Hva forlanger/forventer dere av tanter og onkler?

[Cawarra]

Hva de velger å bruke fritiden sin på er ikke din sak, og du kan ikke forlange eller forvente noe av noen. Det er du som har fått barn og ikke de. Vil de selv, og spør om å få låne de er det en sak, men du kan ikke forvente noe fra de.  

Du kan jo spørre om de vil, men svarer de nei, bli ikke for skuffet. Det er lov til å svare nei, for ikke alle er like glad i barn og setter friheten sin veldig høyt.

[aline]

Jeg er snart i 30årene og har ikke barn, tante blir jeg om noen uker, og gleder meg som bare det.

Gleder meg også til å få ha tantebarnet mitt på overnatting og annet besøk, det håper jeg blir kjempekoselig!!

Men dersom søstern min hadde forlangt eller forventet at jeg avlastet henne (når det passet henne), så hadde nok mye av lysten og gleden forsvunnet.

Samvær mellom tante og tantebarn skal være noe som alle parter ønsker og koser seg med, ikke bare foreldrene som får barnefri.

Det kan jo faktisk hende at siden disse tantene og onklene er i såpass voksen alder og er barnløse, at de ikke er så skrekkelig begeistret for barn? Kanskje de er usikre på barn? og derfor ikke helt tør? Og når det da er tre av dem i tillegg, så kan det lett bli litt mye for noen.

Spør pent om hjelp en gang, for å se om interessen er der.

Men godta for all del ett nei dersom de ikke kan/vil.

[Gjest maja04-på besøk]

Har man ikke barn har man som regel enten valgt det selv av ulike grunner som flere har nevnt tidligere.. en annen grunn kan jo være at de har prøvd uten å få det til.. da kan det nok av og til være litt sårt med nevøer og nieser...dessverre...

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Er det ikke litt enkelt å si at man ikke kan forvente at nærmeste slekta stiller opp? Forlange kan man selvfølgelig ikke, det er jo klart, men forvente kan man vel.

Jeg forventer faktisk at både mine foreldre og søsken er opptatt av mitt barn! Dette er tross alt noe veldig viktig i mitt liv, og, som med alt jeg opplever som viktig så forventer jeg interesse (dette går selvsagt andre veien og).

Jeg forlanger selvsagt ikke at de skal stille opp, og jeg respekterer fullt ut deres rett til å si nei. Jeg har også alltid gitt de "frie tøyler" mht hva de gjør ikke gjør når ungen er der, samtidig som jeg faktisk krever respekt for noen grenser, som f.eks. at godterier ikke hører til på hverdager.

Jeg hadde iallfall blitt lei meg hvis jeg opplevde at mine nærmeste ikke ønsket å være sammen med barna mine. Hvis jeg opplevde at de ikke "gadd" å komme på besøk før ungene var i seng. Jeg hadde og blitt lei meg dersom jeg stadig ble møtt med holdninger som en del av dere kommer med i innlegg i denne tråden: det er dine barn du har satt de til verden så da får du jammen meg passe dem sjøl, du må respektere at andre har et liv og ikke har noe særlig ønske om å endre på det for å passe det inn med dine barn.

Det har noe med gjensidig respekt å gjøre og det har noe med å stille opp for sine nærmeste å gjøre. Personlig mener jeg iallfall at det er viktig å stille opp for de nærmeste. Jeg mener og at den som står utenfor godt kan ta intiativet. hvis jeg alltid må spørre om tanter/onkler har lyst til et el annet med ungene, så blir de skjeldent. Rett og slett fordi jeg skal da ikke mase (gud forby!!) Da er det mye enklere å si ja hvis de spør på eget initiativ. Og er man sliten så får man ofte ikke til å spørre heller.

Forøvrig: både her på kvinneguiden og i media generelt er det mye snakk om at foreldre må ta seg tid til å være kjærester "sett bort barna, og ta en helg for dere selv". Hvis alle er så enige om det, hvorfor er det da galt å forvente hjelp til barnepass fra den nærmeste familien for å få til noe slikt?

Kanskje en litt større romslighet blant barnløse tanter og onkler kunne gitt et bittelite bidrag til å få ned skilsmissestatistikken?!?

[Atmi]

Er det ikke litt enkelt å si at man ikke kan forvente at nærmeste slekta stiller opp? Forlange kan man selvfølgelig ikke, det er jo klart, men forvente kan man vel.

Jeg forventer faktisk at både mine foreldre og søsken er opptatt av mitt barn! Dette er tross alt noe veldig viktig i mitt liv, og, som med alt jeg opplever som viktig så forventer jeg interesse (dette går selvsagt andre veien og).

Jeg forlanger selvsagt ikke at de skal stille opp, og jeg respekterer fullt ut deres rett til å si nei. Jeg har også alltid gitt de "frie tøyler" mht hva de gjør ikke gjør når ungen er der, samtidig som jeg faktisk krever respekt for noen grenser, som f.eks. at godterier ikke hører til på hverdager.

Jeg hadde iallfall blitt lei meg hvis jeg opplevde at mine nærmeste ikke ønsket å være sammen med barna mine. Hvis jeg opplevde at de ikke "gadd" å komme på besøk før ungene var i seng. Jeg hadde og blitt lei meg dersom jeg stadig ble møtt med holdninger som en del av dere kommer med i innlegg i denne tråden: det er dine barn du har satt de til verden så da får du jammen meg passe dem sjøl, du må respektere at andre har et liv og ikke har noe særlig ønske om å endre på det for å passe det inn med dine barn.

Det har noe med gjensidig respekt å gjøre og det har noe med å stille opp for sine nærmeste å gjøre. Personlig mener jeg iallfall at det er viktig å stille opp for de nærmeste. Jeg mener og at den som står utenfor godt kan ta intiativet. hvis jeg alltid må spørre om tanter/onkler har lyst til et el annet med ungene, så blir de skjeldent. Rett og slett fordi jeg skal da ikke mase (gud forby!!) Da er det mye enklere å si ja hvis de spør på eget initiativ. Og er man sliten så får man ofte ikke til å spørre heller.

Forøvrig: både her på kvinneguiden og i media generelt er det mye snakk om at foreldre må ta seg tid til å være kjærester "sett bort barna, og ta en helg for dere selv". Hvis alle er så enige om det, hvorfor er det da galt å forvente hjelp til barnepass fra den nærmeste familien for å få til noe slikt?

Kanskje en litt større romslighet blant barnløse tanter og onkler kunne gitt et bittelite bidrag til å få ned skilsmissestatistikken?!?

Ikke enig. De aller fleste har noen til å hjelpe seg med barna, og det er kjempeflott. Men å sette barn til verden og deretter være fornermet fordi man er utslitt og andre ikke stiller opp, det er feil ende å begynne i. De andre har uansettt skilsmissestatistikker ikke noe ansvar overfor ditt barn, det er fortsatt du som har satt dem til verden og fortsatt ditt ansvar. Litt leit for den som eventuelt ikke har noen til å hjelpe seg, men det evinnelige maset om unkler og tanters ansvar er horribelt. De stakkars unklene og tantene som skal måtte stille opp for å gjøre noe de faktisk har valgt vekk fra livet sitt, eller som også hintet frem om her, det er kanskje et stort savn i deres eget liv. Jeg syns det er utrolig egoistisk og ha slike holdninger, regn med at familie å venner stiller opp om de kan dersom de ikke gjør det er der en grunn, de har det antageligvis travelt. Er du veldig sikker på at de bare er egoistiske, da er det mest sannsynlig fordi de faktisk ikke er glad nok i familien sin, kanskje familien ikke stiller opp som forventet for dem heller? Den som får barn har selv ansvaret sånn er det bare. Det går ikke ann å tenke at andre har ansvaret for ditt barn, heller ikke at handre har ansvaret for at du er sliten som voksen er det ditt ansvar å ikke lage flere barn enn du makter over. Men er du heldig har du familie og venner som ønsker å hjelpe deg, de fleste har det. De andre må desverre ofte bruke barnevernet til hjelp når de har laget flere barn enn de makter over, eller når uforutsette ting som sykdom eller slik skjer.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Du føler deg åpenbart truffet, og det hardt, Atmi. Litt dårlig samvittighet for manglende evne og vilje til åstille opp for noen?!?

Det er selvsagt foreldrenes ansvar å ta vare på barna sine. Jeg har da ikke sagt eller ment noe annet. Det er heller ikke tanter/onklers ansvar om noen blir skilt (men det ER veldig vanskelig for noen å se sammenhenger).

Jeg har aldri sett at det har vært noe "mas" på tanter og onkler - opplever det vel heller omvendt "kom ikke her å forlang noe av oss...."

At ikke alle har en familie som stiller opp betyr vel ikke at vi som har det skal ha dårlig samvittighet?!?

Nei, det er tydelig at vi har et grunnleggende forskjellig menneskesyn. Jeg mener faktisk at man skal stille opp for hverandre selv om man har det "travelt". Hørt om prioritering?? Sikkert viktigere for deg med status og karrierejag enn med mennesker, men sånn er heldigvis ikke livet mitt.

[Silfen]

sissi; jeg mener også du tar feil og jeg er på den enden som nesten ALDRI har noen som helst avlastning. Skulle ønske familie stilte opp mer, men det gjør de ikke og det er et valg de har tatt.

_Men jeg har ikke rett til å forvente det, det er MINE barn og mine valg da jeg fikk de!

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Stjernefisken: jeg mener du har rett til å forvente at de stiller opp. Du kan ikke forlange det, det kan ingen. At de ikke stiller opp er trist (syns jeg) men selvsagt lite du kan gjøre noe med. (og jeg mener heller ikke at du skal gå rundt og være sur og bitter pga det, noen ganger er ting bare som de er).

Jeg mener som sagt ikke at barn er noen annens ansvar enn foreldrenes, men jeg mener at det ikke er noe galt i å forvente at familien stiller opp.

Å forvente noe, og å forlange noe er to forskjellige ting. Det er også mulig å forvente noe selv om det i praksis ikke blir sånn.

[ehu]

Dere har selv valgt å få barn' date=' dermed er barna deres ansvar og ingen andres. Tanter, onkler og besteforeldre sier ifra om og når de ønsker å passe barna ...[/quote']

Helt enig. Det er jo ikke tantene,onklene og besteforeldrene som har valgt å sette barn til verden !!!

Det går an å spørre om barnepass, men aldri å forvente at familien skal ta ditt ansvar !

[Gjest Turi]

Man kan ikke forlange - selvsagt. Egne barn er egne barn.

Kan man forvente? Det kommer vel an på familien man er en del av det? Dersom familien har vist seg som barnekjær, man er sterkt sammenknyttet, man hjelper hverandre i dagliglivet uten barn etc., er det vel naturlig å forvente (dvs. anta) at familien også er interessert i barna dine. Men jeg er uenig med deg Sissi, i at denne forventningen kan gå til å faktisk passe barna uten at du selv er tilstede. Jeg forventer at familien min er interessert i mitt kommende barn, men jeg forventer ikke at de skal stille opp for meg med barnepass.

Men man kan håpe. Man kan ønske seg. Man kan drømme.

Selv har mitt kommende barn liten familie som kan stille opp med barnepass. Barnet får arbeidsaktiv mormor og morfar som bor et stykke unna, ufør farmor og farfar som bor like langt unna. Og én tante som ikke har egne barn, og som derfor har lagt opp livet sitt med et tight program. Og som dessuten er ærlig på at hun ikke er vant til eller særlig opptatt av barn (selv om jeg ser det endrer seg i takt med min voksende mage ).

Har vært barnløs nå i 31 år, og innrømmer gjerne at jeg ville syns det var utidig om noen "forventet" at jeg var barnevakt for dem. Jeg har valgt å være uten barn. Jeg har ingen erfaring med barn. Jeg har ikke hatt noen som helst interesse for barn. Og om noen hadde bedt meg skifte bleie, hadde jeg skrekkslagen rygget ut av døren. Og jeg ser faktisk ikke noe feil i det.

[Atmi]

Du føler deg åpenbart truffet, og det hardt, Atmi. Litt dårlig samvittighet for manglende evne og vilje til åstille opp for noen?!?

Det er selvsagt foreldrenes ansvar å ta vare på barna sine. Jeg har da ikke sagt eller ment noe annet. Det er heller ikke tanter/onklers ansvar om noen blir skilt (men det ER veldig vanskelig for noen å se sammenhenger).

Jeg har aldri sett at det har vært noe "mas" på tanter og onkler - opplever det vel heller omvendt "kom ikke her å forlang noe av oss...."

At ikke alle har en familie som stiller opp betyr vel ikke at vi som har det skal ha dårlig samvittighet?!?

Nei, det er tydelig at vi har et grunnleggende forskjellig menneskesyn. Jeg mener faktisk at man skal stille opp for hverandre selv om man har det "travelt". Hørt om prioritering?? Sikkert viktigere for deg med status og karrierejag enn med mennesker, men sånn er heldigvis ikke livet mitt.

Ja, vi har grunnleggende forskjellig menneskesyn. Jeg mener at jeg setter pris på at noen stiller opp for meg, men ser at livet mitt er mitt ansvar. Du ser at andre har et ansvar overfor deg. Helt ærlig er det noe av det verste jeg vet når noen tenker eller mener noe om at andre skal stille opp for å avlaste dem i ene eller andre sammenheng. Og dersom du velger tolke det som at jeg selv ikke liker stille opp for andre viser det vel egentlig nesten mer om deg eller om meg.

Men jeg tror at alle er like meg og stiller opp der de kan, derfor er det utrolig provoserende når noen sitter og klager over omgivelsene som ikke stiller opp. Dersom noen velger å ikke stille opp har de en grunn til det, og det bør være fullt lovlig, jeg syns det er stygt å spekulere i om noen stiller opp nok - det er kun personen selv som kjenner når nok er nok, ikke omgivelsene. Så sånn er det.

Og du må da også forstå at for tanter og unkler er deres egen karriere prioritert fremfor å være barnevakt. Ærlig talt da, mener du virkelig at dine omgivelser skal ofre noe som helst av sin egen livskvalitet for å gjøre din bedre??? Nå ble jeg sjokkert her. Noen velger barn, andre karriere, det er personlige valg. Hva om de som for tiden jobbet mest med karrieren hadde forventet at søsknene skulle hjelpe dem med karrieren selv om de egentlig hadde mer enn nok å gjøre med barna sine? Det hadde blitt en annen lyd tenker jeg. Jeg har tillit til at de aller fleste prioriterer så bra de kan, men det er personen selv som skal velge hva som skal prioriteres, ikke alskens meninger fra andre som mener de har krav på mer. Det er bare uendelig egoistisk.

[Gjest Anonymous]

merkelig tolkning du har av det jeg skriver, Atmi, men deg om det.

Nok en gang: jeg mener også at enhver har vi ansvar for våre liv. Det inkluderer ansvaret for våre barn.

Samtidig (mulig med to tanker i hue på en gang....) mener jeg at det kan forventes at den nærmeste familien faktisk stiller opp og hjelper hverandre. At det gjør meg egoist å mene at JEG skal stille opp for mine tant-unger syns jeg er litt rart, men ok. Jeg forventer at mine barns tanter/onkler stiller opp for sine tant/onkel-unger, og hadde reagert på noe annet.

Forventningen går faktisk og på pass av barnet/a uten foreldre til stede. Blant annet fordi jeg ser at de har veldig stor glede av det. Dersom jeg er tilstede så er det mine regler som gjelder. Når besteforeldre/tanter/onkler får lov til å være alene sammen med barnet, DA kan de "kreve" å ha egne regler, og det er helt greit.

Jeg syns fremdeles at det kommer fram en total mangel på gjensidighet: tanter/onkler/besteforeldre skal overhode ikke ha noen "krav" på seg i forhold til familie, men foreldrene har å jenke seg 115% etter dem.

Beklager - men selv om min søsters liv er hennes ansvar - så STILLER JEG FAKTISK OPP FOR HENNE OM HUN HAR DET VANSKELIG. Og jeg mener at det er også MITT ANSVAR (hvis jeg er glad i henne) å SE henne, å være så tilstede at jeg kan SE om ting er vanskelige. Og det inkluderer å ta med ungen en ettermiddag/helg eller hva det måtte være.

Hvordan det kan tolkes til at jeg mener at andre har ansvar for mitt liv har jeg vanskelig for å skjønne, men, men.

[Gjest Turi]

Jeg syns fremdeles at det kommer fram en total mangel på gjensidighet: tanter/onkler/besteforeldre skal overhode ikke ha noen "krav" på seg i forhold til familie' date=' men foreldrene har å jenke seg 115% etter dem. [/quote']

Skjønner overhodet ikke hva du mener her? Hvordan jenker foreldrene seg i etter besteforeldre tanter og onkler? Også 115%??

[Atmi]

merkelig tolkning du har av det jeg skriver, Atmi, men deg om det.

Nok en gang: jeg mener også at enhver har vi ansvar for våre liv. Det inkluderer ansvaret for våre barn.

Samtidig (mulig med to tanker i hue på en gang....) mener jeg at det kan forventes at den nærmeste familien faktisk stiller opp og hjelper hverandre. At det gjør meg egoist å mene at JEG skal stille opp for mine tant-unger syns jeg er litt rart, men ok. Jeg forventer at mine barns tanter/onkler stiller opp for sine tant/onkel-unger, og hadde reagert på noe annet.

Forventningen går faktisk og på pass av barnet/a uten foreldre til stede. Blant annet fordi jeg ser at de har veldig stor glede av det. Dersom jeg er tilstede så er det mine regler som gjelder. Når besteforeldre/tanter/onkler får lov til å være alene sammen med barnet, DA kan de "kreve" å ha egne regler, og det er helt greit.

Jeg syns fremdeles at det kommer fram en total mangel på gjensidighet: tanter/onkler/besteforeldre skal overhode ikke ha noen "krav" på seg i forhold til familie, men foreldrene har å jenke seg 115% etter dem.

Beklager - men selv om min søsters liv er hennes ansvar - så STILLER JEG FAKTISK OPP FOR HENNE OM HUN HAR DET VANSKELIG. Og jeg mener at det er også MITT ANSVAR (hvis jeg er glad i henne) å SE henne, å være så tilstede at jeg kan SE om ting er vanskelige. Og det inkluderer å ta med ungen en ettermiddag/helg eller hva det måtte være.

Hvordan det kan tolkes til at jeg mener at andre har ansvar for mitt liv har jeg vanskelig for å skjønne, men, men.

Vet ikke hvem som tolker rart her jeg da. Jeg har fra første innlegg sagt at det vanligvis er normalt at folk ønsker å stille opp for hverandre og utover det kan ikke noe forventes. Litt rart at du lager en diskusjon på det hvis du er helt enig? Spørsmålet er jo om det kan forventes - det vil si om det er noe som kan forventes at søsken gjør - nei, jeg syns ikke det kan forventes. Klart ikke, man kan ikke forvente noe av andre. At du forventer det på grunnlag av at du selv stiller opp -. det er ikke ren forventning, men forventning om å få tilbakebetalt en tjeneste - der sto ikke noe her om at de selv gjorde noen tjenester for søsknene sine. Her handlet det om det kunne forventes at unkler og tanter stiller opp fordi de er unkler og tanter - da kan vi ikke legge til masse egne opplevelser og historier og se det ut fra hvordan vi selv lever. Vi må da svare på spørsmålet uten å lese masse annet mellom linjene - en stor feil innenfor kommunikasjon og vanskeliggjørende er det også - dette med mennesker som stadig leser mer mellom linjene enn det som egentlig er sagt. tanter betyr mors eller fars søster - det betyr ikke mors eller fars søster som jeg hele tiden stiller opp for - dersom "hele tiden stiller opp for" skulle være med ville det mest sannsynlig stått der.,

[Lala]

Man kan ikke forvente at familien stiller opp til barnepass når man har barn. Det er lov og spørre dersom ingen melder seg frivillig. Begynn gjerne med bare noen få timer i starten, så de ikke får helt sjokk. Man blir fryktelig fort sliten av å passe andres barn. Etter hvert som man lærer barna og kjenne blir det lettere.

Jeg har ingen barn selv, men mine søsken vet at det er bare å ringe når de trenger barnevakt. Ingen har forventet noe av meg, men jeg syns det er fryktelig moro jeg da!

Det er ikke alle som er like glade i barn og det bør man respektere. Det kan være en av grunnene til at de kommer på besøk når barna har lagt seg.. Barn er hovedsaklig foreldrenes ansvar og man kan dermed ikke forlange støtte fra andre. Det kan jo være lurt å å undersøke dette på forhånd.

Det går også an å få f.eks nabojenta til å komme å hjelpe til mot noen kroner da.

[aline]

Og én tante som ikke har egne barn' date=' og som derfor har lagt opp livet sitt med et tight program. Og som dessuten er ærlig på at hun ikke er vant til eller særlig opptatt av barn (selv om jeg ser det endrer seg i takt med min voksende mage )[/quote']

Jepp!! (og jepp!! )

Sissi: skal familie som ikke er særlig engasjert i/glad i barn også forventes at stiller opp?(dersom man er glad i familien sin... ) eller skal de få prøve dersom de selv har lyst?

som en ikke utpreget barnekjær "snart-tante", så hadde jeg ant fått totalt sperre dersom søstersen hadde sittet å forventet at jeg var alene med hennes barn. Det sier jo ikke det samme som at jeg ikke kommer til å være det, men dersom jeg skal ha lyst til å prøve noe som alltid ellers i livet har skremt meg, så vil jeg få lov til å gjøre det uten "krav" eller forventninger.

Man må se an familien og de rundt seg, det er faktisk mange som bevisst velger annet en barn, av forskjellige grunner. Det synes jeg faktisk også skal respekteres.

Og det er jo lov til å spørre om hjelp da, får man nei flere ganger på rad uten at det er noen grunn til neiet, så går det jo an å prate med familien sin, og høre om det er pga at de kanskje ikke har lyst? eller føler seg komfertabel med å være barnevakt?

Det går også an å prate med familien sin uten å spørre om hjelp, si fra at man er sliten, og spør på generell basis om dere kan få komme til dem å spør om hjelp til barnepass innimellom.

Kommunikasjon er en viktig del også i en familie som skal være der for hverandre. ( )

[Kittykat]

Man skal ikke forvente eller forlange noe som helst av tanter/onkler/besteforeldre.

Man kan spørre pent om de vil sitte barnepass, men det er da opp til dem hva de vil bruke tiden sin på, så enkelt er det.

Aldri i livet om jeg ville forlangt at familien min skulle stilt opp som barnevakter. Jeg forventer det heller ikke.

[Gjest lekebøll]

Du kan ikke forlange noe av tanter og onkler.

Du kan håpe, og spørre. :smile:

[Gjest Anonymous]

Mulig min familie er eksepsjonelt close, men altså: Kun en av mine søsken har barn, men min bror har vært dagmamma for eldstejenta, søsteren min henter de to eldste fast en dag i uken, faren min henter den eldste en dag i uken. Min familie låner ungene og passer dem ved behov og er gkødende opptatte av dem. Naturlig syns jeg - vi har et nært og godt forhold og det er da for pokker UNGENE mine det er snakk om - ikke en bikkje eller to jeg har valgt å ha eller noe.

Samboeren min er skuffet over sine (barnløse) søstre. De sier hele tiden at de SKAL passe barna eller ta dem med på ting, særlig den ene er veldig opptatt av å love/håpe på å låne med seg veslejenta og trille tur med venninner av henne som har unger. "Når passer det da" sier vi og tar fram almanakken, men da passer det likeom ALDRI. Søstrene hans er også sånn som lar det gå måneder mellom hver gang de stikker innom mens ungene er oppe - og så forventer betingelsesløs hngivenhet fra toåringen når de først møtes.

Jeg er ikke så opptatt av det at de skal passe ungene mine mens jeg gjør noe annet, men jeg syns det er viktig at de kommer på besøk når ungene er oppe, at de tar med ungene på ting og engasjerer seg. Det "forventer" jeg. Jeg mener - jeg krever det ikke - men som sagt: Vi er skuffet over de som ikke stiller opp.

Klart vi har VALGT å få barn og skal selv følge dem opp osv, men det virker noe snevert at man ikke skal kunne regne med en viss storfamiliementalitet spør du meg.

Men tydeligvis er mange av de som svarer her inne ikke spesielt close med familien sin...

Vi bor på samme sted alle sammen.

Og før noen arresterer meg: Niesen min er her stadig vekk, hvertfall etpar ganger i uken. Broren min og jeg kjører like "regler" for barna våre, og verken søsteren vår eller foreldrene våre har noe problem med å følge dem, det er ikke noe vi krever, det bare blir sånn.

[Kittykat]

Men tydeligvis er mange av de som svarer her inne ikke spesielt close med familien sin....

Hva vet du om f eks min familiesituasjon? Ingenting. Men mine søsken har faktisk egne liv med fulltidsjobber og barn selv. Min mor er uføretrygdet pga en arbeidsulykke for mange mange år siden og min svigermor er i fullt arbeid fra mandag til søndag og svigerfar bor på en annen kant av landet.

Det har ingenting med hvor nært forhold familien har å gjøre, men man kan faktisk ikke forlange noe som helst av noen.

Jeg verken forventer eller forlanger at min familie skal stille opp bare fordi jeg har fått barn.

Jeg vil at de skal gjøre det når de selv vil og har tid og det er ikke noe galt i det. Da er gleden mye større på begge sider. Ungene blir lånt bort her og. Ofte til og med, til svigermor. Og jeg synes det er kjempeflott at hun klarer å presse de inn i sin travle hverdag :D

Men alles situasjon er ikke lik. Men du kan ikke utifra våre innlegg her si at vi ikke har nære forhold til familiene våre.....