Der kún den ene er kristen

[Gjest Gjest]

Enkelt, bare aksepter hans syn da det er han som er rett. Voksne som tror på julenissen er tragiske. Voks opp!

Enig med deg. Blir på en måte en diskusjon ut ifra gale premisser, dette her.

[Gjest Gjest]

Jeg spurte om det samme på christianforums.com, og det lot til å være bred enighet om at slike forhold ikke går. Jeg tror du kommer til å ha det vanskelig. Det er svært tøft å skulle omvende voksne mennesker, men lykke til.

[Gjesten]

Jeg spurte om det samme på christianforums.com, og det lot til å være bred enighet om at slike forhold ikke går. Jeg tror du kommer til å ha det vanskelig. Det er svært tøft å skulle omvende voksne mennesker, men lykke til.

Nå har jo ikke TS sagt at hun vil omvende gutten, hun ville vel bare vite hvordan/om slike forhold kan fungere.

[AnonymBruker]

Jeg er i situasjonen der jeg er kristen mens min kjæreste er så langt i fra det som mulig.

Har alltid sagt til meg selv at det eneste krave er at han må være kristen.

Men jeg ble kjempeforelsket og vi klikket og ble sammen. <3

Vi har det godt sammen, men hender vi kommer i store diskusjoner pga. kristen tro og ikke.

Vi prøver selvfølgelig å lytte til den andre.

Hvordan løse dette. Ha et bra forhold med to ulike synspunkt?? Er noen i samme situasjon, hvordan fungerer det??

Har et tema som er svært ømt og sårbart for meg. Ekteskap og bryllup.

Jeg har mange venninner som gifter seg i tidlig alder, og ein dag kom kjæresten og jeg i snakk om dette her. Om en dag så var det oss to som skulle gjøre i stand til vårt eget bryllup.

Han mente at jeg var veldig konservativ som hadde lyst å bli viet i kirka i en hvit brudekjole..

Om ungene som vil komme etter skal bli døpt eller ikke i kirka..

Det er nok noen år til før vi er gifte klare og ting kan endre seg i løpet av den tiden, men når jeg kom i snakk så begynte jeg å undre litt om hvordan det kan gå.

Jeg ble beroliget ved at noen venninner av meg kjente noen som var gift med kristne og ikke kristne. OG med dem går det kjempebra.

Mamma og pappa giftet seg i kirken med det kompromiss at vi barna ikke skulle døpes. I voksen alder har vi alle døpt oss og fordypet oss i den ortodokse kirken.

Personlig kan jeg ikke se for meg at jeg kunne vært sammen med en som er ufin og arrogant i forhold til religion. Man får respektere hverandre, uansett tro. Typ voksne-som-tror-på-julenissen-kommentarer feks kunne jeg ikke levd med, men det har jo strengt tatt ikke så mye med religion som dårlig oppragelse å gjøre.

Var på langfredagsmesse i dag, og der var det en jente som hadde med seg sin helt tydelig ikke-religiøse kjæreste. Og han kunne rett og slett ikke oppføre seg. Han slang beina over benken i steden for å flytte seg for å gi plass til gamle, lå henslengt på benken mens resten knelte/ stod oppreist, tittet på klokken hele tiden og i det hele tatt - kjedet seg særdeles åpenlyst. Jeg fikk så vondt av jenta. Dumt å ta han med, samtidig som jeg forstår at hun ønsker å dele noe som er viktig for henne, med ham. Dårlig gjort av ham å ikke ta seg sammen mens han var der.

Bare snakk med kjæresten din om de tingene du har på hjertet, så finner dere en løsning som fungerer for dere

[anonym12]

Mamma og pappa giftet seg i kirken med det kompromiss at vi barna ikke skulle døpes. I voksen alder har vi alle døpt oss og fordypet oss i den ortodokse kirken.

Personlig kan jeg ikke se for meg at jeg kunne vært sammen med en som er ufin og arrogant i forhold til religion. Man får respektere hverandre, uansett tro. Typ voksne-som-tror-på-julenissen-kommentarer feks kunne jeg ikke levd med, men det har jo strengt tatt ikke så mye med religion som dårlig oppragelse å gjøre.

Var på langfredagsmesse i dag, og der var det en jente som hadde med seg sin helt tydelig ikke-religiøse kjæreste. Og han kunne rett og slett ikke oppføre seg. Han slang beina over benken i steden for å flytte seg for å gi plass til gamle, lå henslengt på benken mens resten knelte/ stod oppreist, tittet på klokken hele tiden og i det hele tatt - kjedet seg særdeles åpenlyst. Jeg fikk så vondt av jenta. Dumt å ta han med, samtidig som jeg forstår at hun ønsker å dele noe som er viktig for henne, med ham. Dårlig gjort av ham å ikke ta seg sammen mens han var der.

Bare snakk med kjæresten din om de tingene du har på hjertet, så finner dere en løsning som fungerer for dere

tusen takk! Jeg er utrolig glad at folk her har engasjert selv litt i dette jeg spør om. Kjekt å høre om andre erfaringer etc.

[anonym12]

TS for denne linken

Det er helt syyyykt! I dag morres ringte kjæresten min og ønsket meg god morgen. Etter hvert som snakket gikk i ett kom vi innpå dette temaet, som vi to har snakket om. At jeg er kristen og ikke han etc....Selv om jeg tror det skal litt til og vet ikke om han mente det helt, men plutselig sier han

"Du, jeg blir gjerne en kristen for deg. Jeg elsker deg, ____ Og vil gjøre alt for at forholdet vårt skal vare evig".

Kall det klisjé om du vil. Men å bare høre kjæresten min si noe slikt, forteller meg at han ikke kunne seg tenke seg et liv uten meg. Han viser hvor glad han er i meg.

Jeg vil jo selvfølgelig ikke omvende han, elsker han for den han er.

Han klarte å prestere å si om at det var så viktig me vielse i kirka, så ville han meir enn gjerne gjøre det for meg. ( ALT DETTE HADDE HAN SITTET OPP OG TENKT PÅ, OG KOMMET FRAM TIL AT HAN IKKE KUNNE MISTE MEG) <3

Jeg elsker virkelig min kjæreste over alt annet!

[AnonymBruker]

Dere må begge være veldig tolerante og ikke dytte hverandres syn over på den andre for at dette skal funke. I nyforelskelsens rus kan man love hverandre mye og være villig til å strekke seg langt, men når hverdagen kommer og man skal oppdra felles barn så kan det være vanskeligere å få det til.

Jeg er agnostiker/ateist (vet ikke helt hvor jeg hører hjemme, men er i hvertfall langt fra kristen), og har med tida skjønt at jeg ikke kunne levd sammen med en veldig religiøs person. Personlig tro har jeg ikke noe imot, men utøvelsen av skikker osv plager meg.

Jeg vil aldri kunne gifte meg i kirken eller døpe mine barn. Men om barna ønsket å døpes og konfirmeres når den tida kom så ville jeg støttet dem i det. Underveis i oppveksten vil jeg at mine barn skal lære om forskjellige religioner og livssyn, men jeg vil ikke at noen skal fortelle dem at det ene er bedre enn det andre.

Jeg feirer jul med stort engasjement og kan akseptere at det står en julekrybbe til pynt, men jeg går ikke i kirka, leser ikke juleevangelium og vil generelt ha jula så lite religiøs som overhodet mulig. For meg handler jula om å feire at sola snur, spise god mat, tilbringe tid med familien og gi hverandre gaver/oppmerksomhet. Julens budskap handler for meg om å ta vare på dem man er glad i og skape litt lys i den mørkeste tida på året. Jeg kunne fint akseptert at min kjære trodde på Gud/Jesus og at han ønsket å gå i kirka på julaften, men jeg ville likt det om han prøvde å dra meg med dit eller om han ville lese juleevangeliet høyt for meg og familien osv. Barna skulle heller ikke vært med på julegudstjeneste før de selv var gamle nok til å be om å få bli med.

Når det gjelder påsken så er det en velkommen ekstra ferieuke på senvinteren/tidlig vår for meg. Påsken handler om kyllinger, egg og sjokolade, og påskekrim selvsagt. Om min kjære ønsket å gå i kirka disse dagene sånn at vi ikke kunne dratt på hytta eller gjort andre ting, så hadde jeg blitt oppgitt.

Jeg forteller ikke disse tingene fordi jeg mener at jeg har rett, men for å forklare litt om hvilke ting som kunne skapt problemer for meg i et forhold med en kristen. Slike ting kan virke som bagateller når man ser det for seg langt inn i framtida, men om man står der med småbarn og er veldig uenige om hvordan de skal oppdras så kan det bli svært vanskelig.

Jeg vil derfor støtte dem som sier at dere må snakke nøye om dette NÅ. Ikke vent til det på mange måter er for sent. Ta praten nå, og vær nøye på at dere begge tenker seriøst gjennom problemstillingene og ikke bare føyser det bort. Jeg trodde selv jeg kunne være tolerant (jeg er det til vanlig), men når det kommer til stykket så klarer jeg ikke det i en så nær relasjon.

[AnonymBruker]

Jeg kunne fint akseptert at min kjære trodde på Gud/Jesus og at han ønsket å gå i kirka på julaften, men jeg ville IKKE likt det om han prøvde å dra meg med dit eller om han ville lese juleevangeliet høyt for meg og familien osv.

Et viktig ord falt ut der gitt.

[AnonymBruker]

TS for denne linken

Det er helt syyyykt! I dag morres ringte kjæresten min og ønsket meg god morgen. Etter hvert som snakket gikk i ett kom vi innpå dette temaet, som vi to har snakket om. At jeg er kristen og ikke han etc....Selv om jeg tror det skal litt til og vet ikke om han mente det helt, men plutselig sier han

"Du, jeg blir gjerne en kristen for deg. Jeg elsker deg, ____ Og vil gjøre alt for at forholdet vårt skal vare evig".

Kall det klisjé om du vil. Men å bare høre kjæresten min si noe slikt, forteller meg at han ikke kunne seg tenke seg et liv uten meg. Han viser hvor glad han er i meg.

Jeg vil jo selvfølgelig ikke omvende han, elsker han for den han er.

Han klarte å prestere å si om at det var så viktig me vielse i kirka, så ville han meir enn gjerne gjøre det for meg. ( ALT DETTE HADDE HAN SITTET OPP OG TENKT PÅ, OG KOMMET FRAM TIL AT HAN IKKE KUNNE MISTE MEG) <3

Jeg elsker virkelig min kjæreste over alt annet!

Beklager, men jeg synes ikke dette hørtes positivt ut i det hele tatt. Tvert imot faktisk.

Tenk deg situasjonen motsatt. At du sitter og tenker på forskjellene mellom dere og kommer fram til at du skal bli ateist for hans skyld, at du skal gi opp det som betyr noe for deg (kirkebryllup, barnedåp osv) og at du gjør dette kun for ikke å miste han. Hadde det vært en bra ting? Og hadde du klart å gjennomføre det? Og hva hadde du tenkt om kjæresten din dersom han ble såååå lykkelig fordi du ville gjøre dette for han?

[anonym12]

Beklager, men jeg synes ikke dette hørtes positivt ut i det hele tatt. Tvert imot faktisk.

Tenk deg situasjonen motsatt. At du sitter og tenker på forskjellene mellom dere og kommer fram til at du skal bli ateist for hans skyld, at du skal gi opp det som betyr noe for deg (kirkebryllup, barnedåp osv) og at du gjør dette kun for ikke å miste han. Hadde det vært en bra ting? Og hadde du klart å gjennomføre det? Og hva hadde du tenkt om kjæresten din dersom han ble såååå lykkelig fordi du ville gjøre dette for han?

TS: Ja, jeg ser hva du mener. Men si at vi fortsetter slikt det har vært i troen. Han har stor forståelse om meg ang. kristen tro. Jeg går sjeldent, nærmere aldri, på møter lengre( siden jeg bor borte). Og jeg syns det er iorden om han ikke vil være med.

MEn selv med to forskjellige syn betyr det da ikke at du ikke kan gå mellom oss.. ?