensene var nedsatt sexlyst og problemer med å komme. Sex ble og var en stor frustrasjon, og han måtte da ta ekstra medikamenter for dette. Dette reduserte vårt sexliv til et par ganger i måneden. Allikevel, fordi dette på en måte ble et resultat av medisinene, førte det til at jeg slapp følelsen av å ikke føle meg attråverdig nok, jeg slapp følelsen av at det var meg personlig han avviste. Kanskje dette høres rart og kanskje litt egoistisk ut, men det var slik det føltes.

Dette førte til at jeg på en eller annen måte begynte å rette meg etter ham. Det vil si: automatisk så dempet det min egen seksuelle lyst, og det ble til at vi hadde sex når han var klar for det. Vi har alltid ellers hatt et nært og godt forhold, mye ømhet og kjærlighet, så da gjorde det liksom ingenting at vi ikke hadde sex hver eneste dag. Jeg var fornøyd med å ha sex et par ganger i måneden. Det høres kanskje rart ut, men jeg er så glad i min samboer og det ble til at både kropp, sjel og følelser innstilte seg etter ham. Det var og er jo ikke hans feil, jeg er optimist og vi har alltid prøvd å finne en måte å leve sammen som gjør at vi kan ha et flott liv. Og vi har levd slik tilfreds sammen nå i to år. Vi hadde jo vent oss til det, selv om jeg vet hans frustrasjon til tider også var stor. Vi måtte rett og slett gjøre det beste ut av livet, og ikke sørge over det som ikke var.

Så begynte kjæresten min på nye medisiner for bare en måned siden. Han har prøvd mange andre tidligere uten at det hjalp han på det seksuelle planet, men jeg orket ikke å fokusere på det. Han var mer enn god nok for meg uansett. Men med de nye medisinene han har tydelig fått fryktelig mye større lyst. Man skulle vel tro jeg ble glad for det, og jeg er jo det, på hans vegne, problemet er også at jeg har hele tiden rettet meg etter ham, og har nå vent meg til et liv hvor vi ikke har sex så ofte. Jeg lærte meg å føle meg tilfredsstilt uten sex hele tiden, jeg hadde rett og slett ikke noe valg.

I mellomtiden har også våre liv forandret seg en del. Første året vi var sammen var vi bare kjærester, men så hverandre ofte. Jeg hadde studier og en liten deltidsjobb, men det var liksom oss jeg kunne konsentrere meg om, det ble med andre ord slik at jeg både hadde tid og energi til å pleie oss og vårt samliv, og den seksuelle lysten var deretter. I dag jobber jeg mellom 18-25 timer i uken ved siden av fulltidsstudier. Han jobber ikke pga sykdommen, men følger et behandlingsopplegg og er student. Han har mer enn nok med dette, og det er forståelig, men det fører også til at han har mer fritid enn meg, noe som også gjør ham mer opplagt og klar for seksuelle gleder. Jeg derimot har lange dager. Jeg gjør dette for oss, for at vi skal kunne overleve og samtidig spare til fremtiden.

På grunn av lange dager fører dette til at jeg ofte er sliten når jeg kommer hjem. Veldig sliten. Jeg klarer knapt å få i meg maten før jeg nesten sovner ved bordet. Og de siste ukene har jeg mer enn én gang måtte avvise min kjære fordi jeg har rett og slett vært for utmattet. I tillegg har jeg begynt å få søvnproblemer, noe som ikke hjelper på, og jeg har de siste ukene følt meg uopplagt og ikke særlig pigg. Jeg har riktignok hatt ferie de par siste dagene, men jeg har vært så sliten etter mange dager med oppgaveskriving, dårlig søvn og jobb, at jeg rett og slett har bare orket å slappe av og sove.

Jeg forstår det at han har sine behov. Jeg har ikke noe problemer med å skjønne det, jeg har også det. Samtidig: er det ikke også på tide å kanskje tilpasse seg meg litt? Jeg håper ikke dette varer til evig tid, jeg ønsker egentlig ikke å være så sliten, men jeg må være det for en liten periode til vi har kommet over denne kneika (til han er gjennom programmet slik at han kan få seg en eventuell jobb etter studiene). Det er kjempeviktig å bevare samlivet og intimiteten, hvilket jeg prøver på hver eneste dag, gjennom at vi ligger ved siden av hverandre, når jeg er så sliten etter studier og jobb at jeg nesten sovner mens jeg snakker, vi kysser, vi ler, vi klemmer, vi koser, men jeg bare orker ikke sex så ofte lenger som han vil. Jeg antar at jeg også har blitt for vant med det som var før, det har passet så godt inn med jobbing og studier at jeg ikke har sett på det som et problem - før nå.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen, jeg ville bare få dette ut. For det føltes ganske sårt å få høre at jeg ikke klarer å tilfredsstille ham godt nok fordi jeg ikke lenger har den lysten jeg har hatt tidligere. Den er der nok sikkert langt nede, men da trenger jeg isåfall hvile og få sove ut. For de som lurer: vi har hatt sex to dager på rad de siste tre dagene, og jeg måtte dessverre si stopp i dag fordi jeg er så trøtt. Kan ikke også jeg få lov til å si nei jeg også? Jeg har aldri gjort det før, det har alltid vært ham tidligere, men nå føles det som jeg gjør en dødssynd. Er det ikke slik at samliv har sine bølgedaler, og at i noen perioder må man bare tilpasse seg og prøve å gjøre det beste ut av det?

[Gjest lill]

Langt innlegg, så jeg skumleste.

Tar du vitaminer? Hvordan er dine matvaner?

Jeg anbefaler gerimax og en variert kost.

Tar dere ut kjærestetid? Det er viktig å være et par.

Fortell typen din at han selv ikke kunne tilfredstille deg før, og at du tilpasset deg det. Om han ikke ønsker å tilpasse seg ditt energinivå, så er han egoistisk og ikke verdt din tid.

I dag kunne samboeren min gjennom tre år fortelle meg at jeg ikke klarer å tilfredsstille ham nok. Og jeg klarer ikke annet enn å være fortvilet.

Da vi ble sammen for tre år siden var jeg den som hadde mest lyst i vårt forhold, jeg kunne tenke meg å ha sex flere ganger daglig og jeg elsket å utforske på soverommet. Og jeg var alltid den som ble avvist, aldri han. Jeg var den som måtte finne meg i at han ikke hadde like mye lyst som meg. Det var fryktelig sårt, selv om jeg visste at det nødvendigvis ikke hadde noe med meg å gjøre, men rett og slett forskjellig lyst. En av konsekvensene for dette var at jeg følte stor skam, jeg følte meg ukvinnelig over min store sexlyst, jeg følte meg unormal og "ekkel". Ikke at han mente jeg var det, men det ble konsekvensen av det.

Samboeren min har sosial angst og begynte på medisiner for dette etter at vi hadde vært sammen ett år. Vi hadde til da hatt et aktivt sexliv. En av konsekvensene var nedsatt sexlyst og problemer med å komme. Sex ble og var en stor frustrasjon, og han måtte da ta ekstra medikamenter for dette. Dette reduserte vårt sexliv til et par ganger i måneden. Allikevel, fordi dette på en måte ble et resultat av medisinene, førte det til at jeg slapp følelsen av å ikke føle meg attråverdig nok, jeg slapp følelsen av at det var meg personlig han avviste. Kanskje dette høres rart og kanskje litt egoistisk ut, men det var slik det føltes.

Dette førte til at jeg på en eller annen måte begynte å rette meg etter ham. Det vil si: automatisk så dempet det min egen seksuelle lyst, og det ble til at vi hadde sex når han var klar for det. Vi har alltid ellers hatt et nært og godt forhold, mye ømhet og kjærlighet, så da gjorde det liksom ingenting at vi ikke hadde sex hver eneste dag. Jeg var fornøyd med å ha sex et par ganger i måneden. Det høres kanskje rart ut, men jeg er så glad i min samboer og det ble til at både kropp, sjel og følelser innstilte seg etter ham. Det var og er jo ikke hans feil, jeg er optimist og vi har alltid prøvd å finne en måte å leve sammen som gjør at vi kan ha et flott liv. Og vi har levd slik tilfreds sammen nå i to år. Vi hadde jo vent oss til det, selv om jeg vet hans frustrasjon til tider også var stor. Vi måtte rett og slett gjøre det beste ut av livet, og ikke sørge over det som ikke var.

Så begynte kjæresten min på nye medisiner for bare en måned siden. Han har prøvd mange andre tidligere uten at det hjalp han på det seksuelle planet, men jeg orket ikke å fokusere på det. Han var mer enn god nok for meg uansett. Men med de nye medisinene han har tydelig fått fryktelig mye større lyst. Man skulle vel tro jeg ble glad for det, og jeg er jo det, på hans vegne, problemet er også at jeg har hele tiden rettet meg etter ham, og har nå vent meg til et liv hvor vi ikke har sex så ofte. Jeg lærte meg å føle meg tilfredsstilt uten sex hele tiden, jeg hadde rett og slett ikke noe valg.

I mellomtiden har også våre liv forandret seg en del. Første året vi var sammen var vi bare kjærester, men så hverandre ofte. Jeg hadde studier og en liten deltidsjobb, men det var liksom oss jeg kunne konsentrere meg om, det ble med andre ord slik at jeg både hadde tid og energi til å pleie oss og vårt samliv, og den seksuelle lysten var deretter. I dag jobber jeg mellom 18-25 timer i uken ved siden av fulltidsstudier. Han jobber ikke pga sykdommen, men følger et behandlingsopplegg og er student. Han har mer enn nok med dette, og det er forståelig, men det fører også til at han har mer fritid enn meg, noe som også gjør ham mer opplagt og klar for seksuelle gleder. Jeg derimot har lange dager. Jeg gjør dette for oss, for at vi skal kunne overleve og samtidig spare til fremtiden.

På grunn av lange dager fører dette til at jeg ofte er sliten når jeg kommer hjem. Veldig sliten. Jeg klarer knapt å få i meg maten før jeg nesten sovner ved bordet. Og de siste ukene har jeg mer enn én gang måtte avvise min kjære fordi jeg har rett og slett vært for utmattet. I tillegg har jeg begynt å få søvnproblemer, noe som ikke hjelper på, og jeg har de siste ukene følt meg uopplagt og ikke særlig pigg. Jeg har riktignok hatt ferie de par siste dagene, men jeg har vært så sliten etter mange dager med oppgaveskriving, dårlig søvn og jobb, at jeg rett og slett har bare orket å slappe av og sove.

Jeg forstår det at han har sine behov. Jeg har ikke noe problemer med å skjønne det, jeg har også det. Samtidig: er det ikke også på tide å kanskje tilpasse seg meg litt? Jeg håper ikke dette varer til evig tid, jeg ønsker egentlig ikke å være så sliten, men jeg må være det for en liten periode til vi har kommet over denne kneika (til han er gjennom programmet slik at han kan få seg en eventuell jobb etter studiene). Det er kjempeviktig å bevare samlivet og intimiteten, hvilket jeg prøver på hver eneste dag, gjennom at vi ligger ved siden av hverandre, når jeg er så sliten etter studier og jobb at jeg nesten sovner mens jeg snakker, vi kysser, vi ler, vi klemmer, vi koser, men jeg bare orker ikke sex så ofte lenger som han vil. Jeg antar at jeg også har blitt for vant med det som var før, det har passet så godt inn med jobbing og studier at jeg ikke har sett på det som et problem - før nå.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen, jeg ville bare få dette ut. For det føltes ganske sårt å få høre at jeg ikke klarer å tilfredsstille ham godt nok fordi jeg ikke lenger har den lysten jeg har hatt tidligere. Den er der nok sikkert langt nede, men da trenger jeg isåfall hvile og få sove ut. For de som lurer: vi har hatt sex to dager på rad de siste tre dagene, og jeg måtte dessverre si stopp i dag fordi jeg er så trøtt. Kan ikke også jeg få lov til å si nei jeg også? Jeg har aldri gjort det før, det har alltid vært ham tidligere, men nå føles det som jeg gjør en dødssynd. Er det ikke slik at samliv har sine bølgedaler, og at i noen perioder må man bare tilpasse seg og prøve å gjøre det beste ut av det?

[Gjest Gjest]

Ja det var for lang lesing, skriv på nytt!

[AnonymBruker]

Langt innlegg, så jeg skumleste.

Tar du vitaminer? Hvordan er dine matvaner?

Jeg anbefaler gerimax og en variert kost.

Tar dere ut kjærestetid? Det er viktig å være et par.

Fortell typen din at han selv ikke kunne tilfredstille deg før, og at du tilpasset deg det. Om han ikke ønsker å tilpasse seg ditt energinivå, så er han egoistisk og ikke verdt din tid.

Ja, jeg trener flere ganger i uken, prøver alltid å få tid til det, det gir meg alltid mer energi enn hvis jeg ikke hadde trent (jeg gjør dette i forbindelse med jobb). Spiser og er ellers sunn, tar vitaminer og føler meg egentlig fin. Det er bare det at jobb og studier krever sitt, spesielt i det siste hvor det har vært ekstra mye å gjøre.

Kjærestetid? Som sagt, jeg prøver å få tid dette hver eneste dag. Vi elsker å bare ligge og snakke sammen, kose og klemme, men jeg orker ikke å ha sex hver gang, det er vel det som er problemet. Jeg har ikke inntrykk av at han er misfornøyd med vårt samliv på et generelt plan, det er vel mest sex'en det handler om akkurat nå.

[Gjest Gjest]

Jeg skumleste litt. Men mitt umiddelbare svar er at du må jobbe mindre ved siden av studiene. Da vil du bli mer opplagt, og så løser det seg etter hvert. Ikke mer hokus pokus enn det.

[Gjest gjest- silje]

Det høres ut som om du har strukket deg langt for han, og at han er en smule egoistisk og ikke helt klarer å se din side oppi alt som har vært?

Her hadde jeg nok tatt en samtale med ham og hva han forventer etter en måned (ut av 3 år!) med mer sexlyst, mens du har måttet begrense din lyst over lengre tid? Har du forklart han hvordan alt henger sammen? Og itillegg så må jo du også få muligheten til å bygge opp din lyst igjen, noe han kan hjelpe deg med?

Slike ting kan man ikke bare skru av og på.

Joda å jobbe mindre kan jo hjelpe på, men det forandrer ikke helt automatisk på følelsene.

Endret 25. april 2011 av gjest- silje

[AnonymBruker]

Jeg skumleste litt. Men mitt umiddelbare svar er at du må jobbe mindre ved siden av studiene. Da vil du bli mer opplagt, og så løser det seg etter hvert. Ikke mer hokus pokus enn det.

TS her:

Akkurat slik livssituasjonen vår er ikke dette mulig. Dette er også en fast jobb, så det er ikke bare å be om å få jobbe mindre. Så lenge han ikke har muligheten til å jobbe blir det dessverre slik enn så lenge. Heldigvis er det kun en måned igjen av semesteret, så det roer seg betraktelig i sommer om ikke annet.

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du har strukket deg langt for han, og at han er en smule egoistisk og ikke helt klarer å se din side oppi alt som har vært?

Her hadde jeg nok tatt en samtale med ham og hva han forventer etter en måned (ut av 3 år!) med mer sexlyst, mens du har måttet begrense din lyst over lengre tid? Har du forklart han hvordan alt henger sammen? Og itillegg så må jo du også få muligheten til å bygge opp din lyst igjen, noe han kan hjelpe deg med?

Slike ting kan man ikke bare skru av og på.

Joda å jobbe mindre kan jo hjelpe på, men det forandrer ikke helt automatisk på følelsene.

Det er vel nettopp det, det er ikke bare å skru av og på dette som en bryter. Det har tatt lang tid å tilpasse seg dette, det blir nok en utfordring dette her for oss begge. Klart jeg må være aktiv for å bygge opp igjen lysten min selv, men jeg trenger også hjelp, og da hjelper det ikke akkurat å mase og si at jeg "ikke strekker til". Det virker bare avstøtende og enda mer avtennende, og da har man plutselig en vond sirkel.

Jeg må selvsagt ta en lengre prat med han om dette, hjelper ikke å klage her inne, men det var godt å få det ut allikevel.

[Gjesten]

Hei TS!

Jeg synes det høres ut som du jobber for mye, men jeg ser du skriver at du ikke har noe valg akkurat nå.

Slik jeg leser innlegget ditt, ser det ut som om du har strukket deg langt for kjæresten din, at du har fått mye mindre sex enn du har hatt lyst på, og at du i det hele tatt har innstilt deg etter hma. Jeg synes det høres ganske egoistisk ut at han nå mener at du ikke "tilfredsstiller" ham nok. Forhold er gi og ta, men jeg synes at det i dette tilfellet ser ut som du har gitt veldig mye, og at det er på tide at han innstiller seg etter deg. Han bør ha forståelse for at du jobber ekstra mye slik at han skal slippe å jobbe, og at dette gjør deg sliten. Han bør også være smart nok til å innse at du i lengre tid har levd med sex kun et par ganger i måneden (!!) selv om du hadde lyst på mye mer. Hvis han ser ut til å ha glemt det, anbefaler jeg at du minner ham på det, for det ser på mange måter ut som dere er i akkurat samme situasjon som før, bare at dere har byttet plass, så han må rett og slett finne seg i å stå på den siden av det hele en liten stund. Det kan vel hende ting blir lettere når du er ferdig med skolen for i år, slik at du slipper å tenke på det ved siden av jobb.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Ts her.

Takk Gjesten.

Ja, jeg jobber veldig mye og det er ikke en ideell situasjon, det er ikke slik at jeg synes det er alltid like gøy, men jeg holder ut fordi jeg må det. Jeg vet også at vi vinner veldig mye på det i det senere løp hvis jeg gjør det akkurat nå. Det kan også være at han ikke får jobb med en gang fordi han har de tingene har sliter med selv om han da får god oppfølging, og da er det veldig godt å kunne ha de pengene jeg nå sparer opp som en buffer. I sommer går jeg over til 100%-stilling, men det er faktisk gunstigere fordi jeg får helgene fri, samt at jeg i tillegg ikke har studiene. Da kan jeg gå hjem i firetida og ikke jobbe om kvelden slik jeg nå gjør. Håper da at ting blir mer til normalen igjen, og mot slutten av sommeren får jeg også heldigvis noen uker med ferie.

Dette er nok skrevet mye i frustrasjon, det føles så blodig urettferdig at han skal gi meg så dårlig samvittighet, og nei, jeg klarte ikke å holde tårene for meg selv da han presterte å si det. Det er ikke det at jeg ikke skjønner at man kan bli frustrert, jeg vet meget godt selv hvor kjedelig det er å være avvist. Så jeg har all forståelse at det er kjipt å være kåt og du har lyst på kjæresten din for så å få vite at kjæresten ikke orker. Men, det var vel ikke akkurat det jeg trengte å høre nå, han kunne også ha gitt meg litt lenger tid til å omstille meg.

[AnonymBruker]

Ts her igjen.

Vi har fått snakket sammen, eller rettere sagt jeg snakket til ham siden han ikke fikk frem så mye. Jeg tror det gikk ganske mye inn på ham da jeg fortalte hvordan jeg følte det. Jeg sa egentlig akkurat det Gjesten over skrev, og jeg tror det gjorde ganske mye inntrykk. Han har nesten ikke klart å si noe siden. Han har nok skjønt det at det beste er å gi meg litt tid, dette er en omstillingsprosess.

Vi kommer vel over denne kneika også, godt at jeg har noen å skrive til.

[Gjesten]

Så godt å høre at han tok til vettet

[AnonymBruker]

Han er psykisk syk. Psykisk syke ser ofte ikke lengre enn egen nesetipp. De er fornøyde så lenge alt blir lagt opp i hendene på dem, men så snart de selv må yte noe er plutselig alt galt. Slik du opplever nå. Du må regne med at han kommer til å være slik resten av livet og at dersom dere får barn vil du måtte både jobbe fullt, ordne alt i huset samt ta alt ansvar når det gjelder barna. For han er jo psyk, stakkar lille. Så nå har du valget. Er det slik du ønsker å leve livet ditt? Hvis ja: Bli. Hvis nei: Gå. Så enkelt og så brutalt er det.

[AnonymBruker]

Han er psykisk syk. Psykisk syke ser ofte ikke lengre enn egen nesetipp. De er fornøyde så lenge alt blir lagt opp i hendene på dem, men så snart de selv må yte noe er plutselig alt galt. Slik du opplever nå. Du må regne med at han kommer til å være slik resten av livet og at dersom dere får barn vil du måtte både jobbe fullt, ordne alt i huset samt ta alt ansvar når det gjelder barna. For han er jo psyk, stakkar lille. Så nå har du valget. Er det slik du ønsker å leve livet ditt? Hvis ja: Bli. Hvis nei: Gå. Så enkelt og så brutalt er det.

Ts her.

I noen grad har du rett, i den forstand at de kan bli veldig opptatt av sin egen sykdom. Men psykisk sykdom rammer ulikt, i forskjellige grad og gir forskjellig utslag. Dessuten er gjerne ikke psykisk sykdom statisk. Min kjæreste har mange gode perioder og en del dårlige. Akkurat nå er han i en god periode hvor jeg legger generelt lite merke til sykdommen hans. Jeg kan ikke si at dette definerer min samboer, han har alltid vært hensynsfull og ikke minst omsorgsfull.

Ja, jeg ble og er sint på han for hva han gjorde, jeg ble fryktelig lei meg og såret, men jeg er ikke ute etter å henge ham ut, det ser jeg ingen grunn til. Ja, jeg synes han fryktelig egoistisk der og da, men innerst inne vet jeg at han egentlig er en snill kar som ikke mener det vondt. Han har mange positive sider, og sykdommen er ikke noe som definerer ham. Det er en del av ham, men han er så mye mer enn bare dette.

Ergo: det er helt greit å stille krav, det er greit å krangle, og nei, jeg finner meg ikke i å bli behandlet slik. Det du egentlig oppfordrer til her er nesten verre tenker jeg, for jeg ser ingen grunn til at han skal kunne gjemme seg bak sin sykdom. Klart at sykdommen er en del av ham, men det er ingen grunn til å grave seg ned og la den seire.

[tessa3]

Han er psykisk syk. Psykisk syke ser ofte ikke lengre enn egen nesetipp. De er fornøyde så lenge alt blir lagt opp i hendene på dem, men så snart de selv må yte noe er plutselig alt galt. Slik du opplever nå. Du må regne med at han kommer til å være slik resten av livet og at dersom dere får barn vil du måtte både jobbe fullt, ordne alt i huset samt ta alt ansvar når det gjelder barna. For han er jo psyk, stakkar lille. Så nå har du valget. Er det slik du ønsker å leve livet ditt? Hvis ja: Bli. Hvis nei: Gå. Så enkelt og så brutalt er det.

Ja, for er man pyskisk syk så blir man jo aldri i livet frisk igjen..

[Gjesten]

Han er psykisk syk. Psykisk syke ser ofte ikke lengre enn egen nesetipp. De er fornøyde så lenge alt blir lagt opp i hendene på dem, men så snart de selv må yte noe er plutselig alt galt. Slik du opplever nå. Du må regne med at han kommer til å være slik resten av livet og at dersom dere får barn vil du måtte både jobbe fullt, ordne alt i huset samt ta alt ansvar når det gjelder barna. For han er jo psyk, stakkar lille. Så nå har du valget. Er det slik du ønsker å leve livet ditt? Hvis ja: Bli. Hvis nei: Gå. Så enkelt og så brutalt er det.

Dette er på topplisten over de dummeste innleggene jeg har lest siden jeg registrerte meg på KG.

[AnonymBruker]

*hmm* jeg vet ikke helt om jeg kjøper den med psykisk syke som egoister enkelt og greit, på tross av at jeg gikk fra min eksmann pga alle tingene hans sykdomsbilde førte med seg over noen år.. Jeg tror likevel at det å være psykisk syk ikke er noe frikort for å oppføre seg empatisk (så sant man ikke har påvist at empatisenteret er rammet) folkeskikk har man også som psykisk syk, sammen med evne til å lytte og se den andre siden av en sak - ikke alle psykisk syke er egoister...

Når det er sagt er det gjerne slik at den friske strekker seg litt lengre, gir litt mer og tilpasser seg litt ekstra - noe som igjen fører til at den andre kanskje ikke innser hva man egentlig gjør for dem både direkte og indirekte fordi de er foksert på seg og sitt. Jeg tror derfor det er viktig å IKKE tilpasse seg for mye i det stille men på en subtil måte fortelle hva man gjør når man tilpasser seg, påpeke at dette gjør jeg fordi jeg elsker deg men det er ikke en varig endring og når denne perioden er over forventer jeg at du tar hensyn til meg osv osv..

Det handler om å gi og å motta - både om man er syk og som frisk, det er viktig å sette ord på det som skjer og få det frem i lyset slik at man erpå samme bølgelngde - og på meg virker det som om dette med bølgelengde kanskje er utfordringen, man kan snakke sammen og man kan SNAKKE sammen liksom...