Der kún den ene er kristen

[anonym12]

Jeg er i situasjonen der jeg er kristen mens min kjæreste er så langt i fra det som mulig.

Har alltid sagt til meg selv at det eneste krave er at han må være kristen.

Men jeg ble kjempeforelsket og vi klikket og ble sammen. <3

Vi har det godt sammen, men hender vi kommer i store diskusjoner pga. kristen tro og ikke.

Vi prøver selvfølgelig å lytte til den andre.

Hvordan løse dette. Ha et bra forhold med to ulike synspunkt?? Er noen i samme situasjon, hvordan fungerer det??

Har et tema som er svært ømt og sårbart for meg. Ekteskap og bryllup.

Jeg har mange venninner som gifter seg i tidlig alder, og ein dag kom kjæresten og jeg i snakk om dette her. Om en dag så var det oss to som skulle gjøre i stand til vårt eget bryllup.

Han mente at jeg var veldig konservativ som hadde lyst å bli viet i kirka i en hvit brudekjole..

Om ungene som vil komme etter skal bli døpt eller ikke i kirka..

Det er nok noen år til før vi er gifte klare og ting kan endre seg i løpet av den tiden, men når jeg kom i snakk så begynte jeg å undre litt om hvordan det kan gå.

Jeg ble beroliget ved at noen venninner av meg kjente noen som var gift med kristne og ikke kristne. OG med dem går det kjempebra.

[babord]

Jeg har et ektepar i nær familie der den ene er kristen og den andre ikke, og det går veldig bra De er gift i kirken fordi det er viktig for den som er kristen, og hvis den andre mener at en kirkelig velsignelse ikke betyr noe, så tar han ikke skade av å få en heller

Det skal sies at her er den kristne ikke særlig konservativ, det kan sikkert være vanskeligere dersom den kristne f.eks. er i mot sex før ekteskapet, eller har fordømmende meninger om homofile osv.

[Gjest Fikira]

Kompromiss er vel nøkkelordet.

Når det gjelder ekteskap og dåp, så må dere vel finne en gyllen middelvei dere begge kan leve med. Hva dine venner har gjort er totalt likegyldig iforhold til ditt forhold.

Selv om du er kristen så er det ikke gitt at du MÅ gifte deg i kirka. Det er jo hans dag også...ikke bare din.

[anonym12]

Jeg har et ektepar i nær familie der den ene er kristen og den andre ikke, og det går veldig bra De er gift i kirken fordi det er viktig for den som er kristen, og hvis den andre mener at en kirkelig velsignelse ikke betyr noe, så tar han ikke skade av å få en heller

Det skal sies at her er den kristne ikke særlig konservativ, det kan sikkert være vanskeligere dersom den kristne f.eks. er i mot sex før ekteskapet, eller har fordømmende meninger om homofile osv.

Godt å høre fra andre som kjenner om ekteskap som fungerer. Jeg som kristen er ikke konservativ i tankegangen i det hele.

Han er virkelig den jeg vil ha. Og håper inderlig at det vil komme til å fungere for oss.

[Bankai L]

Eg er jo kanskje litt som din kjæreste, er agnostiker på grensen til ateist. Eg har ikkje lyst til å gifte meg i kirkelig fordi dette går imot mine prinsipper. Eg mener at man ikkje kan styre og ha kontroll på følelser. Dette er noe kjemisk i kroppen som vi bare må forholde oss til og takle på best mulig måte. Det å elske en person er en følelse. Derfor blir det feil for meg å stå å love en person at eg skal elske hun til evig tid når eg faktisk ikkje har kontroll på det eg lover, altså følelsen. Sevlfølgelig har eg lyst å elske hun til evig tid, men hva eg har lyst til å hva som skjer i praksis er to forskjellige ting. For alt eg vet kan det skje noe som gjør at vi slutter å elske hverandre. Eg kan ikkje stå å lyge personen eg elsker, hele familien og en prest opp i trynet. Å gifte meg borgelig blir noe annet siden det bygger på andre prinsipper.

Endret 21. april 2011 av Bankai L

[Gjest Gjest]

Jeg er i situasjonen der jeg er kristen mens min kjæreste er så langt i fra det som mulig.

Det er nok noen år til før vi er gifte klare og ting kan endre seg i løpet av den tiden, men når jeg kom i snakk så begynte jeg å undre litt om hvordan det kan gå.

Min kone er kristen men ikke jeg, og gift i mer enn 30 år. Små problemer i begynnelse, men ellers alt er gått greit. Et nøkkelord ? Respekt for hverandre !

[Gjest mann]

Jeg tror jeg skulle klart det om det klaffet veldig bra på andre områder, men det hadde nok ikke alltid vært like lett fordi jeg er såpass imot religionsutvøelse som det jeg er. Men med gjendisig respekt kan man klare mye. Kunne nok også fint klart å være med på kirkelig bryllup, men jeg hadde helst sett at barna forble udøpt, så kunne de heller valgt selv når de ble gamle nok. Jeg syntes ikke det er et valg en forelder bør ta for sine barn. Og ja, jeg er selv døpt og det er nok bare latskap som skyldes at jeg ennå er medlem av statskirken. Men jeg skal melde meg ut, for det er virkelig ingen mening i at jeg er medlem.

[Gjesten]

Slikt handler om mye kompromiss, men det er også viktig med gjensidig respekt. Jeg har ett tips til deg: Selv om bryllup og barn ligger langt inn i fremtiden, ta denne diskusjonen nå. Hvis det er viktig for deg å gifte deg i kirken og å få barna døpt, og han ikke ønsker disse tingene, kan det by på store konfliker. Hvis de viser seg å være uløselige, er det bedre å bli klar over det nå.

[Schadenfreude]

Hos oss er det motsatt. Mannen er kristen, jeg er ikke det. Jeg er faktisk ganske anti-religiøs. Men så lenge han ikke insisterer på å "frelse" meg, så legger jeg meg ikke oppi hva han tenker og føler på dette området.

Vi giftet oss i kirka og det var et kompromiss. I bytte mot kirkebryllupet, avtalte vi nemlig at eventuelle barn som kommer ikke skal døpes - for akkurat det er jeg veldig, veldig sterkt i mot. Eventuelle barn skal selv få lov til å ta valget om de vil døpes eller ikke når de er gamle nok.

Derfor blir det feil for meg å stå å love en person at eg skal elske hun til evig tid når eg faktisk ikkje har kontroll på det eg lover, altså følelsen.

Presten som viet oss var veldig fin sånn sett. I samtalen vi hadde før bryllupet, kom han med en alternativ tolkning av "vil du elske og ære til døden skiller dere ad", hvor han la vekt på første del. Altså, "VIL du", som i... ønsker vi å dele livet sammen. Og det kunne både jeg og mannen stå inne for. For ØNSKET var jo der (og er der fremdeles!)

Faktisk gjorde denne samtalen med presten i forkant stort inntrykk, og mye av det han kom med har i etterkant kommet til stor hjelp når vi har truffet på små og større kneiker. Vi kommer alltid tilbake til "vil du". Og så lenge viljen er der, klarer vi vitterlig å jobbe oss gjennom hva det nå enn skulle være.

Den gangen var det svært viktig for mannen med kirkebryllupet, og selv om jeg personlig ikke har så mye til overs for religion generelt, var både møtet med presten og selve vielsen en svært trivelig opplevelse.

Det skal sies at vi hadde et møte presten før vi bestemte oss for vielsen, hvor vi forklarte situasjonen vår - dvs at mannen ønsket kristen vielse, mens jeg ikke fantes kristen i det hele tatt. Det var viktig for meg å spille med åpne kort og ikke late som at jeg var noe jeg ikke er. I motsetning til katolisismen, hvor ekteskapet er et sakrament og tro er en forutsetning for å gjennomføre det, stilles det ingen krav til tro for en protestantisk ekteskapsinngåelse, selv om kirken helst ser at minst en av partene er medlem i statskirken.

Men konkret til deg, TS, jeg foreslår at du snakker med kjæresten din. Det er veldig greit å finne ut av om det finnes uoverkommelige uenigheter allerede nå.

[Bankai L]

Presten som viet oss var veldig fin sånn sett. I samtalen vi hadde før bryllupet, kom han med en alternativ tolkning av "vil du elske og ære til døden skiller dere ad", hvor han la vekt på første del. Altså, "VIL du", som i... ønsker vi å dele livet sammen. Og det kunne både jeg og mannen stå inne for. For ØNSKET var jo der (og er der fremdeles!)

Faktisk gjorde denne samtalen med presten i forkant stort inntrykk, og mye av det han kom med har i etterkant kommet til stor hjelp når vi har truffet på små og større kneiker. Vi kommer alltid tilbake til "vil du". Og så lenge viljen er der, klarer vi vitterlig å jobbe oss gjennom hva det nå enn skulle være.

Det høres jo beldig bra ut! :D, da finnes det isåfall håp for meg hvis eg skulle finne meg en Kristen dame.

[Gjest Eskyu]

Mammaen min er kristen og pappaen min er ikke. De har vært sammen i 25 år nå. Jeg tror det handler om å akseptere hverandres ulike syn, ikke prøve å forandre hverandre og selvfølgelig kompromiss. Du får nesten vurdere hvor mye du er villig til å ofre/gi opp for å være sammen med kjæresten din. Lykke til!

[anonym12]

Noe jeg også reagere virkelig på, selv om jeg er veldig nytenkene kristen, og åpen for det meste.

Det er at jeg klarer ikke å skjønne meg på porno. Jeg ser ikke porno, men det er selvsagt eg valg jeg har valgt selv. Men derimot kjæresten min ser det i ny og ne.

Det er noe jeg ikke har tenkt en gang, men når han sa han gjorde det ( og ja, jeg vet de fleste gutter ser porno uansett tro eller ikke).

Jeg ble kvalm og kastet opp... JEg syns porno er synd, selv om jeg ikke er konservativ. At han må se porno og det gjør ham opphissende er noe jeg sliter veldig me...

Hvordan kan dette fungere.. ??

Jeg føler meg ikke bra nok i det hele...

[AnonymBruker]

Noe jeg også reagere virkelig på, selv om jeg er veldig nytenkene kristen, og åpen for det meste.

Det er at jeg klarer ikke å skjønne meg på porno. Jeg ser ikke porno, men det er selvsagt eg valg jeg har valgt selv. Men derimot kjæresten min ser det i ny og ne.

Det er noe jeg ikke har tenkt en gang, men når han sa han gjorde det ( og ja, jeg vet de fleste gutter ser porno uansett tro eller ikke).

Jeg ble kvalm og kastet opp... JEg syns porno er synd, selv om jeg ikke er konservativ. At han må se porno og det gjør ham opphissende er noe jeg sliter veldig me...

Hvordan kan dette fungere.. ??

Jeg føler meg ikke bra nok i det hele...

Jeg forstår veldig godt hvordan du føler det. Jeg er kristen, og var gift med en som også var kristen. Porno var rett og slett ikke aktuellt, ikke noe tema i det hele tatt. Jeg visste at mannen min var sterkt imot det, og han hadde ikke noe behov for det i det hele tatt.

Så ble vi dessverre skilt, og jeg ble sammen med en som ikke var kristen. Jeg fikk regelrett sjokk da jeg fant ut at han såg porno! Jeg har nesten ikke ord for hvor fornedrende jeg syntes det var! Jeg ser på det som utroskap. Han sitter og onanerer seg selv til orgasme mens han stirrer på andre nakne damer. Utroskap i min bok.

Jeg sa rett ut til han at jeg ikke klarte det og at vi nok ikke var de rette for hverandre. Jeg verken vil eller kan godta det. Sånn er det bare. Det var da hans forslag at han ville slutte med det fordi han ikke ville miste meg. Så han "sluttet".

Men hver gang det ble det minste ugreie mellom oss, eller mye stress i livet hans så tydde han til pornoen fant jeg jo ut etterhvert. Jeg vet 100% med meg selv at jeg aldri hadde fått det godt så lenge det var sånn, så mitt valg var at jeg gikk. Jeg tror det er bortimot umulig å "omvende" en mann som har vennet seg til å bruke porno, så jeg gjorde ikke noe forsøk på det heller. Neste gang (hvis den kommer), så skal jeg ha en mann som er kristen og ikke liker porno, sånn som meg selv.

[Gjest Gjest]

Om dette forholdet er liv laga kommer vel ann på om den kristne er en fanatisk kristen med stort behov for å overbevise andre om at sin tro er den eneeste riktige eller ei. Og selvfølgelig om det er forståelse og noen som ser hverandre bak den personlige fasaden.

[Gjest TS]

Enkelt, bare aksepter hans syn da det er han som er rett. Voksne som tror på julenissen er tragiske. Voks opp!

[AnonymBruker]

Jeg forstår veldig godt hvordan du føler det. Jeg er kristen, og var gift med en som også var kristen. Porno var rett og slett ikke aktuellt, ikke noe tema i det hele tatt. Jeg visste at mannen min var sterkt imot det, og han hadde ikke noe behov for det i det hele tatt.

Så ble vi dessverre skilt, og jeg ble sammen med en som ikke var kristen. Jeg fikk regelrett sjokk da jeg fant ut at han såg porno! Jeg har nesten ikke ord for hvor fornedrende jeg syntes det var! Jeg ser på det som utroskap. Han sitter og onanerer seg selv til orgasme mens han stirrer på andre nakne damer. Utroskap i min bok.

Jeg sa rett ut til han at jeg ikke klarte det og at vi nok ikke var de rette for hverandre. Jeg verken vil eller kan godta det. Sånn er det bare. Det var da hans forslag at han ville slutte med det fordi han ikke ville miste meg. Så han "sluttet".

Men hver gang det ble det minste ugreie mellom oss, eller mye stress i livet hans så tydde han til pornoen fant jeg jo ut etterhvert. Jeg vet 100% med meg selv at jeg aldri hadde fått det godt så lenge det var sånn, så mitt valg var at jeg gikk. Jeg tror det er bortimot umulig å "omvende" en mann som har vennet seg til å bruke porno, så jeg gjorde ikke noe forsøk på det heller. Neste gang (hvis den kommer), så skal jeg ha en mann som er kristen og ikke liker porno, sånn som meg selv.

Ville bare si at det finnes menn som ikke er kristne men som ikke ser eller liker porno.

[Gjesten]

Enkelt, bare aksepter hans syn da det er han som er rett. Voksne som tror på julenissen er tragiske. Voks opp!

Skjerp deg.

[Mille_]

Som noen sa over, så er det absolutt en diskusjon jeg hadde valgt å ta jo før jo heller. Jeg er ateist og mitt livssyn er viktig for meg, det hadde aldri vært aktuelt å gifte meg i kirken, eller at barna skulle døpes. For noen ikke-kristne er det overhodet ikke noe problem å gifte seg i kirka/døpe barna sine(jeg kjenner flere), så dere må rett og slett finne ut hvor dere står - hvis dere er uenige, er det noe dere kan bli enige om?

[Gjest Heloise]

Har ingen gode råd, annet enn at man må ta og gi, svelge noen kameler, kommunisere og lytte. Dere finner nok ut av det hvis dere er en god match uansett

Mine besteforeldre var slik - Hun trodde på Gud, han ikke.

Mine svigerforeldre er slik - Hun er troende og går i kirken ofte + jobber for de, han har ingen tro overhodet.

Heldigvis er jeg og kjæresten på samme sted - Vi vil hverken gifte oss eller døpe barn religiøst, vi vil ikke ha noe med religion å gjøre overhodet i vårt eget forhold. Sånn sett føler jeg jeg var heldig som fant en som var som meg.

Lykke til til dere to!

[anonym12]

Har ingen gode råd, annet enn at man må ta og gi, svelge noen kameler, kommunisere og lytte. Dere finner nok ut av det hvis dere er en god match uansett

Mine besteforeldre var slik - Hun trodde på Gud, han ikke.

Mine svigerforeldre er slik - Hun er troende og går i kirken ofte + jobber for de, han har ingen tro overhodet.

Heldigvis er jeg og kjæresten på samme sted - Vi vil hverken gifte oss eller døpe barn religiøst, vi vil ikke ha noe med religion å gjøre overhodet i vårt eget forhold. Sånn sett føler jeg jeg var heldig som fant en som var som meg.

Lykke til til dere to!

Tusen takk! Det ordne seg nok for oss <3 Kunne ikkje tenkt meg andre enn han